Ærlig biografi fra Jostein Pedersen. I biografien «Nesten» forteller Jostein Pedersen om sitt liv med depresjoner. Han skriver om hvordan det nesten drev ham til selvmord. I boka er han ærlig og åpen om sitt liv, og han ønsker å bryte med tabuer, myter og fortielse. Hvert år dør det flere av selvmord enn i trafikken, og til tross for dette omfanget, snakkes det lite om det. – Jeg er skremt over at jeg gir de stemmeløse en stemme. Da jeg skrev, hadde jeg hele tiden bilde av han eller hun foran meg. Han eller hun som sliter med det samme som jeg, sier Jostein Pedersen til Blikk Nett.
– Hvordan var det å være i denne nesten-følelsen?
– Å være «nesten» var faktisk ganske godt, for da jeg hadde tatt en avgjørelse, og skulle bare gjennomføre den. Men veien fram til «nesten» var et fælt, mørkt, vått og grusomt sted å være. Jostein Pedersen forteller at han hadde planlagt selvmordet ved hjelp av tabletter, og han forteller det humoristisk. – Galgenhumoren er en overlevelsesmekanisme og livskraft. Da det ble offentlig kjent at jeg hadde vært på denne selvmordsklinikken i London, fikk jeg mye henvendelser. For mange hadde humor hjulpet dem. Å være åpen i denne boka gir livskraft og livslyst. Jo, mer vi snakker om dette, jo flere liv spares. Tabuer er knyttet til noe skittent og til løgner og fortielse. Når vi får hull på denne byllen, tror jeg at liv reddes og at det skaper bedre liv for de som sliter. –
Opplever du at det snakkes om depresjoner i homomiljøet?
– Nei. Det er tabubelagt. Det er nesten på linje med homofobi. Mye løgn og fortielse er knyttet til det, fordi det passer ikke inn i samtidens bilde på å være vellykket. Liksom tabuene som hersket rundt aids, hiv og homofile var for tjue år siden, så er det der psykisk lidelse er i dag. Organisasjonen LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) har åpent to dager i måneden, og det likner slik det var for homobevegelsen for 20 år siden.
– Har det å være bifil vært et ekstra press for deg?
– Vi er en dobbelt minoritet, og jeg får skjellsord slengt etter meg. Holdninger om at vi er ikke gode nok, blir forsterket i homomiljøet. For mange der er det en prosess å godta seg selv som det ene eller det andre, og så er det noen som forkludrer dette sannhetsbildet. Men jeg skriver om min første kjærlighet i boka. Det gjør jeg for å beskrive og ta opp igjen den myten jeg møter om at «det er ikke rart at du er deprimert, for du vet ikke hvor du hører hjemme. Stakkars deg». For meg har seksualitet alltid vært en kilde til glede og aldri et trauma. Samtidlig skal man vise ydmykhet og respekt for at det for mange er grunnen til depresjon. Men alt er ikke fælt, fordi du er homo. Det er en del av personligheten, men ikke hele.
– Hvilken hjelp opplever du at homofile og bifile som sliter med depresjoner får?
– Jeg tror de lett fanges av fordommene. At vi er i en risikogruppe, er opplest og vedtatt. Fordommene står i kø i forhold til rus og risikofylte liv. Når noe er en klisjé, er det oftest fordi det er noe sant i det, men hvis noen hadde brydd seg om å sjekke, så er vi er akkurat like kjedelige som mange andre. Forskning sier også at psykisk lidelse ikke årsak til depresjon og selvmord. Livet er årsak til problemer. Forhold på jobb, kjærlighet og tap av selvbilde. Alt det vi gjør mot hverandre.
