– Kan du bevise at du er homofil?

Bevisvurderingen i asylsaker der spørsmålet er om personen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet på grunn av seksuell orientering, kokes ned til en vurdering av om personen er troverdig homofil. Den vurderingen passer ikke i jussens kategoriske rammer, skriver Yngvil Groth Farsund i Jussformidlingen.

Publisert

Bevisvurderingen i asylsaker der spørsmålet er om personen har en velbegrunnet frykt for forfølgelse i hjemlandet på grunn av seksuell orientering, kokes ofte ned til en vurdering av om personen er troverdig homofil. Det er en vurdering som ikke egentlig passer inn i jussens kategoriske rammer, skriver Yngvil Groth Farsund, saksbehandler i Jussformidlingen.

Når en person søker asyl i Norge på grunnlag av forfølgelse i hjemlandet som skyldes seksuell orientering, må utlendingsmyndighetene ta stilling til om personen har rett til beskyttelse eller ikke. I mange tilfeller innebærer dette å avklare både om personen er homofil, og om homofile er en forfulgt gruppe i hjemlandet. (Høyesterettsdom, Rt. 2012 s. 494 (avsnitt 57). Det er det førstnevnte som krever bevisføring fra asylsøkerens side, og som i praksis volder tvil. (Gustavsson, A. (2016). Fra handling til identitet – Troverdighetsvurderingen i seksualitetsbaserte asylsaker (Masteroppgave, Universitetet i Oslo), punkt 3.1.)

Problemet med dette er at spørsmålet om seksuell orientering er et spørsmål om følelser og identitet, som i realiteten ikke kan bevises på annen måte enn gjennom en persons egen fortelling. Vurderingen av bevis blir derfor en vurdering av personens troverdighet, og det avgjørende for spørsmålet om beskyttelse blir om en utenforstående klarer å forstå hvilken seksuell orientering personen egentlig har.

Spørsmålet for utlendingsmyndighetene er om det fremstår som «noenlunde sannsynlig» (Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 414.) at asylsøkeren er homofil. Formuleringen indikerer at det er tatt høyde for vanskelighetene ved troverdighetsvurderingen. Det er et lavt beviskrav som tilsier at det skal noe, men svært lite til utover personens eget ord, for å se det som bevist at vedkommende er homofil.

Når vurderingene foretas i praksis, forventer UDI og UNE likevel at asylsøkeren «har gjennomgått en viss erkjennelsesprosess» og at vedkommende «har tanker eller erfaringer knyttet til dette». Personen «bør i utgangspunktet ha reflektert over sin seksuelle orientering», og dette gjelder «særlig hvis han kommer fra et samfunn som har et svært negativt syn på homofile». (UNEs praksisnotat av 27. juni 2018, Forfølgelse på grunnlag av seksuell orientering, s. 4-5.)

Dette kan i mange tilfeller være for mye å be om.

Det er en kjent sak at det ofte er vanskelig å identifisere sine dypeste tanker og følelser om kropp, kjærlighet og hvem man er. Dette gjelder selv i et samfunn der ressursene venter på rekke og rad, i venner eller familie, i helsetjenesten, i skolen og i alle fall på internett.

For en person som kommer fra et samfunn med et svært negativt syn på homofile, er det sannsynlig at tilbudet av slike ressurser har vært tilnærmet ikke-eksisterende. Det er stor sjanse for at asylsøkeren kommer til asylintervjuet uten å ha hatt et eneste forbilde eller andre å prate med om seksuell orientering. Dette kan innebære at vedkommende aldri har bearbeidet noen av disse følelsene, slik at en erkjennelsesprosess og tanker, erfaringer og refleksjoner rundt dette kan bli mye å forvente. Hvis UDI og UNEs praksis legges til grunn, vil asylsøkerens forklaring fort fremstå som lite troverdig dersom vedkommende ikke har annet å komme med enn «jeg er homofil». Uten troverdighet blir søknaden avslått.

Det kan på bakgrunn av dette stilles spørsmål ved om utlendingsmyndighetene reelt sett praktiserer et så lavt beviskrav som det som egentlig skal gjelde. Likevel er det vanskelig å endre praksisen på en måte som bedre sikrer at troverdighetsvurderingen får et riktig utfall.

I jussens verden er det slik at faktiske forhold må settes i bås og avgrenses i vilkår. Spørsmålet i den konkrete saken blir om vilkåret er oppfylt eller ikke. Spørsmålet om seksuell orientering er derimot flytende, og opplevelsen er mer individuell og nyansert. Konsekvensen blir at dette er noe som ikke passer inn i en klassisk juridisk bevisvurdering. Du kan være homofil, men uten å være troverdig nok.

I den virkelige verden er det likevel slik at seksuelle minoriteter trenger et juridisk vern. Vi kommer derfor ikke utenom at spørsmålet om homofili må presses inn i regelen og avgrenses som et juridisk vilkår. Vi står altså overfor et problem vi ikke kommer utenom.

Oppgaven for utlendingsmyndighetene blir derfor å gjøre det beste ut av situasjonen. I dette tilfellet er det å tilstrebe at troverdighetsvurderingen i det minste foretas på en måte som best mulig sikrer asylsøkerens rettigheter. Slik er det dessverre ikke i dag.

Dersom utlendingsmyndighetenes praksis skal videreføres, må det sikres at enhver av disse asylsøkerne, før de kommer på asylintervju, har hatt tilgang på ressurser som åpner for den erkjennelsesprosessen som utlendingsmyndighetene etterlyser.

En mulighet er å innføre et tilbud om et bestemt antall timer med en psykolog i forkant av asylintervjuet. Dette kan åpne både for at asylsøkeren selv er bedre forberedt til intervjuet, og for at utlendingsmyndighetene i større grad kan gjøre bruk av psykologer eller andre særlig kompetente fagpersoner som sakkyndige når de skal foreta troverdighetsvurderingen.

Det å bli forfulgt på grunn av sin seksualitet er noe vi ikke kan akseptere. Det er derfor viktig at vi bruker tilstrekkelig med ressurser på å sikre at færrest mulig lider en slik skjebne. Å forbedre prosessen i forkant av asylintervjuet vil være et steg i riktig retning. På veien må vi ha i mente konsekvensene av en uriktig bevisvurdering: Det er uansett et bedre utfall om 10 personer får opphold på feil grunnlag, en om én person uriktig blir returnert til forfølgelse i hjemlandet.

Yngvil Groth Farsund, saksbehandler i Jussformidlingen.