Paragraf 213

Kampen mot 213

Selv om loven mot homosex var sovende og få ble dømt, ble homofile menn både jaget og arrestert av politiet. – Forbudet gjorde store skader, og tankegodset bak er fortsatt godt forankret i manges hoder den dag i dag, sier psykiater og samfunnsmedisiner Haakon Aars.

Publisert

Kenneth Brophy (75) var tilskuer da Lagtinget fjernet forbudet mot sex mellom menn fredag 14. april 1972. Da hadde Høyre snudd i siste øyeblikk, og frafalt kravet om økt lavalder for homofile. Dermed sto Kr.F. alene igjen. Opphevelsen av forbudet i Lagtinget ble dermed stemt fram med 18 mot 4 stemmer.

– Å sitte på galleriet på Stortinget som kriminell og høre paragrafen bli opphevet til stor jubel, var stort, forteller Brophy, som satt der sammen med blant annet Kim Friele.

– Etterpå var det fest på Venstres Hus der Friele tok rollen som Fru Justitia. Hun sto med Norges Lover i hånden og bladde seg fram til paragraf 213 som hun rev ut, forteller Aasmund Robert Vik (74), som har vært aktiv i homobevegelsen helt siden 1968.

En nesten ukjent lov

En uke senere, 21. april, ble opphevingen av paragraf 213 endelig godkjent av Kongen i Statsråd

Paragraf 213

I 1902 vedtok Stortinget paragraf 213. Formuleringen, spesielt siste ledd, gir inntrykk av å være et resultat av kompromiss:

«Finder utugtig omgjængelse sted mellom personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar. Med samme straf ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil. Paatale finder alene sted, naar det paakræves af almene hensyn.»

Men hverken Vik eller Brophy visste ikke at det var et lovforbud mot sex mellom menn før de selv ble aktive i Det norske forbund av 1948 (DNF-48).

– Jeg visste jo at samfunnet ikke aksepterte sånne som oss, men jeg visste ikke at det var forbudt, sier Vik.

Det samme gjaldt for Brophy som hadde vært sjømann før han mønstret av, og ble servitør i hjembyen og startet opp den første bergensavdelingen av DNF-48 på Chianti Restaurant i 1970.

– Loven ble jeg først klar over da jeg begynte som aktivist. Trykkemaskinen vår på Ranhuset var helt rød da vi jobbet med å avskaffe den, forteller Brophy.

Forbudt siden 1100-tallet

Sosialantropolog og forsker Hans-Wiggo Kristiansen påpeker at forbudet slik det var utformet i paragraf 213, først og fremst påla homofile menn å være diskré.

– Paragrafens tredje ledd formidlet at loven bare skulle brukes når allmenne hensyn finner det nødvendig, og den var derfor en lite brukt bestemmelse i retten.

– Hvordan voksne mennesker lever ut sin seksualitet er så lenge den ikke skader andre, er et personlig spørsmål som ikke hører hjemme i straffeloven, sier Haakon Aars.
– Hvordan voksne mennesker lever ut sin seksualitet er så lenge den ikke skader andre, er et personlig spørsmål som ikke hører hjemme i straffeloven, sier Haakon Aars.

At relativt få homofile ble dømt, kan være en av årsakene til at ikke så mange homofile menn visste om forbudet. En annen grunn til at lovbestemmelsen var lite kjent, kan være at den «alltid» har vært der.

Helt tilbake til 1100-tallet har sex mellom menn vært ansett som dypt syndig og umoralsk og har vært rettslig regulert. Gulatingsloven var den første loven i Europa som forbød sex mellom menn. Og det var mannen som ble penetrert, som begikk lovbruddet. Straffen var tap av formue, eller landsforvisning.

Christian Vs Norske Lov fra 1688 skjerpet forbudet ytterligere. Homosex medførte nå dødsstraff; «omgjængelse mod naturen» kunne straffes med «baal og brand».

I Kriminalloven av 1842 ble lovens ordlyd beholdt, men straffen redusert til et halvt år til tre års straffarbeid. Straffereduksjonen bunnet ifølge historiker Martin Skaug Halsos, i at den ikke hadde ønsket avskrekkende virkning siden straffen ofte førte til sympati med de dømte.

Medfødt syklig tilstand

Ifølge historiker Tonje Louise Skjoldhammer ble ikke kvinner som hadde sex med kvinner, dømt for «omgjengelse mot naturen» siden det var vanskelig å bevise at penetrering hadde funnet sted. I 1889 ble loven endret til kun å gjelde bestialitet og omgang mellom menn.

Under forberedelsen av Straffeloven av 1902, kom en ny forståelse på banen. Homoseksualiteten var nå blitt en medfødt tilstand, og årsaken var degenert arvemateriale og tilstanden var sykelig. Formålet med lovforbudet ble å hindre smitte av homoseksualitet i samfunnet.

Paragraf 213 har vært debattert helt siden innføringen av Straffeloven av 1902. Også i forarbeidet ble det diskutert om forbudet skulle avskaffes, eller videreføres i Kriminalloven. Motstandere var ifølge historiker Runar Jordåen ved Skeivt arkiv, preget av at medisinen hadde gjort sitt inntog på seksualfeltet.

<span class="font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Kjærlighetskarusellen</span> <br>– Politiets aksjoner bar preg av trakassering, og muligens var homofile som gruppe ansett som offentlig forstyrrelse. Det var en del avisskriverier om at det var til offentlig forargelse at menn hang rundt de offentlige toalettene, sier Hans Wiggo Kristiansen. Pissoaret i Stensparken fra 1937, Kjærlighetskarusellen, var en av homooasene i Pilestredetvi Oslo. Første stopp var et toseters «grønt hus», som var navn på smijernspissoarer fra begynnelsen av 1900-tallet, vis a vis daværende Conrad Langgårds tobakks- fabrikk. Neste stopp kunne være Lyckliga gatan, et tre-fire- båsers toalett i muren ved Rikshospitalet i krysset Pilestredet/Holbergsgate. I lysløypa lå også Bislett bad som fungerte som homosjekkested allerede fra åpningen i 1921. Sist, men ikke minst, lå Bislett hospits i denne lysløypa, i krysset Dalsbergstien/Pilestredet. Private vennekretser kunne være vanskelig å komme inn i, men Erling Næss, «Mor i nøden», holdt alltid åpent for frosne nattevandrere. Stedet ble en institusjon for de innvidde i perioden 1930-1958. <span class="font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Kilde:</span> Svein Skeid
Kjærlighetskarusellen
– Politiets aksjoner bar preg av trakassering, og muligens var homofile som gruppe ansett som offentlig forstyrrelse. Det var en del avisskriverier om at det var til offentlig forargelse at menn hang rundt de offentlige toalettene, sier Hans Wiggo Kristiansen. Pissoaret i Stensparken fra 1937, Kjærlighetskarusellen, var en av homooasene i Pilestredetvi Oslo. Første stopp var et toseters «grønt hus», som var navn på smijernspissoarer fra begynnelsen av 1900-tallet, vis a vis daværende Conrad Langgårds tobakks- fabrikk. Neste stopp kunne være Lyckliga gatan, et tre-fire- båsers toalett i muren ved Rikshospitalet i krysset Pilestredet/Holbergsgate. I lysløypa lå også Bislett bad som fungerte som homosjekkested allerede fra åpningen i 1921. Sist, men ikke minst, lå Bislett hospits i denne lysløypa, i krysset Dalsbergstien/Pilestredet. Private vennekretser kunne være vanskelig å komme inn i, men Erling Næss, «Mor i nøden», holdt alltid åpent for frosne nattevandrere. Stedet ble en institusjon for de innvidde i perioden 1930-1958. Kilde: Svein Skeid

– På slutten av 1800-tallet kommer begrepene heteroseksualitet og homoseksualitet som blir forstått som noe iboende og biologisk. Homoseksualitet ble oppfattet som en medfødt legning som ikke kunne gjøres noe med, og av den grunn var flere leger imot straff. Det betyr ikke at de var vennligsinnet innstilt, men at de så på homoseksualitet som en sykelig tilstand som måtte håndteres av medisinen og ikke i strafferetten. I hele paragraf 213s historie er medisinen og jussen dypt involvert i hverandre, sier Jordåen.

«Alle kunne bli sånn»

Riksadvokat og leder av straffelovkommisjonen, Bernhard Getz (1850-1901) som var oppdatert på internasjonal forskning, argumenterte for avkriminalisering av sex mellom menn fordi han mente at trusselen om straff verken ville ha forebyggende, eller avskrekkende effekt på de som led av en medfødt sykelig tilstand.

– Men samtidig var lovgiverne særlig bekymret for ungdommen, sier Jordåen som forteller at et skrekkscenario var at alle kunne bli sånn.

– Kim Frieles arbeid har blitt et monument for homobevegelsens frigjøring, og det er gitt lite heder til det arbeidet DNF-48-styret utførte på 1950- og 60-tallet før hennes tid. Men på den andre siden, så er det ikke så lett å ære motstandskjempere som ikke sto fram sier Hans Wiggo Kristiansen.
– Kim Frieles arbeid har blitt et monument for homobevegelsens frigjøring, og det er gitt lite heder til det arbeidet DNF-48-styret utførte på 1950- og 60-tallet før hennes tid. Men på den andre siden, så er det ikke så lett å ære motstandskjempere som ikke sto fram sier Hans Wiggo Kristiansen.

– Man mente at det var viktig å hindre unge fra å bli utsatt for homoseksualitet. Her ser vi sporene til den såkalte forføringsteorien i straffebegrunnelsen.

Getz tapte kampen for avkriminalisering, og i 1902 vedtok Stortinget paragraf 213. Lovens ordlyd fastslo at sex mellom menn var forbudt, men bestemmelsene skulle bare håndheves når det var helt nødvendig.

– Forbudet gjaldt heller ikke kvinner selv om det ble foreslått at ordlyden skulle være «av samme kjønn». Dette ble det protestert kraftig mot fordi man mente at kvinner ikke kunne ha seksuell omgang med hverandre. Men det er mer sannsynlig at årsaken til at ordlyden «mellom personer av mannekjønn» ble opprettholdt, skyldtes at kvinners seksualitet ikke ble sett på som et offentlig problem, sier Jordåen.

Ville ha organisasjonsforbud

Både i 1925 og 1953 hadde det blitt foreslått lempelser i loven fordi noen mente at homoseksualitet var medfødt, og at det ikke var direkte skadelig om det foregikk mellom helt voksne mennesker.

– Norske psykiatere hadde kontakt med utenlandske fagmiljøet, deriblant Henrik Dedichen som fulgte fagmiljøet til legen og sexologen Magnus Hirschfeld i Tyskland, og de argumenterte for at homoseksualitet i de fleste tilfeller var medfødt og kunne ikke endres med straffetrussel, sier Jordåen.

Men straffelovskomitéens forslag i 1925 ville gjøre det ulovlig for menn å ha sex med menn under 21 år. Straffelovrådets forslag i 1953 var omtrent likelydende, bortsett fra at seksuell lavalder nå var senket til 18 år, og i spesielle tilfeller 21 år. I tillegg foreslo rådet en ny lov som i praksis innebar organisasjonsforbud for homofile. Det skulle bare være lov å distribuere informasjon og tidsskrifter til medlemmer, men offentlig annonsering av organisasjonen, medlemskap og møtevirksomhet skulle være forbudt.

– 1800-tallets legevitenskap var preget av datidas moral. Det var et underliggende premiss at homoseksualitet var feil. Om man bare var opptatt av det biologiske, hadde man hverken trengt å gå inn for forbud, eller å sykeliggjøre homofile, sier Runar Jordåen.
– 1800-tallets legevitenskap var preget av datidas moral. Det var et underliggende premiss at homoseksualitet var feil. Om man bare var opptatt av det biologiske, hadde man hverken trengt å gå inn for forbud, eller å sykeliggjøre homofile, sier Runar Jordåen.

– Men både i 1925 og 1953 ble forslagene avvist, hovedsakelig på grunn av en generell motstand mot avkriminalisering, sier Jordåen.

Sykelig avvik

At man er «født sånn» var dermed ingen formidlende omstendighet om man hadde sex med en som var under 21 år. Den homoseksuelle avviksidentiteten ble formet av psykiatri og juss. Man kunne ikke gjøre noe med den homoseksuelle, men man kunne forebygge at unge ikke ble «smittet».

– I dette landskapet får forføringsteorien stadig sterkere feste, og det var det som lå til grunn for de foreslåtte lovendringene. Unge gutter skulle beskyttes, påpeker Jordåen.

Psykiatriens tilnærming til homoseksualitet som sykelig avvik, var også formet av samtidas gjeldende seksuelle moralsyn.

– Men den bar også preg av at det allerede var ulovlig med samkjønnet sex da seksualitet ble et område for legevitenskapen. I Straffelovskomitéen i 1925 satt det tre leger, deriblant landets første professor i psykiatri, Ragnar Vogt, som utformet forslaget. Og da straffelovrådet behandlet paragrafen i 1953, var det direktøren ved Gaustad sykehus, Ørnulv Ødegård, som var garantist for det faglige grunnlaget.

Legevitenskapen var altså ikke bare tungt inne i arbeidet med paragrafen, det var psykiatriens bekymringer som lå til grunn for selve forslagene om lovendringene.

Roten til all angst

«Forbudet er roten til all angst», skrev Kim Friele i pamfletten «§ 213. Onde eller nødvendighet?», som DNF-48 ga ut i 1970. Redselen for å bli avslørt som homofil i et samfunn som ikke godtar at mennesker er annerledes, var ifølge Friele altomgripende, og førte til frykt, ensomhet og isolasjon.

– DNF-48 hadde da jobbet gjennom hele 1950-tallet mot forbudet, og kjempet mot endringene Straffelovrådet i 1953 forslo, fordi de i praksis ville ha ført til en forverring av situasjonen, forteller Jordåen.

– Dette har trolig medvirket til at det ikke ble noen endring på 1950-tallet. Forbundets formann, juristen Dermot Mack, mente at det var bedre å beholde en så godt som sovende paragraf 213 slik den var, enn å innføre paragrafer som ville bli håndhevet aktivt både mot homoforhold med aldersforskjell og gi tilnærmet organisasjonsforbud. Saken ble nå liggende på is i nærmere et tiår.

Friele erklærte krig

Først da Friele ble generalsekretær i 1966, tok arbeidet for avkriminalisering virkelig fart igjen. Norge var da en av fem land i Vest-Europa med strafferettslig forbud mot sex mellom menn.

– Friele erklærte krig mot paragraf 213, og var i opposisjon til den mer forsiktige linja som preget Forbundets arbeid på 50-tallet. Men vi må også huske på at hun kom inn på et tidspunkt da tidsånden og framveksten av en rekke andre radikale bevegelser bidro til å skape et nytt mulighetsrom for kampen mot forbudet, sier Jordåen.

«Forholdene har bedret seg betraktelig med årene for ulike kategorier avvikere, først og fremst gjennom offentlig innsats. De homofile derimot, som antakelig utgjør 3 – 5 % av landets befolkning, har måttet klare seg selv», skrev Kim Friele i DNF-48s pamflett «§ 213. Onde eller nødvendighet» fra 1970. Her er hun avbildet med heftet i juni 1971, året før sexforbudet mellom menn ble opphevet.
«Forholdene har bedret seg betraktelig med årene for ulike kategorier avvikere, først og fremst gjennom offentlig innsats. De homofile derimot, som antakelig utgjør 3 – 5 % av landets befolkning, har måttet klare seg selv», skrev Kim Friele i DNF-48s pamflett «§ 213. Onde eller nødvendighet» fra 1970. Her er hun avbildet med heftet i juni 1971, året før sexforbudet mellom menn ble opphevet.

– Men den iherdige innsatsen til henne og Forbundet var avgjørende for utfallet, vi fikk en fullstendig avkriminalisering i Norge – uten aldersbestemmelser. Dette var før våre naboland, og mange tiår før England som ikke avskaffet høyere seksuell lavalder for homofile før i 2000.

Som redaktør for heftet «§ 213. Onde eller nødvendighet» fra 1970, fikk Friele samlet inn uttalelser fra strafferettseksperter, professorer innen medisin og teologi, og fra en rekke prominente forfattere, direktører og biskoper. Hun trykket også et utdrag av den nederlandske vitenskapelige Speijer-komiteens innstilling til avkriminalisering der de avviste forføringsteorien.

– Friele tok i bruk all ekspertise hun kunne finne. Hun har fortalt at hun ikke brydde seg om hva de ellers måtte mene, bare de støttet fjerning av paragraf 213, sier Jordåen.

119 menn dømt

Kampen for avkriminalisering preget både Forbundet sentralt og lokallagenes arbeid.

Det rant inn med gratulasjonskort og telegrammer til Kim Friele i forbindelse med opp- hevelsen av paragraf 213.
Det rant inn med gratulasjonskort og telegrammer til Kim Friele i forbindelse med opp- hevelsen av paragraf 213.

– På landsstyremøtet i 1970 ble det vedtatt om at man skulle gjøre det man kunne for å bli kvitt loven. Det stilte alle lokallag seg bak, og i Bergen ble dette hovedsaken for det nye lokallaget av DNF-48, forteller Kenneth Brophy.

Ifølge Kristiansen ble bare 119 menn dømt i årene 1905 - 1950. I flere av sakene var overtredelse av paragraf 213 bare ett av flere lovbrudd den siktede ble dømt for.

– Fra 1950 til den ble fjernet i 1972, var paragraf 213 i praksis en sovende lov, slår Kristiansen fast.

– Kampen mot loven har fått en viktig status i den homofile frigjøringsfortellingen, og det har skapt et til dels myteomspunnet tidsskille på linje med Stonewall-opprøret. Det har spesielt blitt tegnet et bilde av at det å leve under forbudet var mye mer dystert enn det som egentlig var tilfelle. I min forskning på homofile og bifile menns livsløp, har få av informantene nevnt loven, og jeg er usikker på hvor bevisste de var på at forbudet fantes, sier Kristiansen som i 2008 ga ut boka «Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920-1970».

Også den gangen fantes det homofile nettverk til tross for forbudet.

– Spesielt i de større byene var det at aktivt miljø der homofile menn traff hverandre i private leiligheter, og på urinaler og parker. Ofte var møtene på urinaler veien inn til et lukket fellesskap. Å få innpass, å komme inn, var den sentrale begivenheten i mange homofile menns liv, og miljøene beskrives nærmest som en form for frimureri, forteller Kristiansen.

Nostalgisk lengsel

Homokulturen var i mellom- og etterkrigstida preget av diskresjonskultur.

– Å være diskré ble sett på som en dyd, kanskje av nødvendighet, men også som den riktige måten å være homofil på, sier Kristiansen.

Mange av informantene hans har snakket nostalgisk om datidas vennskapsnettverk og samhold, og mente at det var bedre på 1950-tallet.

– Det var et sterkt samhold mellom homsene og lesbene i de dager, vi var glade i, og beskyttet hverandre. Men gud bevare meg, så mange redde gutter det var. De gråt sine modige tårer av redsel for å bli angrepet og få juling, forteller Inger Myhre Hansen.
– Det var et sterkt samhold mellom homsene og lesbene i de dager, vi var glade i, og beskyttet hverandre. Men gud bevare meg, så mange redde gutter det var. De gråt sine modige tårer av redsel for å bli angrepet og få juling, forteller Inger Myhre Hansen.

– Det var veldig overraskende at så mange så tilbake på den tida med lengsel. Jeg trodde jo også at tida før 1970 var dyster og at folk gjemte seg i skapet. Det var nok noen som hadde det tungt, men det var også mange fortellinger om kjærlighet, vennskap og et aktivt homoliv, spesielt rundt disse pissoarene. Informantene savnet spenningen, samholdet, nettverket og humoren. Men nostalgi forteller også noe om deres situasjon i nåtid. Mine informanter var menn i 70-årene som så tilbake på ungdomstida, og den fortonet seg sikkert mer glamorøs nå.

I Kim Frieles skygge

Kristiansen og Jordåen trekker fram at arbeidet DNF-48 gjorde på 1950 og i starten av 60-tallet, har havnet i skyggen av Kim Frieles kamp mot loven. Hennes forgjengere i DNF-48 hadde opinionsskapning som strategi, og førte en form for diskré motstandskamp.

– Det gamle styret i DNF-48 jobbet aktivt med å endre opinionen blant annet med mange avisinnlegg skrevet under ulike pseudonymer. Ikke bare for å skjule egen identitet, men også for å gi inntrykk av at den menige mann og kvinne var imot forbudet, sier Kristiansen.

Han kobler denne strategien til diskresjonskulturen som hersket i DNF-48 på 50-tallet.

50 år siden

Inntil 2009 hadde Stortinget to kammer, lovendringer måtte først opp i Odelstinget, så i Lagtinget. I Odelstinget kom opphevelsen av paragraf 213 opp 21. mars 1972. Her stemte 65 for, og 12 mot. Stortingets behandling var ferdig da Lagtinget 14. april 1972 stemte for å fjerne lovbestemmelsen med 18 mot 4 stemmer. 21. april ble avskaffelsen godkjent av Kongen i statsråd, og gjort gjeldene straks.

– Jeg tror at de så på arbeidet sitt som slags motstandsbevegelse på linje med hvordan den norske motstandsbevegelsen jobbet under 2. verdenskrig. Men muligens også for å unngå negativ medieomtale slik homofile opplevde i Sverige på den tida. Der ble de beskyldt for å være årsaken til både moralsk og statlig forfall på grunn av påstander om en enorm økning av gutteprostitusjon, og at homofile nettverk skulle ha infiltrert både politi og rettsapparatet, sier Kristiansen.

Fritt vilt

I forarbeidet til avskaffelsen av paragraf 213 (Ot.prp. nr. 5, 1971-1972), viser Justisdepartementet til at frykten for sosiale sanksjoner var større enn de strafferettslige følgene, og pekte på at om lovens skulle ha en avskrekkende effekt, så var det først og fremst å anse som urimelig diskriminering av en allerede utsatt gruppe mennesker. Konklusjonen var at det ikke var lovgivers oppgave å opprettholde et straffebud som et symbol for samfunnets moralsyn.

«Om paragraf 213 hadde blitt aktivt håndhevet, hadde nok mostanden mot den vært stor, skriver jussprofessor Johs Andenæs i sitt bidrag i Frieles pamflett «§ 213. Onde eller nødvendighet». «Men», skriver han, «loven står der».

Så selv om antall domsavsigelser var lav, var politiet likevel svært aktive med å håndheve forbudet. De jaget og arresterte homofile menn både på offentlige og private møtesteder. Blant regnbueseniorene i FRI forteller flere til Blikk at de selv opplevde politiraid. Homolivet i Oslo på slutten av 1960-tallet var ikke for pyser.

– Styret i DNF-48 drev aktiv kampanje på 1950-tallet. I arbeidet med straffelovrådets forslag til endringer av paragraf 213 fikk de advokat Johan Bernhard Hjort (bildet) til å føre ordet i offentligheten. De allierte seg med kjente personer, blant andre helsedirektør Karl Evang og psykologen og filosofen Ingjald Nissen, og fikk dem til å skrive innlegg mot lovforslaget, forteller Hans Wiggo Kristiansen.
– Styret i DNF-48 drev aktiv kampanje på 1950-tallet. I arbeidet med straffelovrådets forslag til endringer av paragraf 213 fikk de advokat Johan Bernhard Hjort (bildet) til å føre ordet i offentligheten. De allierte seg med kjente personer, blant andre helsedirektør Karl Evang og psykologen og filosofen Ingjald Nissen, og fikk dem til å skrive innlegg mot lovforslaget, forteller Hans Wiggo Kristiansen.

– Vi visste jo at det var forbudt, og da politiet kom, så var det bare å ta beina fatt å løpe som merra, forteller Bjørn Roger Hansen (75).

– Om det var på toalettene, kom ofte to eller tre betjenter og sperret utgangen, og det var veldig ubehagelig. Men vi oppdaget jo etter hvert at det var homofile i politiet også, men om de var med på raidene, kunne de jo ikke tilkjennegi at de var det.

Lesbene først

Flere blant regnbueseniorene forteller i likhet med Hansen, historier om politiets homojakt på pissoarene. Politiet kom i store biler og lempet alle inn og kjørte dem ned til politistasjonen i Møllergata 19. Der måtte de oppgi personalia, og satt i timevis på glattcella før de slapp ut. Selv om de ikke fikk bøter, var mange var livredde for at foreldrene, eller arbeidsgiverne skulle bli informert.

– En gang ble jeg tatt på fersken med en annen mann av en badevakt på Torggata bad, som ringte politiet. Det var helt forferdelig. Jeg fikk bot, og var livredd for at de skulle kontakte foreldrene mine. Men det verste stedet var rundt Monolitten i Frognerparken. Der kom jo både politi og disse Teddy-boysgutta for å banke oss opp, forteller Hansen.

Politiet raidet også private leiligheter og utesteder.

– Jeg husker da politiet raidet Fallas Kro på Majorstua, sier Inger Myhre Hansen (78), en av de lesbiske pionerene i lhbt-bevegelsen.

– Da jeg ble klar over straffelovens paragraf 213, opplevde jeg forbudet som dypt urettferdig, sier Aasmund Robert Vik.
– Da jeg ble klar over straffelovens paragraf 213, opplevde jeg forbudet som dypt urettferdig, sier Aasmund Robert Vik.

– Toalettet lå vegg i vegg med kjøkkenet, så vi visste hvor det var og at det var et vindu der. Alle løp som gale ut på kjøkkenet og hoppet ut av vinduet. Lesbene hoppet først og tok imot gutta.

Ifølge Kenneth Brophy opptrådte politiet i Oslo mer aggressivt enn de gjorde i Bergen.

– Politiet patruljerte urinalene, og ba oss spre oss hvis vi var for mange. Men vi opplevde aldri å bli arrestert, eller å bli tatt med på stasjonen. Vi hadde lokale i Folkets Hus som lå vis a vis politistasjonen i Allehelgens gate, og der solgte vi alkohol uten å ha skjenkebevilling. Men politiet brydde seg ikke, og hadde vi problemer, kom de og ordnet opp, forteller Brophy.

Homojakt uten hjemmel

Verken Runar Jordåen, eller Hans-Wiggo Kristiansen har funnet ut på hvilket hjemmelsgrunnlag politiet aksjonerte i Oslo den gangen, og det er også uklart hva som var politiets agenda.

– I de tilfellene jeg har fått høre om, var det ingen rettslig forfølgelse av arrestasjonene i form av forelegg, eller andre reaksjoner. Aksjonene bar preg av trakassering, og muligens var homofile som gruppe ansett som offentlig forstyrrelse. Det var en del avisskriverier om at det var til offentlig forargelse at menn hang rundt de offentlige toalettene, sier Kristiansen.

Haakon Aars, spesialist i psykiatri, samfunnsmedisin og klinisk sexologi, har opplevd både polititrakassering og homofobe holdninger fra egen fagdisiplin.

Kenneth Brophy ble utnevnt til æresmedlem i FRI i 2016. Her er æres- medlemmet i paraden under Regnbuedagene i Bergen samme år.
Kenneth Brophy ble utnevnt til æresmedlem i FRI i 2016. Her er æres- medlemmet i paraden under Regnbuedagene i Bergen samme år.

– Politiets trakasseringer fortsatte i mange tiår etter at paragraf 213 var opphevet. Jeg gikk som mange andre på disse sjekkestedene i parkene og pissoarene, og opplevde også å bli tauet inn. Politiet kjørte inn i Frognerparken bak Monolitten, og lyste på oss med lykter for å avsløre «de perverse». Sammen med mange andre ble jeg tatt med til arresten og forhørt. Det var en helt forferdelig ydmykende opplevelse, og ga en følelse av å være noe annet enn det som var lov, selv om forbudet var opphevet. Mitt inntrykk var at bakgrunnen for politiaksjonene både var forlystelse og homofobi. Holdningen i strafferetten og i medisinen under forbudet levde videre i mange år etter avkriminaliseringen, forteller Aars.

Tankegodset lever

I jobben har Aars møtt mange klienter som har fortalt at det var en lettelse da både loven og diagnosen forsvant.

– Det er vanskelig akseptere seg selv når både identitet og kjærlighetsliv er stemplet som farlig og syk. Forbudet virker dårlig på seksuell helse, og det rammet mange homofile menn hardt. For mange av mine klienter var og er selvstigma, og manglende evne til å akseptere egen seksualitet, fortsatt et stort problem.

At hiv-epidemien kom knapt et tiår etter avkriminaliseringen, forsterket de negative holdningene homofile.

– Etter å ha fått fjernet både forbudet og diagnosen og vi endelig kunne leve fritt, kom epidemien som jo i de første årene ble omtalt som «homsepesten», og rammet en hel gruppe som i utgangspunktet hadde lav tillit til medisinen, sier Aars.

– Selv om det var en sovende lov, gjorde tankegodset bak loven og diagnosen store skader på samfunnet, og det er fortsatt godt forankret i manges hoder den dag i dag, sier Aars.

Han ser ingen grunn til at den skeive bevegelsen skal hvile på laurbærene 50 år etter at paragraf 213 er opphevet.

– Dagens debatt om transpersoner rett til å definere egen identitet og seksualitet viser at tankegodset som preget medisinens diagnoser på homofile den gangen, fortsatt gjør seg gjeldende innen dagens medisin.

Powered by Labrador CMS