Kronikk om det vakre kjønnsmangfoldet. – Det viser veien vår kultur må gå for å kunne omfavne all naturens mangfold, skriver Esben Esther Pirelli Benestad. En mor forteller om sønnen på 11 år som kom over boken «Kjønn i bevegelse». Etter en stund kom han med ett tankefullt utrykk og spurte: «Mamma, hvorfor leser du en bok som heter ”Skjønn bevegelse” og hva handler den om?» Mor ville først rette på han , slik hun pleide når han leste feil, men hun tok seg i det og spurte hva han selv trodde den handlet om. Svaret kom nokså raskt. «Jeg har sett på bildene og jeg tror den handler om det som står på forsiden- nemlig mennesker som gjør skjønne bevegelser». Det er så sant. De vestlige kulturene er breddfulle av slike skjønne kjønnete bevegelser.Det er som en ny bygning under oppføring. Går vi tilbake til slutten av 1700 tallet, murte de kjelleren. Den hadde bare rom for ett fullstendig kjønn: Mannen (homo sapiens). Etter mange og lange diskusjoner om kvinners umulige eller mulige sjelsliv, deres rett til å stemme, til å delta i samfunnslivet som prester for eksempel, ble det fastslått at det eksisterer to og bare to kjønn: Kvinne og mann, og de er likeverdige. Så langt var det greit, men ikke helt greit. I århundrer hadde det ligget en uro i semittiske kulturer (de omfatter det muslimske, det jødiske og det kristne). En «mannlig» Gud hadde skapt mennesket i sitt bilde, som kvinne og mann hadde han skapt dem. Dette har vært en teologisk knute. For noen år siden ble en rekke kirkelig ansatte i Nidaros bispedømme presentert for pronomenet «hen», et kjønnsmangfoldig pronomen med plass til det meste. Etter presentasjonen bemerker en av prestene: «Kunne man ikke reklamere for det pronomenet, så ville vi løst det teologiske spørsmålet om Guds kjønn!» Det ville være en skjønn bevegelse fra en mannlig Gud til en med flere kapasiteter. «Skaperverket» har rikelig med bekreftelser. Vi trenger vi ikke studere lenge før vi erkjenner at her er to hovedtilnærminger mulig: Enten fortsetter vi å gjøre alt utenfor den tradisjonelle tokjønnsmodellen til feil eller sykt, eller vi kvalifiserer naturens kompleksitet og inkluderer langt mer i våre forestillinger om det naturlige, i erkjennelse av at ingen mennesker er syntetiske.
Andre etasje
Om vi tenker at dette huset som er under utvikling, har tokjønnstenkningen i første etasje, foreligger det en etasje til. Der finner vi selvkvalifiserte transbegavete som ikke finner seg til rette i etasjen under. De hevder sin selvfølgelige rett til å være noe tredje. Dette anerkjente Danmark i 2014, da de ikke bare gjorde juridisk kjønn selvbestemt, de innførte også en tredje selvbestemt mulighet. I 2015 har faktisk nesten 25 prosent av verdens befolkning atkomst til en tredje-kjønns identifisering. I samme etasje er det enda en gruppe i full gang med selvkvalifiseringen. Det er de med intersextalenter. Dette i form av uvanlige kjønnskromosomsammensetninger, eller hormonelle variasjoner. I denne etasjen kommer det stadig bekreftelser på at transbegavelse og intersexbegavelse står nær hverandre i all Naturens kompleksitet. Transbegavelse kalles av mange for hjerne intersex. I andre etasje finner vi kjønnsforkastere, de som verken føler seg som- eller ønsker noen tilstedeværelse av kjønn i det hele tatt. Her bor de som bare gjør kjønn, de gjør masse kjønn, men de går langt utover våre tradisjonelle syn på utradisjonelle kjønnsuttrykk. Man kan si at de lever helt uten mal i livet. De maler selv rett og slett, og de maler seg opp i øverste etasje til nå: Tredje etasjen.
Tredje etasje
Det er her all utprøving, det er her de søkende, skjønne, men sikkert nok også ømme bevegelsene finner sted. Her finner vi transmannen. Her etablerer homoseksuelle menn seg, som gjerne vil fremstå så kvinnelig som mulig både i handling og uttrykk. Det er her vi møter dem som vil være ukjønnete menn uavhengig av kropp, de som ser seg - og føler seg som menn og vil se ut som kvinner, og de som føler seg som kvinner, men vil framstå som menn. Her er de som fjerner brystene, først og fremst for ikke å framstå som kvinner. I denne etasjen bor «dronningen av MGP», Conchita Wurst. Sammen med Conchita, om enn ikke like staselig møblert, bor mange unge som sier at de er seg, at de vil ha rett til å være seg og en like selvfølgelig rett til ikke å slå fast hva dette «seg» måtte inneholde av kjønns- eller ikke-kjønns talent. For mangfoldspositive er dette skjønne bevegelser. For andre kan skjønnhetene være vanskeligere å få tak på. Det kaller på kulturell dugnad for å estetisere det uvanlige, men hvordan?Spør man en forsamling om noen av dem liker gammelost, svarer 2-3 prosent : Ja.Spør man de øvrige om de kan forstå at det går an å like gammelost, rister de fleste på hodet. Det gjelder så nær som den damen som spontant sa at hun kunne forstå at det var mulig å like gammelost. På spørsmål om hvordan, svarte hun: «Jeg har sett nytelsen i min fars ansikt når han spiser det». Det er så vakkert, og det viser veien vår kultur må gå for å kunne omfavne all naturens mangfold: Se etter nytelsen i den andres ansikt, det gjør enhver skjønnhet tilgjengelig.
Esben Esther Pirelli Benestad, sentralstyremedlem i LLH.
