«Hvis jeg skal velge meg en velkledd stil som kvinne som ikke er så interessert i det feminine utrykket, så har jeg bare har to valg: det androgyne, eller det maskuline», skriver Kaja Glenne Lund.
Foto: Reidar Engesbak
Det ville vært så gøøøøøy om du kom i kjole!
Hva er det med meg som gjør at andre synes det er helt greit å spørre meg om jeg kan ha på kjole? I jakten på svar, måtte jeg til slutt spørre pappa.
ÅRETS JULEBORDSESONG er i full gang. Jeg har gruet meg lenge. I fjor kjøpte jeg meg en sølvskimrende grå dressbukse som passer kjempebra til den nye svarte skjorta. Jeg har til og med booka tid hos barbereren lang tid i forveien slik at jeg skal være helt sikker på å stille nyfrisert på jobbens julebord.
En dag i forrige uke satt jeg på jobben og dagdrømte om hvordan jeg på grunn av mine nøye forberedelser, skulle ta de andre på julebordet med storm. Jeg kjente at jeg gledet meg allerede da sjefen min tilfeldigvis kom og slengte ut av seg idet han gikk forbi: «nå, hvordan blir det Kaja, får vi se deg i stiletthæler og kjole på julebordet i år, da?»
Jeg begynte som lystekniker 21 år gammel. De mannlige kollegene mine på teateret spøkte ofte om å få se meg i kjole på premierefestene. De snakket også om hvor godt de likte at kolleger i skjørt måtte klatre i stigene. Etterhvert fikk jeg noen år på baken, og litt mer pondus og de sluttet å snakke om å kikke på kvinnetruser, men fortsatte likevel med kjolemaset.
Overraskende nok var mine kvinnelige kolleger verre. De ville ikke bare be meg om å gå i kjole, slik gutta gjorde. De fniste og lo mens de sa: «det ville vært så gøøøøøy om du kom i kjole!».
Digital
12 måneder
699,-
KJØP
Digital + Magasin 12 måneder
798,-
KJØP
