Klart for propaganda

Publisert

I fjor slo Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) på stortromma og serverte et rekordhøyt antall visninger, 176 filmer i løpet av en hektisk uke. Dette har gjort BIFF til Norges største filmfestival målt i antall filmer. Siden festivalen åpnet første gang i 2000, har Tor Fosse (56) vært festivalsjef.    – Målet er å overgå fjorårets festival og å gi publikum flere overraskelser. Mange festivaler inviterer oftest regissører på besøk, men vi inviterer også noen av de som filmene handler om. Publikum vet ikke at de kommer. Når personene brått står der live utenfor lerretet, kan du høre et gisp gjennom salen. Vi hadde 17 000 skolebesøk i fjor, og da de fikk møte mennesker som filmene handler om, ble de veldig begeistret.  

– Hvem har du selv blitt ekstra begeistret for å få møte?

– Den amerikanske journalisten og forfatteren David Carr fra filmen «Page One: Inside The New York Times» som gjestet BIFF i fjor. Han er tidligere rusmisbruker som i dag er stjernereporter i The New York Times. Og de to forhenværende ordførerne av Bogotá, Antanas Mockus og Enrique Peñalosa!

Litt rebeller

Festivalen hans er nest størst på dokumentarfilmer i Skandinavia, etter dokumentarfestivalen i København, og allerede første året sto «Gay and Lesbian Propaganda Nights» på programmet, inspirert fra Tyskland. – Det var naturlig for meg å ha dette som en bjelke i programmet, for vi skal vise mangfold. Mange filmer blir ikke vist andre steder, og vi vil vise filmer vi mener andre bør få se. Jeg synes propagandauttrykket sier sitt. BIFF ønsker å være litt rebeller. Vi vil vise filmer som provoserer og engasjerer - som gjør folk rasende eller glade. Vi vil vise filmer folk snakker om. Samfunnsengasjementet er viktigst for oss.

– Hva provoserer på film i dag?

– Egentlig ikke så mye, men noen regissører snur opp ned på vedtatte sannheter. «The House I Live In» av Eugene Jarecki handler om fengselssystemet i USA. Vi har invitert han til å komme hit. Filmen tar opp rase- og narkotikapolitikken, og dette provoserer mange. Ifølge festivalsjefen er mangfoldet av filmer nøkkelen til BIFFs stadige vekst.– Dette er en festival for alle som er i Bergen i oktober, og vi viser både film fra Sør, fiksjonsfilmer, musikkfilmer og dokumentarer. Gjenkjennelsen er viktig. Filmer kan være spesifikke, men likevel universelle. Dokumentarfilmer begeistrer meg, for mange historier fra virkeligheten overgår all fantasi, sier Fosse som forelsket seg i film for over 50 år siden.

Ikke Midnight Express

Forholdet startet med en klassisk amerikansk animasjonsfilm fra 1937.– Jeg var fire år gammel og så «Snehvit og de syv dvergene». Kanskje er det sånn at vi filmnerder ikke skiller så godt mellom fantasi og virkelighet, he-he. Film var nok også en flukt i tenåringstida da venner begynte å gå ut med damer. Jeg ville ikke være med på det, så jeg giftet meg med filmen, sier den homofile festivallederen.

– Hvilken film er favoritt nå?

– Jeg så en flott film om skateboarding på Sundance Film Festival som heter «Bones Brigad». Denne rebellholdningen i filmer er jeg glad i. Jeg så også den flotte filmen «Unter Männern» om det å være homse i tidligere Øst-Tyskland. Den vises under årets BIFF, og jeg vil gjerne ha noen fra den filmen hit.

– Hvilke homotemaer provoserer på film i dag?

– Vi skal vise «How To Survive A Plague» av David France som handler om kampen mot hiv/aids, og BIFF viste «The Gift» for noen år siden. «The Gift» handler om at noen lar seg bli smittet for å slippe å leve i usikkerheten om de har hiv eller ikke. Den var provoserende, men det kom likevel ikke så mye reaksjoner på den. Heller ikke en film om sadomasochisme provoserte så mye, men på noen filmer har jeg fått innspill fra styreleder om at de har gått vel langt i homsebeskrivelsen. Det har skjedd en rivende utvikling fra da jeg begynte med filmformidling på 80-tallet. Da var homofilmer nesten fraværende. I dag florerer de, og holdningsendringene blant unge er store.

– Hvilken homofilm har gjort størst inntrykk på deg?

– Jeg husker den første jeg importerte. Det var en spillefilm om Quentin Crisp, som tok opp homofili på en god måte. Den ble vist på flere filmklubber. «My Beautiful Laundrette» gjorde også inntrykk. Det var den første filmen jeg så som behandlet homser på en god måte.

– Hvilken film vil du aldri se igjen?

– Jeg tåler det meste, men «Midnight Express» ville jeg ikke likt å se igjen.

Kunnskapsfestival

I år vises mange filmer under «Gay and Lesbian Propaganda Nights». Bare tre av dem er lesbefilmer.– Homsefilmer er mer allment enn lesbefimer, og homsene har vært mer pågående med å fortelle sine historier. Men det har kommet flere lesbefilmer etter hvert. For eksempel viser vi nå «Pariah» og rykende ferske «The Love Part of This».

– Hvilket homotema er viktigst å vise på film?

– Felles ekteskapslov og andre rettigheter har vi nå, så jeg synes det er viktig å vise for eksempel «Vito» og den kampen han førte den gangen da myndighetene ikke tok aids på alvor. Folk tar lett på hiv og aids i dag også. Et annet tema er at ungdom fremdeles sliter med å være homo. Filmen «Bully» som BIFF har vist, handler om mobbing på skolen, og den var viktig å få ut. Jeg tror film kan skape forandring. Opptellingen etter fjorårets BIFF viste et totalbesøk på over 50.000 personer - inkludert registrerte besøk på filmforestillingene, debatter og seminarer.– BIFF kunne blitt en glamourfestival om en annen hadde drevet den, men den er blitt en kunnskapsfestival. Skoleelever og andre får se filmer som handler om viktige temaer, for vi har ikke røde løpere, men mange røde tråder.

Mer info:

biff.no

Powered by Labrador CMS