Hvem skulle trodd at jeg lever med en reaksjonær rojalist? En inkonsekvent sådan, men like fullt, reaksjonær rojalist. En fin ting med å være samboer, hvis man da ikke har gått inn i en vegetativ sameksistens, er at mennesket du lever med aldri slutter å overraske. Senest opplevde jeg det for et par dager siden. Det var morgen med kaffe i trakteren, nyheter på tv og lett pludreprating oss i mellom. Madammen skulle opp senere enn meg og tronet fremdeles i dobbeltsengen. Nyvåknet av min sammenhengende skravling, men relativt blid. Plutselig melder NRK at flertallet i fedrelandet nå åpner for muligheten for at kong Harald kan gå av med pensjon når han føler for det, slik at Håkon kan ta over «før han blir for gammel». Min tolerante, liberale, empatiske, nytenkende, kreativt studerende, SV-stemmende, romslige og gøyale kjæreste blir stille under krepptrekket et lite øyeblikk før hun forkynner høyt og tydelig ut fra soverommet:– Det går ikke. Kongen må dø.
Ond og hensynsløs plan– Hva? spør jeg med tannbørsen i munnviken. – Kongen må dø. Det er jo noe av det beste med hele kongehuset. At kongen kan dø og så kan vi stå og kauke (hun er trønder) «Kongen er død, lenge leve kongen». Jeg stikker hodet inn i det gjenoppståtte 1700-tallet på soverommet der den blonde, vakre manifesterte seg som reaksjonær, rojalistisk og full av rettferdig harme.– Jøss...?– Pensjon, det går da ikke an. Makan! Jeg titter lattermildt på henne mens hun, under rynkede bryn tenker seg lynkjapt gjennom arverekken. Enda mer indignert enn før erklærer hun igjen at pensjon ikke går an, fordi da vil sikkert Håkon også velge gå av med pensjon og da...– Det er en mannsjåvinistisk og ond plan. De vil snyte meg for å kunne rope «Kongen er død, lenge leve dronningen». Det går ikke an. Vips har vi også beveget oss inn på et slags feministisk 1970-tall et sted, og selv om denne versjonen av kjæresten min er litt mer kjent, strever jeg ennå med å få hodet rundt at gamle Harald Rex og hans AFP kan være et grusomt patriarkalsk og undertrykkende komplott. Hvem skulle trodd at jeg delte seng med en konservativ og blodtørstig tradisjonsrojalist? Eksempel for omverdenen!
For selv om min kjære er trondheimspatriot og dermed, av en eller annen grunn, egentlig mener at hun er nærmere norsk kongelig historie og at Norge egentlig ikke eksisterte før Nidarosdomen ble bygget, er hun også den personen som liker at ting gjerne er skeivest mulig og at det er stas med stemte s´er og festglade alenemødre i kongehuset og «tenk på hvilket eksempel det er for omverdenen»! Et samtaleemne som dessuten vekker begeistring hos henne er om hvem som kommer til å bli homo blant den unge rojale generasjon, for det er «jammen på tide»! Og noen har sikkert vært det rundt opp gjennom og bare tenk på ryktene om mannen til Margrete, eller Margrete selv. «Men alt må være så skjult». Og min kjære skulle fryktelig gjerne ønske at det kom noen åpne homoer snart. Både for balubafaktoren, men fordi det er naturlig og kjærleik og «er vi da for søren ikke klar for det»?Hvordan ville det blitt? Hadde det vært lov med homofile regenter for eksempel? Ifølge norske lover må det jo være det, men er det gjennomførbart? Ville det blitt ramaskrik? Spikeren i kista og republikk neste? Sånt lurer vi på og drodler vi rundt. Pensjon før pennal
Også denne morgenen. Nå er vi tilbake i 2010, og Harald innfinner seg fremdeles pent og pyntelig på jobb som Norges konge.Aller helst vil madammen først ha en lesbisk dronning forteller hun. Men hun skal visstnok gjerne ha vært på signingsferd først, fordi det blir mer sus over det. Og det må selvfølgelig skje etter at hennes far har vandret heden. For «noen tradisjoner må vi da holde fast på». Hun er ikke alltid så konsekvent, blondisen. Jeg holder en knapp på at rekkefølgen i folkesjel og kongehus nok blir pensjon først, homo etterpå. Og det er kanskje like greit hvis alternativet er tidsperspektivet til madammens dronningønske. Unektelig en lang dags ferd mot natt. Det er tross alt en stund til Håkon er klar for pennalet. Han virker som en svært kjernesunn mann, et godt resultat av kongelig, men dog litt trang, adelsavl og nyfriske haraldsenske lekmansgener. Og jeg er utålmodig. Løsningen er at jeg og madammen inngår et kompromiss. For selv om vi ikke har en voldsom garanti for at Ingrid Alexandra er så heldig å være sammekjønnselskende, er det jo lov å håpe. Og i så fall er det bedre da at både Harald og Håkon raser av gårde mot en tuslende tilværelse i pensjonistleilighet i solfylte Alcudia, slik at Ingrid Alexandra kan skynde seg å bli lesbisk dronning. Hadde det ikke vært stas? To damer med fornuftig sveis og goretexfor skjult i fintøyet, vinkende forelsket fra slottsbalkongen, sammen med et par barn nedstammende fra en dansk onanist? Det skulle vel ha blidgjort selv den sutrende, reaksjonære rojalisten under krepptrekket.
