– Hei. Jeg får fortelle dere mitt eventyr. Ja, jeg er veldig glad i eventyr, og på tross av alt håper jeg at mitt også skal få en lykkelig slutt, skriver en russisk tenåring som ønsker å være anonym.

Det er ikke så viktig hvor jeg kommer fra og hva jeg heter, jeg er bare en av dere – en stor feil, en vanskapning, et avvik fra det normale. Det er det jeg er ifølge samfunnet.

Jeg hadde aldri tenkt å fortelle foreldrene mine at jeg er lesbisk, fordi jeg har en svært religiøs og konservativ familie, men skjebnen ville det annerledes. Mor fant et fotografi, det eneste jeg hadde av jenter som kysset. Jeg glemmer aldri forakten i stemmen hennes, da hun hveste: «Du, ditt uhyre! Prøver du å fortelle meg at jeg har oppdratt ei lesbe?». Hun dro meg etter håret, hun slo meg. Hun tok fra meg internett og telefon, hun brente alle plakatene og albumene med mine favorittgrupper, hun tvang meg til å slutte å ha kontakt med alle vennene mine. Det var et helvete. Jeg levde i konstant redsel. Jeg løy om at dette var for lenge siden og hadde gått over. Nå, tre uker seinere, prøver jeg alt jeg kan å være ei eksemplarisk jente, men likevel skjelver jeg av skrekk for at foreldrene mine har funnet det ut hver gang jeg er på vei hjem. Hvis faren min finner ut av det, kan han i et anfall av ukontrollerbart sinne finne på å drepe meg.

Og slik lever jeg. I konstant redsel.

Og det hadde vært alt, hvis alt hadde vært bra mellom meg og jenta mi. Jeg vil ikke begi meg inn i detaljer, men bare si at vi er veldig glad i hverandre, men at det er et enormt problem på grunn av ei annen jente. Jeg er stadig dypt deprimert, situasjonen er svært komplisert, dvs. kjæresten min kompliserer den.

Og dere vet selvsagt hvor vondt det er når man ikke kan gå bort til mor og fortelle henne alt og gråte på fanget hennes. Bare fordi hun ikke vil komme til å forstå meg.

I stedet for det skriver jeg til gruppa her. Takk for at dere fins. Jeg ønsker dere lykke og håper at deres eventyr bare skal ha lykkelig slutt.

Uten underskrift