Skeiv Ungdoms kampanje for russisk lhbt-ungdom fortsetter.

God dag. Jeg har allerede i lang tid lest deres side, men har aldri helt turt å skrive. Kanskje mange vil oppleve min historie som frastøtende, jeg ber om unnskyldning. Jeg skammer meg veldig for å skrive om noe slikt, og det er svært tungt, men jeg trenger å bli hørt.

Jeg er nå 19 år gammel. Kanskje jeg først bør fortelle om mitt liv, ikke sant?

Jeg har alltid vært et stille barn. Jeg likte å lese, holdt på med musikk, satt bestandig hjemme, jeg hadde ikke venner og ble mobbet på skolen. Jeg var sårbar, og derfor var jeg et lett offer for mobbing. Etter at mor fant ut om denne situasjonen, overførte hun meg til en annen skole, men situasjonen forandret seg ikke. Jeg forble en outsider helt til jeg var ferdig med skolen.

Når det gjelder privatlivet, så har jeg aldri interessert meg for gutter. Og heller ikke jenter. Forhold var noe som for meg virket fullstendig uoppnåelig, for på den tiden var jeg et eneste vandrende kompleks. I 13-14-årsalderen var alle mine klassekamerater sammen med noen, mens jeg fortsatt var alene.

Og så, da jeg var 15, fikk jeg tilgang til internett. For meg var det som et under, jeg skjønte straks at nå kunne jeg kanskje finne i hvert fall en venn. Og jeg fant en venn. På et sosialt forum ble jeg kjent med et fantastisk menneske fra Novosibirsk. Ei jente. Vi snakket mye sammen, og så patetisk det enn kan lyde, oppsto det etter hvert en «virtuell kjærlighet». Hun fikk meg til å forstå at det er normalt å føle kjærlighet til jenter, og jeg var beroliget.

Jeg inviterte henne på besøk, og spurte mor om lov. Hun ble overrasket over at jeg hadde venner og sa at hun bare ville bli glad for å møte henne. Og… hun kom. Det var en vidunderlig tid. Helt fram til da mor overhørte en samtale vi hadde og fant ut hvem vi var. Faren min banket meg opp, og mor tok fra jenta telefonen for å ringe til hennes foreldre. Det var en voldsom skandale. Hun reiste. Etter det har vi ikke snakket sammen, og mor bønnfalt meg om å ikke tenke mer på jenter.

Nesten ett år levde jeg som vanlig. Det hendte at foreldrene mine mistet besinnelsen, husket denne episoden og trakasserte meg. Da begynte jeg å få tanker om å reise til en annen by for å gå på skole. Og etter at jeg var ferdig med niende klasse reiste jeg. Jeg følte at jeg hadde kommet meg unna et helvete, men jeg tok feil.

Jeg fant et miljø, og jeg traff ei jente. Da vi var 17 år, flyttet vi sammen. Da foreldrene mine ringte, løy jeg overfor dem, jeg sa at jeg bodde på hybelhuset til skolen. Og så en gang da jeg kom på forelesningen, ble jeg innkalt til rektor. Jeg fikk beskjed om at mor hadde trukket tilbake min søknad om skoleplass. Så ringte mor og sa jeg skulle pakke sakene mine. Jeg var hysterisk, jeg skjønte ingenting. Men så forsnakket sjefen ved hybelhuset seg om at han hadde fortalt dem at jeg og venninnen min hadde flyttet for oss selv. Mor var forbannet, hun skrek at jeg er en freak og at jeg skulle få svi for disse «homogreiene» mine. OK.

Jeg ble låst inne på rommet, de tok fra meg alt de kunne. En tid lot de meg til og med bo i den kalde garasjen. Jeg truet dem med politiet, men de ville ikke høre. Jeg var da allerede 18 år.

En morgen tok far tak i meg og bar meg over i gjesterommet. Han og mor bandt meg. Jeg vet ikke hvor lang tid som så gikk, men så kom det inn en eller annen snodig gutt. Han unnskyldte seg, men bare lo av min bønn om hjelp.

Og så… voldtok han meg.

Foreldrene mine var lykkelige, for dette var første gang for meg. Og nå… er jeg panisk redd for menn. Mens jenter liker jeg fortsatt.
Hos politiet sa de at de ikke tror på min historie, og at jeg selv hadde villet ligge med fyren. De trodde slett ikke på det jeg fortalte om foreldrene. Ingen trodde meg.

I november begynte jeg å få problemer med helsa. Mor kjøpte en svangerskapstest for meg. Den viste seg å være positiv. Det er ikke grenser for deres lykke. De gjentok som zombier: når du føder barnet blir du normal. Jeg tenkte tilbake på voldtekten, og hadde lyst til å dø.

Jeg vil si at jeg er antakelig dømt til ensomhet, lidelse og smerte. Og jeg kommer til å bo med foreldrene mine, fordi jeg er økonomisk avhengig av dem. Jeg har ikke utdannelse, og ingen kommer noen gang til å elske meg. Jeg kommer ikke til å få ej jente som kommer til å elske meg. Jeg kommer til å være ALENE.

Jeg… jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger en eller annen støtte. Jeg bryter stadig sammen og gråter. Jeg tror jeg snart kommer til å ta mitt eget liv. Men foreløpig holder jeg ut, situasjonen kunne jo vært enda verre.
Vær så snill og ikke fordøm meg.

Uten underskrift, 19 år

Я… Я просто не знаю, что делать. Мне нужна хотя бы какая-нибудь поддержка. Постоянные срывы, слезы… мне кажется, что я скоро покончу с собой. Но я держусь, ведь ситуация могла быть и хуже.

Пожалуйста, не осуждайте меня.

Без подписи, 19 лет

Mer om Skeiv Ungdoms kampanje: De (u)synlige barna