Kronikk om Syseutvalget

Publisert

Skeiv Ungdom, LLH, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Changemaker, Sex og Politikk og Røde Kors Ungdom har gått sammen om en kronikk om Syse-utvalgets NOU om allmennfarlige sykdommer og kriminalisering. Syse-utvalget har nå lagt fram sin utredning om allmennfaglige sykdommer og straff i NOUen "Om kjærlighet og kjøletårn". Utredningen har kommet som et resultat av en årelang debatt om hvorvidt egne straffelover rettet mot personer som lever med hiv virker diskriminerende og stigmatiserende, og om straff virker smitteforebyggende. Her i Norge har vi lenge hatt eget lovverk for allmennfarlige smittsomme sykdommer, straffeloven § 155 (§237 i ny straffelov), også kalt "hivparagrafen". Selv om paragrafen etter sin ordlyd retter seg mot rundt 30 sykdommer, har den hovedsakelig blitt brukt til å straffe hivpositive som har smittet eller utsatt andre for smittefare. Da hivepidemien brøt ut tidlig på 80-tallet fantes det liten kunnskap om hvordan hiv smittet, man hadde ingen behandling, og for personer som ble smittet var dette en dødsdom. I dag har personer som lever med hiv og som går på medisiner samme forventet levealder som andre. Er behandlingen det vi kaller for vellykket vil også virusmengden i blodet være så lav at det vanskelig lar seg gjøre å overføre viruset til andre. Nyere forskning har slått fast at hivpositive på vellykket behandling, som ikke har andre seksuelt overførbare infeksjoner (SOI), ikke er smittsomme og derfor bør fritas for straffeansvar. Denne forskningen har for eksempel blitt tatt i bruk i en domstol i Genève, og ga den tiltalte hivpositive medhold. At hivpositive på behandling ikke er smittefarlige er dessverre en godt bevart hemmelighet for de fleste. Dette påpeker også Syse-utvalget i sin utreding hvor de foreslår en forbedring av seksualundervisningen, og poengterer viktigheten av at allmennkunnskapen om seksualitet, hiv og andre SOI fornyes og forbedres. Dette er vi helt enige i, og det er denne satsningen ved siden av et godt behandlingstilbud og ivaretakelse av den enkelte hivpositive vi mener er veien for å redusere antallet nysmittede. Utvalgets flertall ønsker å videreføre straffeansvar for den som overfører viruset eller utsetter andre for smittefare. Ved å legge alt ansvar på personene som lever med hiv passiviserer vi alle som ikke har hiv (eller tror de ikke har det), og signaliserer at en selv ikke har ansvar for å beskytte seg selv. Vi praktiserer dermed et lovverk som sier at de hivpositive i Norge har ansvar for helsa til resten av befolkningen. Hver gang man tar et valg om ubeskyttet sex, mener vi man aksepterer en risiko for å bli smittet med en kjønnssykdom. Da skal man ikke, med loven i hånd, kunne straffeforfølge en annen etter at man har samtykket til å ikke bruke prevensjon. Dette må være et felles ansvar, og som hivnegativ bør man også selv ta et ansvar for å holde kroppen sin virusfri. Det vanskelige med denne debatten er mangelen på forskning som underbygger påstander for og mot kriminalisering. Syse-utvalget innrømmer dette og sier at det er vanskelig å dokumentere vitenskapelig hvilke virkninger en straffebestemmelse faktisk har hatt eller kommer til å ha. Våre påstander om at hivnegative kan bli passivisert, frykt for at testfrekvensen skal gå ned grunnet redselen man har for positivt testresultat og ikke minst at straff ikke virker allmennpreventivt er altså vanskelig å bevise, men den markante årlige økningen i antall nysmittede kan være en indikator for at kriminalisering ikke har en forebyggende effekt. Vi har altså ingen bevis som taler for bruk av en såpass alvorlig sanksjon som straff. Det vi vet derimot er at kriminalisering oppleves som svært stigmatiserende blant personer som lever med hiv og det er derfor betenkelig at utvalget lander på en konklusjon som ikke er fundert i virkeligheten, som kan virke mot sin hensikt og med alvorlig psykososiale konsekvenser for de som rammes. Utvalgets mindretall påpeker at det ikke har vært noen nedgang i smittetallene i de årene kriminalisering har vært praktisert, verken i Norge eller andre land. Vi mener derfor at man skal legge frem bevislige argumenter for å forsvare videreføring av kriminalisering, Grunnet det manglende forskningsgrunnlaget for og mot, har utvalget landet på at den allmenne rettsfølelse skal få bestemme utfallet. Den allmenne rettsfølelse taler for kriminalisering fordi den grunner i utdatert kunnskap om hva en hivdiagnose innebærer, fra en tid der positiv hiv-test var det samme som en dødsdom. Organisasjoner som WHO og UNAIDS er krystallklare på at de mener straff bør begrenses til tilfeller der den hivpositive vet han eller hun har hiv, har som intensjon å smitte andre og faktisk overfører smitte. I slike tilfeller kan man bruke generelle lovtekster, for eksempel regler om legemsbeskadigelse. Norge er et foregangsland innen hiv og aids-arbeidet internasjonalt. Blant annet jobber vi gjennom UNAIDS, for å forebygge og redusere stigmatisering av hiv-positive. Norge har også underskrevet UNGASS deklarasjonen (FNs spesialsesjon på hiv og aids). Medlemslandene som har underskrevet denne deklarasjonen forplikter seg til å følge en felles strategi i kampen mot hiv og aids, samt vektlegge viktigheten av arbeidet mot diskriminering og stigmatisering. Dette betyr at Norge er en forkjemper for arbeid mot stigmatisering internasjonalt, men at vi kriminaliserer hivpositive på hjemmebane. Om politikerne velger å vedta den nye straffeloven (§ 237) er vi glade for å se at kondombruk eller "forsvarlige smitteverntiltak" fritar for straff. Vi stiller oss derimot undrende til at vellykket behandling ikke kvalifiserer i denne sammenheng. Vi ønsker et lovverk som reflekterer dagens medisinske realitet, ikke et som baserer seg på allmennhetens fordommer. Skeiv UngdomLandsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner – LLHLandsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner – LNUChangemakerSex og PolitikkRøde Kors Ungdom

Powered by Labrador CMS