– LLHs ”vi” er ikke oss

– Kampen for surrogati handler for oss om et problematisk menneskesyn, hvor rike menn og kvinner skal kunne kjøpe kvinner til noe så naturstridig som å bære frem andres barn, skriver Edith Roth Gjevjon og Tonje Roth Gjevjon i en kronikk. Kim Friele er noe så sjeldent som et nålevende norsk kvinnelig ikon. Etter 50 år som aktivist for homofile og lesbiskes rettigheter og snart 80 år gammel, står hun rakrygget og med like konsekvent stemme som da hun startet kampen. DNF 48 er forgjengeren til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH). Her var Kim Friele leder fra 1966-1971 og generalsekretær fra 1977- 1989.  Det er derfor oppsiktsvekkende at Friele i år vurderer å melde seg ut av LLH. Friele trekker blant annet frem LLHs historieløshet og manglende evne til å ta hensyn til det store felleskapet når hun nå vurderer å melde seg ut av LLH. Vi har i motsetning til Kim Friele aldri har meldt oss inn i LLH, selv om vi har vurdert det med jevne mellomrom. Etter vel 20 år ”ute av skapet” er et medlemskap i LLH fjernere enn noensinne. Vi er ikke uenige i at det er behov for en organisasjon som skal arbeide for at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT-personer) skal bli behandlet som alle andre, men LLH fremstår ikke som en organisasjon som arbeider for alle LHBT-personer– men snarere en organisasjon som arbeider for at noen få utvalgte mennesker skal få sine behov oppfylt. Det er flere saker som opp gjennom tiden har gjort medlemskap i LLH uaktuelt for oss, men det er særlig én sak som gjør LLH uaktuell for oss i dag. På siste landsmøte i LLH ble det vedtatt at LLH skal arbeide for legalisering av surrogati i Norge. Kampen for surrogati handler for oss om et problematisk menneskesyn, hvor rike menn og kvinner skal kunne kjøpe kvinner til noe så naturstridig som å bære frem andres barn. LLH forsøker å omgå rik/fattig-problematikken gjennom å starte med å arbeide for det de så vakkert definerer som altruistisk surrogati – at kvinner ikke bærer frem et barn for å tjene penger, men for å gi det i gave til stakkars barnløse homofile menn. LLH har vurdert ulempene ved surrogati, men de mener at hensynet til homofile menns små sjanser til å få barn på annet vis veier tyngre. LLH skriver i ”Strategiutvalgets innstilling og bakgrunnsdokument til LM-2014” at de nå skal jobbe for at homofile menn skal kunne benytte seg av surrogati slik de kjempet for assistert befruktning for lesbiske kvinner, og at ”(…) synet på kvinnekroppen, problematisering av risikoen for økende bruk av surrogati av bekvemmelighetsgrunner, barn som handelsvare, sosioøkonomiske forhold” ikke er ”tilstrekkelige argumenter for å totalforby surrogati i Norge”.Det er oppsiktsvekkende og kunnskapsløst å sidestille surrogati med assistert befruktning, men enda verre er det å se bort fra kvinner og barn som handelsvare og at rike homofile menn kan ”kjøpe” fattigere kvinnekropper, til fordel for noen få homofiles ønske om egne barn. Surrogati innebærer å bruke kvinnekroppen som inkubator. Å gjennomgå et helt svangerskap er en enorm påkjenning, og kvinnekroppen forbereder seg rent fysiologisk på å ta vare på barnet sitt. Å gi fra seg barnet strider mot all natur.For oss er det alvorlig at LLH arbeider for at kvinnekroppen skal bli en vare. Og når LLH argumenterer med at det finnes kvinner som gjør dette med glede, til forveksling lik den ”lykkelige” hora – da er det bare å innse at det er utviklet en kultur i LLH vi ikke kan stå inne for. På NRK Dagsrevyen ga leder for LLH Bård Nylund uttrykk for at surrogati ikke bare var en sak for LHBT-personer - han fridde faktisk til alle ufrivillig barnløse i hele befolkningen: Vil du ha barn, men kan ikke få – da vil LLH kjempe for surrogati for deg! Vi skulle gjerne vært medlem av en organisasjon der LHBT-arbeidet handlet om likestilling og likeverd mellom menn og kvinner, fattig og rik, ressurssvak og ressurssterk, homofile, heterofile, bifile og transpersoner. Vi håper denne organisasjonen oppstår som en reaksjon på hva LLH er blitt -vi trenger en organisasjon som jobber for alle LHBT personer, men som ikke ser på kvinnekroppen som en vare. For det er ikke en menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å bli behandlet likt. Vi sitter her i velferdsstaten vår, med penger nok til å kjøpe oss både barn, botox-behandling, høye kinnbein og Louis Vuitton-vesker. Derfor er det et viktig signal når ”vi” inviterer en representant for et anti-likestillings- og anti-LHBT-parti til å åpne Pride House, og når ”vi” vil tillate å bruke kvinnekroppen som inkubator for verpesyke homser. I motsetning til mange av kulturelitens homser og lesber var ikke Kim Friele på operataket og drakk champagne med Nina Karin Monsen da hun ble tildelt Fritt Ord-prisen. Hun er hel ved, og det er denne hele veden LLH trenger. For man trenger faktisk ikke å feire eller gi hedersplassen under LHBT-arrangementer til de som har et usympatisk menneskesyn. Man trenger ikke gi likestillingsminister Solveig Horne en hovedrolle på den Pride-festen som skal feire mangfold og arbeidet for enkeltindividets rett til likestilling uansett kjønn, legning, inntektsevne og annet. Man skal selvfølgelig møte sine meningsmotstandere, ha samtaler og debatter – men man trenger ikke krone dem, eller bivåne kroningen. Tonje Roth GjevjonPerformancekunstner Edith Roth GjevjonSykepleier Les Terje Eid-Hvidings replikk på denne kronikken