Krystall og fotball i Praha

Thomas Skaalvik er på et års reise i Europa i bobil sammen med hunden sin Hector. Hver søndag skriver han reisebrev på Blikk Nett. Denne uken besøker han Tsjekkia. Bobilen sniker seg opp de bratte og svingete bakkene i Ertzgebirge som kan minne mer om Trollstigen enn noen annet. Foran oss en endeløs rekke av trailere og lastebiler som må gå på en blanding av koks og diesel, og som oser av svart røyk som legger seg som et svært så idyllisk teppe over dalen. «Snart Tsjekkia», sier jeg til Hector som bare løfter på øyenbrynene og sender meg et gjesp med dårlig hundeånde. «Thanks mate!», sier jeg til ham og ruller inn på passkontrollen. Her skal det sjekkes grundig, ja. Jeg overleverer passet til mannen i luken som igjen sender det til sidemannen, som igjen sender det til neste mann, som igjen sender det videre. Artig og interessant jobb de må ha, tenker jeg, og lurer litt på hva slags selskapslek de egentlig bedriver tiden med. Og ut av passkontrollen kommer hele hurven. Fullt gjennomsyn av bobilen, takk! Endevender alt på jakt etter tredjemann som må skjule seg et eller annet sted, for jeg har da vitterlig to sykler med meg. Og jeg kan vel ikke for alvor mene at den ene er tiltenkt Hector. Fristende å fortelle romantisk, og med Disney-tårer i øynene, om min mannlige homofile venn som snart kommer på besøk fra Norge. Men biter meg selv i tunga og lar dem holde på. Lurt å spare flåsete kommentarer i sånne situasjoner. Nå har jeg ikke for vane å drive med menneskesmugling, og skuffelsen blir stor når de ikke finner blindpassasjeren. Vi ruller videre med en bobil som ser ut som et katastrofe innvending, og nedover dalsidene i Tsjekkia. Jeg kjører inn i byen Teplice. Langs veikanten en dame som vinker og smiler iherdig til meg, og jeg likeså tilbake. Ja, hun formelig bobler av livsglede. Det samme gjør en dame lenger ned i bakken, og jeg smiler henrykt og vinker ivrig tilbake igjen. Og tenker; du verden så gjestfrie og hyggelige folk må være i denne byen. Men når jeg passerer den tredje damen med et altfor trangt miniskjørt og krigsmaling som ville gjort Great Garlic Girls grådig misunnelig og en dertilhørende parykk som lyser opp som en rosa neonlampe, skjønner jeg at noe ikke helt stemmer. Jeg lar være å vinke til neste dame på veien og litt sånn halvteit kjører jeg videre mot Praha. Underveis ringer jeg min niese Cecilie. Nylig ankommet Praha for å utdanne seg som tannlege, som en skokk av andre nordmenn.. Nå tror jeg begrepet Praha er blitt litt vel utvidet for den unge studinen og finner ut at stedet heter Hradec Kralove, sånn ca. 12 mil øst for Praha. Men for all del, stedet er svært så hyggelig det og slettes ikke dumt for norske studenter som har til hobby å finne stedets billigste øl. I skrivende stund rundt 4 kroner halvliteren. Alltid hyggelig å treffe slekt, venner og familie i utlandet. Opplever hverandre på en annen måte da. Og Cecilie er ikke av den som går av veien for noen kulturelle opplevelser. Og bare sånn litt utenfor byen (viser seg å bli 7 mil) ligger byen Khota Hora hvor vi skal på kirkebesøk. Noe jeg ser frem til etter svært så hyggelig opplevelse i St. Thomas kirken i Leipzig. Har liksom blitt godvenner med kirker rundt omkring jeg nå. Og denne kirken faller i svært så godt i smak. For innvendig er kirken bygget opp av beinrester og hodeskaller av omkring 40.000 mennesker. Og selve kronverket er den gedigne skjelletkrona i taket bestående av alle mulige bein og knokler som er å oppdrive i menneskekroppen. Hofteskåler omdannet til nydelige rosetter. Hodeskaller som lyser opp, bekkenben som danner interessante ornamenter fra den ene armen til den andre, holdt sammen av tåledd og krageben. Lekkert og absolutt i min stil og smak! Kunne vært noe å ha over spisestuebordet hjemme det tenker jeg, og overveier mulige kandidater som kunne passe som byggematerialer i det jeg forlater kirken. Om du er homse og glad i krystall, så dra for Guds skyld ikke til Praha. Kommer bare til å ende med sånn shop til you drop-syndrom og må fraktes i båre hjem til Norge. I know. Har alltid hørt at Praha er vakkert. Kanskje en av verdens vakreste byer. Og det med rette. Praktbygg på praktbygg, som får Frogner-gårder til å minne om enkle brakker. Et yrende folkeliv, brostensbelagte gater (obs. ingen vits å ta med seg høye hæler og dragge rundt her gutter) rent, pent og alt en homse kan ønske seg. Ja, ikke minst krystall! Og det er nettopp det jeg er på jakt etter. Med masse bly i, siselert og plinger som en stemmegaffel. Jeg forsøker meg i en av disse turistsjappene som har alle mulig souvenirsaker med motiver fra Praha, fra fingerbøller til nyyydelige minnetallerkner til å henge over kjøkkenbenken hjemme. Er så fint så. Men, det må tydeligvis funke, for i alt glitteret blir jeg, som så mange andre turister, trukket inn som en magnet. Selvfølgelig blir jeg overfalt av pågående selgere, som liksom-interessert spør hvor jeg kommer fra. Dum nok som jeg er, svarer jeg høflig på spørsmålet. Og da er spillet selvfølgelig i gang, og de halvveis nedi lommeboken min. Tar ikke mange sekundene før de ramser opp en bråte norske fotballag, for derved å skape noen broderlige bånd oss i mellom, og før en personlig og «special for you» omvisning av foretakets skjønnsomme utvalg. Sjappe på sjappe prøver seg med det samme trikset, og det begynner å toppe seg litt for meg når de legger på spørsmål om jeg har hatt det noe moro med jentene i Praha, og det med noen blunk og klapp på skulderen som får meg nesten til å ramle over ende. Som om vi var verden beste kamerater. Jeg tenker som så, ok, la oss la det gå litt sport i dette her og se hvem som setter hvem ut av spill... Jo da, litt faenskap er da lov, så jeg svarer kort og kontant til den neste selgeren som kommer på banen at, jo da, jeg kommer fra Norge. Selvfølgelig kommer fotballspørsmålet som en oppfølger, og jeg hveser tilbake at «I absolutely HATE football». Skulle ikke være mulighet til å ta feil av min interesse for fotball da nei. Og når dette jentespørsmålet dukker opp, stirrer jeg intenst på fyren, dobbeltblinker med øynene, trer inn i hans personlige sone og stønner ut med Amanda Lear stemme, «I am Gay!», tar en kunstpause og fortsetter...«And I DO like you»... Litt ute av balanse og med noen kremt der han rygger langsomt opp i krystallhyllene, kjenner at jeg stillingen er 1-0 til meg. Deilig det. Og om et lite fata morgana bak den forskremte selger, får jeg øye på nettopp de glassene som alltid har vært ment til meg. Og med halve seieren innkassert, går jeg inn for noen harde prutterunder. Om han ville ha meg raskest mulig ut av forretnningen eller hva det nå var, så gikk det salig fort med pruttingen, og det til en svært så akseptabel pris. Sikkert noe ræl jeg erhvervet meg, men endelig kan rødvin nytes fra siselert, bøhmisk krystall. Noe annet en disse campingglassene i plast. Vel tilbake på campingplassen gjør jeg opp for meg og tar et tåredryppende farvel med den hyggelige betjeningen. Setter meg godt til rette med Hector staselig i setet ved siden av meg. Vinker nesten kongelig i det jeg passerer resepsjonen, og det til et øredøvende smell. For andre gang på denne turen klarer jeg å glemme strømledningen koplet til bilen og river med meg naboens sykler, det elektriske anlegget og klesstativet. Ikke spesielt fornøyd han bælfeite tyskeren som ramler ut av campingvogna og med kona gneldrende på slep. Han minner farlig om Onslow og hun om Hyacint. Men på sett og vis hjelper det å skru på den Sjarmiga Elin-tonen og gjøre seg så liten som en ungarsk steppemus. Det funker, og vi kommer oss sånn nogenlunde helskinnet avgårde på vei mot Budapest. Quelle sorti! Hilsen Thomas Hvis du vil skrive til Thomas, send en e-post til: tskaalvik@mac.com