Ballroom-kulturen blomstrer

Møt Diesel Ninja fra Kiki House of Meraki og se første episode av Vicelands nye serie «My House».

Vicelands nye serie «My House» følger queer ballroom-scenen i New York. Se første episode på Blikk nett. Møt også Diesel Ninja i den norske dansegruppa Kiki House of Meraki. «When I’m vogueing, I just completely let go. It has a purpose of helping me escape whatever is going on,» sier en stemme i traileren til Vicelands nye serie som hadde premiere 25. april. Serien slippes nesten 30 år etter at dokumentaren «Paris is Burning» åpnet verdens øyne for subkulturen voguing og ballroom.

Fra Paris til Kiki

Jennie Livingstons dokumentar «Paris is Burning» fra 1990 ga et innblikk inn i en ukjent verden hvor skeive i New York møttes og konkurrerte mot hverandre på vogue-ball. Vogue-scenen ble et miljø for minoritetsungdom som skapte sine egne familier og nettverk, rundt drømmene om suksess og rikdom som de uttrykte gjennom dans. De lot seg inspirere av motemagasiner som Vogue og av motevisninger, en verden utenfor deres rekkevidde. Mange i Vogue-miljøet var utstøtt av familien, og skapte i stedet sine egne familier og «hus» der voguing ga dem status og oppmerksomhet.

Selve ballroom-kulturen kan spores tilbake til 1920-tallet i USA der det ble arrangert store drag balls-konkurranser i Chicago, New Orleans, og ikke minst i konserthallen Rockland Palace i Harlem i New York. Vogue, eller voguing, er en danseform med røtter tilbake til 80-tallets New York, men kan også spores tilbake til 60-tallets Harlem.

I tillegg til «Paris is Burning», har også andre dokumentarfilmer sett nærmere på fenomenet og kulturen, som for eksempel «Kiki» (2016) av regissør Sara Jordenö. «Kiki», som ble vist på Oslo Fusion Film Festival i 2017, portretterte ungdommer på Kiki-scenen som gjennom ball og voguing skapte sine egne familier og trygge møteplasser.

Voguing, som strengt tatt fikk innpass i populærkulturen gjennom Malcolm McLarens «Deep in Vogue» (1989) og Madonnas «Vogue» (1990), men det overflatiske blikket på kulturen ødela ikke – og i dag er voguing mer populært enn noensinne.

I Vicelands «My House», som hadde premiere 25. april, møter vi medlemmer av queer ballroom-scenen i New York, som Precious Ebony, Tati 007, Alex Mugler, Jelani Mizrahi, Lolita Balenciaga og Relish Milan, som alle er tilknyttet ulike «hus». Vi følger dem på ball, på og bak scenen og i dagliglivet. Det er et unikt innblikk i en ny generasjon skeive ungdommer som holder ballroom-kulturen i hevd.

Se første episode «The Coldest Winter Ever Ball» her på Blikk nett

[Vouge] å danse!

I Norge har ballroom-kulturen og voguing skutt fart, ledet an av grupper som Kiki House of Meraki. Blikk nett har møtt Diesel Ninja, medlem av Kiki House of Meraki og The Iconic House of Ninja i New York.

Mange har sett han i «Norske Talenter» og «Stjernekamp», eller på scenen under Oslo Pride. Som medlem i Kiki House of Meraki har Daniel Soheili Elahi vært med på å sette vogue på det norske dansekartet.

Han startet å danse som 16-åring og har studert street dance ved Åsa folkhögskola i Sköldinge i Sverige, og ved Broadway Dance Center i New York. Som 19-åring startet han med danseformen vogue.

– Jeg hadde tatt en workshop med Anna Ninja, som er mother of The Iconic House of Ninja i Sverige. Hun var den første danseren fra Europa som ble innlemmet i denne dansegruppa, og det var hun som introduserte meg for voguing. Siden har jeg vært på workshop etter workshop.

Daniel Soheili Elahi kommer direkte fra trening til Blikk-intervjuet og det blir fort klart at han tilbringer det meste av sin våkne tid på dansegulvet, i dansestudio eller sammen med venninnen Cassandra Bendiksen Moldenhauer.

– Hun er en pioner i Norge når det gjelder voguing, sier han og forteller at de møttes da han flyttet til Oslo for fire år siden.

– Cassandra hadde da startet Meraki voguing og underviste i vogue over hele landet. Siden vi fungerte veldig godt sammen, ble jeg med i dansegruppa hennes.

Dansekamp fra Harlem

Røttene til voguing- og ballroom-kulturen er solid plantet i det skeive undergrunnsmiljøet i Harlem i New York. (Se faktaboks. Red. anm.) Den ble redningen for mange homofile, transpersoner og dragartister i datidas homofobe USA som hadde blitt utstøtt av familie og venner. De skapte derfor sitt eget miljø og «familier» og så at de hadde en verdi. Familiene ble etter hvert til «hus» som har en «mamma» og/eller «pappa» som styrer huset og barna.

Samholdet i familiene er sterkt og de ulike husene arrangerer ball og konkurranser og inviterer rivaliserende hus til dansekamp.

– Fortsatt i dag handler voguing om å stå opp for seg selv, sier Daniel og forteller at han og Cassandra i sommer ble innlemmet som medlemmer av The Iconic House of Ninja.

– Så nå er vi representanter for det mest legendariske vougehuset i verden og går under navnene Diesel Ninja og Cassandra Ninja.

I Norge har Meraki voguing vært en pådriver for sjangeren og dansegruppa har deltatt i «Stjernekamp» på NRK og i «Norske talenter» på TV 2, og har opptrådt på en rekke arrangementer, fra Norway Cup til Tromsø Arctic Pride og Urban Moves-festivalen på Dansens Hus i 2015 og 2016.

– Gjennom «Norske Talenter» fikk vi markedsført Meraki voguing og voguing. Norge har hittil ligget veldig bakpå i Norden. I Sverige har sjangeren blitt ganske stor, men det begynner å ta av her i Norge også, sier Daniel og forteller at dansestudioet Subsdans i Oslo er møtestedet for det norske voguing-miljøet.

Vouging på Jessheim

I tillegg til å danse selv, holder Daniel kurs i voguing for barn og unge, blant annet på Jessheim.

– Tenk deg Jessheim – av alle steder! Allerede i første dansetime passer jeg på at de får en innføring i historien og kulturen rundt voguing. Jeg ber dem om å logge seg inn på Netflix og se filmene «Paris is Burning» og «Kiki». Selv om voguing som kultur utvikles hele tida og dagens unge vil gjøre sin versjon, skal de likevel ha respekt for røttene og bakgrunnen for vogue-scenen, understreker Daniel.

Under Oslo Pride sist sommer ble det arrangert både ball- og vogue-workshops i Oslo. Blant de inviterte kursholderne var Archie Burnett, en av grunnleggerne av The Iconic House of Ninja, og Javier Ninja, som er ‹pappa» i samme hus.

Archie Burnett har vært den store inspirasjonen for Daniel.

– Archie representerer alt jeg selv ønsker å være. Han er den mest genuine mannen jeg noensinne har møtt. I tillegg er han streit uten problemer i en veldig feminin og skeiv kultur. Jeg bor hos han når jeg er i New York, og han har lært meg veldig mye både om dans og vogue-kulturen.

Skjegg og høye hæler

Det er ikke til å komme unna at Daniel syns i landskapet. Han er stor og maskulin, med skjegg og en fyldig manke. Kontrastene blir ekstra synlig når han voguer i høye hæler, nedlesset av smykker og med karakteristisk sminke.

– Voguing stiller spørsmål ved normer. For min del så handler det mest om å konfrontere meg selv. Som homo var jeg tidligere veldig opptatt av hvordan andre definerte meg og hvordan de så meg. I vogue-miljøet lærte jeg at det viktigste er hvordan jeg ser meg selv.

Og nå er selvbildet så trygt forankret at Daniel vil utforske andre sider av seg selv.

– Jeg er litt ferdig med det feminine og vil nå utforske maskuliniteten i dans og voguing. Det er alltid noe nytt å bryne seg på.

De første møtene Daniel hadde med et skeivt miljø, var under Stockholm Pride.

– Jeg følte aldri at pride eller miljøet var noe for meg. Det var ingenting jeg kunne kjenne meg igjen i og pridekulturen var helt ukjent for meg. Selv har jeg en kultur som har sitt utspring i Iran, og er preget av at jeg har vokst opp som innvandrer. I det skeive miljøet blir de enten redde for innvandrere, eller så fetisjiserer de oss.

Politisk dansing

Han har alltid hatt mest streite venner og omgås mest med streite folk.

– Det skyldes nok også at jeg har vært så usikker på meg selv og på hvordan jeg framstår som skeiv. Men jeg tok et oppgjør med dette for to år siden. Stilte meg selv til veggs og bestemte meg for å utfordre usikkerheten min. Og da kommer vi tilbake til voguing hvor jeg danser i høye hæler, bruker sminke og bryter med normene rundt det å være mann.

Danseren synes det er ekstra deilig å se at unge leker mye mer med kjønnsidentiteter- og roller enn det tidligere generasjoner har gjort.

– Bare i løpet av året som gikk merket jeg at det er en revolusjon på gang. De unge bryter med normene og reglene, og det ville jeg være en del av det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så politisk engasjert som jeg ble i løpet av fjoråret.

Engasjementet som vekket ble på grunn av voguing og dans, brukte han i desember i fjor til å arrangere The Candyland Kiki Vogue Ball på Elsker i Oslo i anledning Verdens aidsdag.

– Engasjementet mitt handler om å stille spørsmål. Ikke bare om heteronormativitet, men også om normer i lhbt-miljøet. Det har blitt lettere å være åpen, men samtidig er miljøet veldig opptatt av å putte folk i kategorier. Du må liksom passe inn i en eller annen bås, hvis ikke er det noe feil med deg.

Frustrert over hiv-fordommer

Han mener at datingapper som Grindr og Scruff er med på å opprettholde de trange båsene.

– Appene lever jo av å kategorisere skeive. Du er aktiv eller passiv. Maskulin eller feminin. Jeg mener det er farlig når ingenting overlates til tilfeldighetene.

Han er også frustrert over at slike fordommer i det skeive miljøet tilsynelatende får leve i fred.

– Alt dette med miljøet er jo veldig nytt for meg. Men det jeg lærte da jeg jobbet med The Candyland Kiki Vogue Ball i forbindelse med Verdens aidsdag, var at hivpositive møtes med enorme fordommer. På hivfronten har vi kommet veldig langt med medisiner og livskvalitet, men når det kommer til holdninger står det nesten helt stille. Det er helt utrolig! Nå som vellykket behandling gjør hivpositive smittefrie, kan jeg ikke forstå at folk skal være så redde lenger. Er det ett miljø som burde støtte opp om hivpositive, så er det jo andre skeive!

Vogueing for alle

Daniel mener at lhbt-miljøet har mye å lære av voguing-kulturen.

– På vogue-scenen er det plass til alle, uansett hvem du er, hvor du kommer fra, hvor gammel du er og hvilke ferdigheter du har. Det er hele poenget med voguing. Du trenger ikke være verdens beste danser, og heller ikke ha et spesifikt utseende eller kropp. Alle finner sin egen plass uansett. Den viktigste egenskapen er at du skal eie seg selv. Være trygg på det du uttrykker, hva du sier og hvordan du bærer seg selv. Det gjelder enten du er skeiv, streit, trans, bi eller en kombinasjon av alt. Slik bør det være i det skeive miljøet også.

Se også: Kiki House of Meraki på Facebook