En dag i mårra...

Publisert

Jeg møtte en innmari fin fyr i sommer. Han er femten år, klok, kjekk, morsom og snill. Om noen dager begynner han i tiende klasse. Jeg tror ikke han gleder seg. Klassekameratene hans har bestemt seg for at han er homo. De slutter å snakke når kan kommer inn i rommet. Ingen av dem ringer ham eller sender ham meldinger på facebook. Han har sluttet på fotballen uten å fortelle sin fotballgale mamma hvorfor.Bruddstykker av det de sier bak ryggen hans kommer sivende og limer seg fast som en svett t-skjorte. Han sier det ikke er så nøye. At det går greit. Jeg vet ikke om jeg tror ham. Jeg vet ikke om jeg tror han er homo heller. Men det spiller jo ingen rolle. Situasjonen er den samme. Kameratene har bestemt seg. For denne fyren kommer skoleåret etter en altfor kort sommerferie. Jeg håper han klarer å tenke på at det kommer en ny høst om bare ett år. En høst der han skal begynne på videregående, kanskje et helt annet sted. Jeg håper den høsten blir hans.

Summen av alle begynnelser

Det er noe spesielt med høsten. Denne årstiden har alltid satt i gang en egen stemning i meg. I det den er der, den første sensommerdagen som bærer med seg høy himmel og et skjær av skimrende blå og luftig skarphet, kommer den. Jeg fylles av en sterk, rar og flytende stemning som er i alt. Den er en blanding av vemod og forventing. Av noe som er over og nye begynnelser.Noe skjer i meg. Jeg kjenner følelsen igjen, men jeg klarer ikke å knytte den opp mot et bestemt minne. Den er summen av alle høster og alle begynnelser jeg har vært gjennom. En gjenklang. Et tynt knirk, som om noen rugger på en rusten mutter som allerede har sittet der så lenge jeg kan huske. Et ekko av alle gangene mellomgulvet har vært sprengfullt av den tindrende følelsen av alt jeg ennå ikke hadde opplevd. For man skal ikke undervurdere høsten. August er en mye mer skjellsettende måned enn den nyttårsforsettlige januar. August er tyngden av en ny skolesekk på små skuldre. August er en ny bussrute. August er flyttelass til en annen by. August er nye fjes, blanke ark og et skrin med fargestifter som får flere kulører for hver gang man er så heldig å åpne det. Og noen ekstra gyldenrøde auguster er muligheten til å begynne helt på nytt med å være sitt eget totale seg selv. En mulighet til å definere hvem man er på nytt. Uten innarbeidende forventinger eller nedtråkkede plasser på hierarkistigen. Nye, deilige, skinnende august.

Modig på upløyd mark

I år er møtet med den fine fyren på femten med i denne stemningen. Jeg tenker på ham, og at det fortsatt finnes mange der ute som går gjennom det samme som ham. Unge mennesker som må trekke pusten ekstra dypt før de drar til skolen hver morgen. Hvor august betyr å atter et år måtte vasse i et grumsete brakkvann av mobbing og homofobi. De som har fire, åtte eller tolv årstider foran seg før den høsten de kanskje ikke engang vet at de venter på skritter inn med blank kjortel en augustdag i fremtiden. Og så tenker jeg på de som allerede er der. Som denne uken har de første dagene på en ny folkehøyskole, videregående, universitet, utenlandsstudium eller jobb. Særlig de som har trengt det mest. Som kanskje nå endelig skal være åpen, eller lykkelig eller pirrende modig på upløyd mark. Jeg har sommerfugler i magen på deres vegne. Jeg håper det blir akkurat som dere drømmer om. Uansett, lykke til alle sammen. Året begynner nå. Og om dette ikke er din august, så føler jeg på meg at det kommer en ny. August er trofast slik.