Hysj. Foto: Reidar Engesbak.

Hysj i Pride Park

Musikken deres er så langt unna stillhet du kommer. Det soniske lydlandskapet til Sigrun Sæbø Åland og Kim Mikal Torp kan få trommehinner til å briste. Men popmusikken trenger seg igjennom støyen. Fredag 21. juni spiller Hysj på hovedscenen i Pride Park i Spikersuppa under Oslo Pride.

Publisert

Musikken deres er så langt unna stillhet du kommer. Det soniske lydlandskapet til Sigrun Sæbø Åland og Kim Mikal Torp kan få trommehinner til å briste. Men popmusikken trenger seg igjennom støyen. Fredag 21. juni spiller Hysj på hovedscenen i Pride Park i Spikersuppa under Oslo Pride.

Duoen Hysj vet å spille på de rette tangentene og vrenge ut gitar-fuzzen som drar lytteren inn i et tilsynelatende hull av massiv lyd. Vel dere inne kommer tekstene deres på nynorsk fram og plutselig lokker pop-tonene også gåsehuden fram. Nylig slapp Sigrun Sæbø Åland og Kim Mikal Torp singelen «Vingespenn» fra sitt nye album som kommer på nyåret.

Fredag 21. juni spiller Hysj på hovedscenen i Pride Park i Spikersuppa under Oslo Pride. Fredag 30. august spiller de på Blå i Oslo sammen med det islandske bandet Hatari. Blikk møtte Hysj i forkant av Pride Park-konserten.

Felles lidenskap for pønk

Blikk:

Når møttes dere?
Hysj. Foto: Reidar Engesbak.

Sigrun:

På Blindern i 2006.

Kim:

Vi gikk på musikkvitenskap sammen.
Hysj. Foto: Reidar Engesbak.

Sigrun:

Men Kim ville ikke være venner, så jeg måtte tvinge meg selv på ham.

Kim:

Jeg ville ikke være venner med noen.
Hysj. Foto: Reidar Engesbak.

Blikk:

Men du ga ikke opp, Sigrun?

Sigrun:

Nei! Han var den eneste i klassen med Led Zeppelin T-skjorte, så jeg kunne ikke gi opp.

Kim:

Jeg ga opp til slutt …

Sigrun:

Ingen av oss kjente noen av de andre, så jeg måtte bare tvinge meg på. Så da jeg traff Kim på butikken en dag, spurte jeg om han ville henge.

Kim:

Jeg bare, eeeeeh … Og spurte hva vi i så fall skulle gjøre. Hva er konsekvensen, liksom?

Sigrun:

Jeg ante jo ikke, så jeg foreslo å se på tv og da så vi på «The Simpsons». Etter det har vi vært bestevenner.

Kim:

Det må sies at jeg er veldig antisosial. Jeg trives best i lukket landskap.

Blikk:

Så «The Simpsons» og Sigruns pågangsmot er grunnen til at vi sitter her i dag?

Sigrun:

Ja, og etter hvert en felles lidenskap for pønk.

Duo med trommemaskin

Blikk:

Og så begynte dere å drømme om å spille i band?

Sigrun:

Ja, og siden ingen av oss hadde et band på det tidspunktet, så forsøkte vi å starte et sammen.

Blikk:

Var det en umiddelbar suksess?

Sigrun:

Det gikk egentlig ganske … dårlig.

Kim:

Vi var jo ikke bra.

Sigrun:

Bandet hadde en rekke konstellasjoner før vi endte opp som Hysj. Et gjennomgående problem var at vi gjorde dette med andre mennesker. Enten hadde de ikke de samme målet som Kim og meg, eller så hadde de ikke like mye tid å bruke på bandet som oss. Jeg husker vi hadde en bassist en gang som plutselig fortalte at han ikke liker å spille live …

Kim:

Men vi fant ut at vi kunne spille alle instrumenter selv, bortsett fra trommer.

Blikk:

Hvordan løste dere det?

Kim:

Internett. Søk trommemaskin. Ferdig!

Sigrun:

Ja, og vi bestemmer over den. Den kan øve når som helst og gjør det den får beskjed om. Heldigvis.

Fra Di Derre til pønk

Sigrun:

Vi skriver på det nye albumet nå. Nå løfter vi mesteparten av støyen ut av musikken. Det har alltid ligget sterke pop-formler under den i låtene våre.

Kim:

Selv om vi nå har pusset bort de mest hardcore elementene, så vil konsertene våre fortsatt være hardcore. Vi er og vil alltid være et hardcore-band som spiller synth-pop.

Blikk:

En konsert med Hysj kan oppleves som en heidundrende aerobictime på steroider. Hvordan orker dere?

Sigrun:

Jeg må trene for å kunne gjennomføre konserter. For ikke så lenge siden fikk jeg faktisk nakkesleng fordi jeg head-banget så hardt på scenen.

Kim:

Jo oftere vi spiller konserter, i bedre form blir jeg.

Blikk:

Husker dere den første plata dere kjøpte for egne penger?

Sigrun:

Haha! En cd med Di Derre. Albumet het «Jenter & Sånn» og jeg kjøpte det i 1994.

Kim:

Jeg fikk en «Beavis & Butthead»-cd til jul en gang. En samleplate med pønkeband, som jeg ikke likte, og heller byttet til «Absolute Music 9».

Sigrun:

Før Di Derre gikk det i korpsmusikk. Siden ble det hiphop og pønk. Og nå er vi tilbake i popmusikkens univers. Sirkelen er sluttet.

Kim:

Vi startet å digge pop som små, så blir man eldre og skal være kul. Men man ender alltid tilbake der alt startet og for oss er det popmusikk.

Sigrun:

Den er undervurdert. Det sies at pop er så enkelt, men det stemmer jo ikke. Ekte popmusikk er avansert.

En albue verdt

Blikk:

Hvor skeiv er Hysj?

Sigrun:

Ja, som et av mange merkelapper. Vi er en skeiv, pop/klubb/hip hop/hardcore-duo.

Blikk:

Er det viktig for dere at artister dere selv hører på er skeive?

Sigrun:

Musikken man liker, reflekterer gjerne hvem man er, og ikke minst hvem man ønsker å være.

Kim:

Som ung bruker man også musikk for å definere hvem man ikke er.

Blikk:

Vi finner fellesskap i musikk. Men er slike fellesskap alltid trygge arenaer?

Sigrun:

Ikke alltid, og spesielt ikke for lhbt-personer. Jeg synes det er viktig å røske opp i vedtatte sannheter. Pønkmiljøet har for eksempel alle forutsetninger for å fremme gode holdninger, men ofte blir det bare store ord. Pønkscenen er når man bryter det ned, et miljø bygget på machokultur og det er hvite cis-menn som utfolder seg der. Det er ekskluderende. Jeg er ikke spesielt stor av meg, så de gangene jeg har stått fremst på pønkkonserter, så har jeg noen ganger måttet være voldelig for å sikre min personlige sone. Det er ikke kult. Men når man skal stå opp for seg selv, så er det en albue verdt å løfte.

Blikk:

Å stå opp for seg selv føles bra, men er det ikke dritt at man må det?

Sigrun:

Nettopp. Men disse temaene diskuteres heldigvis i pønkmiljøer over hele verden nå. Det arrangeres workshops, gis ut fanziner og kommer til uttrykk i musikken også.

Cis-menn og rosavasking

Blikk:

Hva slags mottagelse får dere når dere konfronterer fordommer i musikkmiljøet?

Sigrun:

Noen blir alltid såret eller sinte når man konfronterer dem med sexisme og homofobi. Det interessante er at det nær sagt bare er hvite cis-menn som reagerer negativt.

Blikk:

Hva med deg Kim. Du er jo en hvit cis-mann, eller?

Kim:

Privilegiene som hvit cis-mann, slåss jeg med hver eneste dag. Det er utrolig viktig og jeg vet veldig godt at jeg har mange privilegier. Men jeg vil ikke bruke dem til å fortelle andre hva de skal eller ikke skal gjøre. Min viktigste oppgave er å lytte, og heller bruke min posisjon til å gi ordet til de som trenger det.

Sigrun:

Hvite cis-menn sitter øverst på pyramiden. Men det er viktig å anerkjenne og se at ikke alle utnytter privilegiene sine. Og du er jo også skeiv Kim, så du har allerede gått gjennom den runden «deg mot samfunnet».

Blikk:

Hva tenker dere om pride? Har pride-arrangementer blitt for inkluderende?

Sigrun:

Pride bør være for alle, men jeg synes likevel ikke det er fett når politikere som Solveig Horne går i paraden. Da Horne fikk ei bløtkake i trynet, var det det beste som kunne ha skjedd for min del. Det høres kanskje smålig ut, men hun av alle fortjener ikke å gå fremst i en pride-parade.

Kim:

Det er et eksempel på rosavasking.

Sigrun:

Politikere bruker pride til å rosavaske politikken sin. Det er helt absurd at de får lov. De bør kjenne sin besøkelsestid.

Kjærlighet og politikk

Blikk:

Hva vil dere fortelle med tekstene deres?

Kim:

Det må Sigrun svare på. Jeg kan ikke tekstene våre …

Sigrun

: Det er både kjærlighet, mangel på kjærlighet og mye politikk i tekstene våre. Men også mye feminisme og skeiv politikk, både i klartekst og mer abstrakt.

Blikk:

Hvordan er prosessen når dere lager nye låter?

Sigrun:

Vi starter gjerne med beat og akkordprogresjon. Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i et element fra en låt vi liker der og da, og så lage vår vri på den.

Kim:

Vi kan kopiere en formel fra andres låter som utgangspunkt, men ingen vil noen gang gjenkjenne hvilke disse er.

Sigrun:

Vi brukte en Marit Larsen-låt som utgangspunkt en gang. Men det er kun vi som vet hvilken det er, haha.

Blikk:

Hvor bevisst er du på at du synger på norsk, Sigrun?

Sigrun:

Det er verken bevisst eller viktig. Vi har bare gjort det, så hvorfor ikke fortsette? Jeg liker at tekstene kommer rett fra levra, og da fungerer morsmålet best. Det blir også mer sårbart.

Kim:

Jeg føler at vi får det til med tekster på dialekt. Jeg tror lytteren kjenner på følelsene i låtene. Kanskje de ikke forstår alt, men de vet hvor tekstene kommer fra.

Powered by Labrador CMS