Kulturtipset

Publisert

Øyvind Rones anbefaler ny, norsk musikk. – Oslo har et vanvittig bra konserttilbud, og jeg vil oppfordre alle til å benytte seg av dette så mye som mulig. Det er alt for mange knallkonserter som gjennomføres for halvfulle spillesteder, og det er kjempetrist. Norsk musikk generelt er en fryd å følge med på for tiden. Bare i løpet av de neste par ukene kommer det ny musikk fra flotte navn som Dråpe, Haraball, Jenny Hval, Mona & Maria og Hvitmalt Gjerde. Kast dere over alt dette med én gang. Dette er både en anbefaling og et krav. Øyvind Rones er redaktør i musikkmagasinet GAFFA. Han er også dj og arrangerer klubbkonseptet Indieseksuell sammen med Kjetil Sandlund. 30. april er det klart for fest på Revolver i Oslo, og artisten Bendik Giske entrer scenen. Klubbkonsept Indieseksuell er et tilbud til skeive som ønsker et alternativ til stereotype homoklubber, og dansbar musikk langt, langt unna Grand Prix slagere. I slutten av juni slår Indieseksuell seg sammen med Get Dancy og åpner dørene på Victoria på Karl Johan for å tilby mer dansbar indiepoprock og livemusikk.

– Hvilken kultur er du mest glad i?

– Jeg må svare musikk. Fra jeg står opp og til jeg legger meg, og ofte mens jeg sover, er det bare musikk jeg tenker på, driver med, jobber med, hører på, ser på, føler på og tar på. Jeg ser en del film også, men da er det mest sannsynlig musikk som er tema.

– Hva er homokultur for deg?

– Det har lenge irritert meg at aktører innen «homokultur» ofte bruker mangfold som et viktig element, men dette mangfoldet handler som oftest om ytterpunkter, og ender dermed opp med å være svært lite inkluderende. Jeg synes homokultur burde handle mer om mangfoldet det snakkes om, men da er det nok mange som bør åpne ordboken og sjekke hva ordet egentlig betyr. Å være homo handler ikke bare om å være så homo som mulig hele jævla tiden? I alle fall ikke for alle. Jeg synes det burde si litt når «mangfoldet» plutselig er fullstendig ensrettet.

– Hva er din beste kulturopplevelse?

– Selv om det er vanskelig å svare på dette, er det lite som kan slå min aller første konsertopplevelse. Det var den kvelden alt forandret seg. Seigmen spilte i kjelleren på Frydenlund Videregående Skole i Narvik, 14. mars 1998, i forbindelse med arrangementet Rallarrock. De hadde nettopp sluppet sitt siste album, «Radiowaves», som jeg for øvrig fikk noen kroner billigere av hun som drev den ene platesjappa i Narvik. Jeg la alle pengene jeg hadde, på disken og spurte om det var nok. Hun nølte litt, men gikk med på det, selv om jeg tipper det var 172 kroner der, og albumet kostet 189 kroner. Jeg var 14 år, elsket Seigmen over alt på jord, og jeg hadde greid å presse meg frem til rad to på konserten.

– Og din verste kulturopplevelse?

– Det må bli den andre konsertopplevelsen to år etter den første. Kåre & The Cavemen var huket inn til å toppe plakaten på Rallarrock samme sted i 2000. Kort tid før hadde gruppa kommet med albumet «Long Day's Flight 'Till Tomorrow», men det var ikke mange som hadde dukket opp for å få med seg konserten. Det virket som om det gikk ut over humøret og innsatsen til bandet, for de gikk av scenen etter det som maks kunne vært en halv konsert. Det lille jeg fikk høre var knall, men det gjorde skuffelsen desto større da konserten brått tok slutt. Jeg gråt, for å si det sånn.