Kyss på sotteseng

Vi var nok aldri forelsket. Men vi elsket hverandre. Vi var venner. Gikk ut på de samme klubbene. Likte den samme musikken. Trente sammen. Pratet. I timevis. Som han kunne kysse! Men vi var aldri sammen. Vi bare var der for hverandre. Det var så mange andre fristelser. – Jeg må reise, sa han.– Jeg må bli, sa jeg. Så kom han tilbake. År etterpå. Som aidspasient. Det er lov å være feig. Fordi livet stiller for store krav og du aner ikke hvordan du skal takle det. Greit, så er du feig, men du lever på et vis. Det er så vanskelig å si jeg elsker deg. Jeg kjente ham ikke igjen. Men han kjente meg. Strakte ut hånden. Jeg kysset ham. «Nå må du passe deg din helvetes nordlending så du ikke blir smitta». Så lo vi. Også kysset vi. Lenge og dypt. Dét var et deilig kyss! Det å møte døden er i og for seg greit, for du vet hvordan det ender. Det er verre å ta farvel med alt det jordiske. Vi så på hverandre. Ingen ord. Blikk som bare druknet i egne speilbilder. Som vi elsket hverandre. Så intenst og så flott, men det var ikke ment for oss. På dumme unges vis var vi for opptatte med å fullføre egne drømmer og fantasier. Bare ikke hverandres. Det er i livet at drømmer og fantasier har sin plass, ikke på sotteseng.Nå var det for sent. Ingen tårer. Ingen ord. Så kom søster Hilde: «Beklager, men nå på pasienten få fred.»Han fikk fred. Det siste han sa til meg? «OK, Jostein, di helvetes discohore, sørg for at gutta bruker gummi. Lover du det?» Det lovte jeg.