Oslo Prides Pompel & Pilt

Møt to av de som trekker i tråder, løser floker og som allerede er i gang med planleggingen av Oslo Pride 2020. Yonas Bennour og Fredrik Dreyer er tospannet som kan løse de fleste pride-kriser.

Du har sikkert sett dem der de går først i paraden under Oslo Pride, flankert av FRI-lederen og en rekke politikere. Yonas Bennour og Fredrik Dreyer går høyreist til tross for uker med lite søvn og høyt stressnivå. Når de omsider kan svinge regnbueflagget i paraden ligger uker med jobb bak dem. De er ikke ukjent med å kjøre truck eller å henge i stropper oppunder telttak for å henge discokuler. I år har de for første gang kunnet konsentrere seg helhjertet om oppgavene de egentlig er satt til å ta tak i, Yonas som kultursjef og Fredrik som festivalsjef.

Takket være og til tross

Når de ikke lager pridefestival er Yonas (31) frilanser og utdannet statsviter, mens Fredrik (25) studerer juss ved Universitetet i Oslo. De møttes i Oslo Pride tilbake i tid, men da i andre roller enn det de har i dag.

Yonas:

Jeg traff Fredrik første gang på Pride House på Litteraturhuset det famøse året 2014, da Oslo hadde EuroPride. Den gang var jeg frivilligsjef for de frivillige på Pride House. Jeg så at Fredrik satt i møter hele tiden og forstod at han også tilhørte Oslo Pride.

Fredrik:

Jeg var parksjef den gang. Jeg ble parksjef fem måneder før det hele smalt i gang, men hadde vært frivillig i en del år allerede. Jeg var 16 år første gang jeg var frivillig.

Blikk:

Dere har lang fartstid sammen takket være Oslo Pride. Vil dere si dere er gode venner?

Begge:

Absolutt.

Yonas:

Vi er gode venner, både takket være og til tross for Oslo Pride.

En dør inn til miljøet

Oslo Pride er en festival som bæres av frivillige, som de siste dagene før festivalen åpner løper, ringer, rigger, fikser og knapt sover en time i løpet av en natt.

Yonas:

Og det er alltid plass til flere frivillige.

Blikk:

Hvorfor valgte dere å bli frivillige?

Fredrik:

For meg var det en inngangsport inn i det skeive miljøet.

Yonas:

Jeg er født frivillig. Jeg har alltid tatt på meg verv som elevrådsleder og sånne ting, så jeg hadde ikke noe valg.

Blikk:

Er inngangsporten til miljøet en felles grunn for de fleste i Oslo Pride?

Yonas:

Ikke nødvendigvis. Det de fleste har felles er at de aldri har hatt et mål om å jobbe med pride ... Mange sier at de ikke visste at de hadde behov for pride – og det er jo interessant i seg selv.

For og mot Spikersuppa

Pride i Norge har hatt mange navn, fra Homodagene til Skeive Dager og til dagens Oslo Pride. Festivalen har vokst sakte men sikkert, helt til det eksploderte. Mange ventet at eksplosjonen skulle komme med EuroPride 2014, men ifølge Yonas skjedde ikke det.

Yonas:

EuroPride i 2014 var stort, men effekten av den fikk vi først noen år etterpå. Vi brukte noen år på å bygge organisasjonen Oslo Pride og på å være forberedt på de store folkemassene som etter hvert kom og deltok. Samtidig fikk vi satt Oslo Pride på kartet med tanke på kommunen.

Blikk:

En kontroversiell tanke i disse pridetider: kan Oslo Pride bli for stort?

Fredrik:

Ja.

Yonas:

Vent nå! Hva spør du om egentlig?

Blikk:

For eksempel Spikersuppa. Det blir trangt ...

Fredrik:

Vi har diskutert mange mulige løsninger og alternativer.

Yonas:

Det gjør vi jo hele tiden.

Fredrik:

Nå er det tross alt kun lørdagen etter paraden at Spikersuppa oppleves som for liten. Pride Park skal tross alt fungere alle dagene den er åpen, fra onsdag til og med lørdag. Pride Park skal være det fristedet den er alle dager, ikke bare fire timer etter paraden.

Blikk:

Er det viktig at Pride Park fortsetter å være et gratis tilbud?

Yonas:

Ja. Målet vårt er todelt. Vi vil skape en trygg møteplass for de av oss som bryter med normer rundt kjønnsidentitet og uttrykk. Det er noe vi trenger. Samtidig er det et tilbud til alle de streitingene der ute som synes vi er bra folk og har lyst å være sammen med oss. Skulle vi tatt inngangspenger ville terskelen bli for høy for alle.

Fredrik:

Pride Park er bygget slik at folk går forbi, ikke igjennom. Det betyr at man oppsøker Pride Park og det er en del av ideen vår.

Yonas:

Vi har brukt mange år på å gjøre Oslo Pride til en proff festival, fra lyd, lys og scene til servering, profil og innhold.

Fredrik:

Og det har vi klart. Det viser seg på good will vi møter både hos leverandører og hos kommunen og andre instanser.

Festival året rundt

Oslo Pride er allerede i gang og det publikum opplever de kommende dagene er sluttresultatet av mye arbeid.

Blikk:

Når startet arbeidet med årets festival?

Yonas:

Vi har allerede startet arbeidet med Oslo Pride 2020, så gir jo en pekepinn ikke sant?

Fredrik:

Festivalarbeidet går året rundt, noen år er mere intense enn andre, men stort sett jobber vi med flere år på samme tid.

Blikk:

De erfaringene dere nå sitter med, kan de være nyttige i en videre karriere?

Fredrik:

Absolutt. For Yonas og meg, som begge er relativt unge, har Oslo Pride sørget for at vi har opplevd ekstremt mye og vi har begge tilegnet oss utrolig mye kunnskap om ledelse og innen fagfeltene våre, Yonas som kultursjef og jeg som festivalsjef. Vi har mye erfaring fra ledelse og fra frivilligledelse. I en festival som vår er det ingenting som skjer av seg selv.

Yonas:

Fredrik og jeg har vært med i hele veksten til Oslo Pride og kan nå se at vi høster fruktene av erfaringene vi har gjort.

Når en strand leveres til feil sted

Blikk:

Har dere noen festivalminner som scorer høyt på verst og best?

Fredrik:

Det første jeg tenker på som det verste er 2014 og EuroPride da det høljet ned. Da var festivalområdet på Rådhusplassen og jeg var så våt. Støvlene var fulle av vann, jeg var så våt og kald. Da tenkte jeg: «Nå må du ta deg sammen og bare smile. Du må motivere de frivillige! Du har vært gjennom verre ting før.» Men det satt langt inne ...

Yonas:

Jeg husker også 2014 godt. Spesielt da de ble levert sand til strandvolleyball på Rådhusplassen og Byetaten ringte tidlig på morgenen og sa: «Nå ligger den sanda 40 meter i feil retning».

Fredrik:

12 lastebillass med sand, på feil plass!

Blikk:

Hva gjør man da?

Fredrik:

Bestiller en gravemaskin.

Yonas:

Alle som besvimte i Pride House på Youngstorget i fjor kommer også høyt på listen over dårlige minner. Det var ille. NB! I år har vi bedre lufteanlegg.

Motiverende respons

Blikk:

Har dere noen favorittøyeblikk?

Fredrik:

Det er vanskelig å velge. Det ene er selvfølgelig å se folkehavet på paradedagen. Det er en ekstrem følelse å kjenne den kollektive jubelen. Det er en spesiell følelse det er vanskelig å sette ord på. Det som har betydd aller mest for meg er å stå oppe på Henrik Wergeland-statuen i Pride Park i Spikersuppa og se alle de frivillige og de tusener av folk som koser seg sammen. Det er resultatet av mye jobb og noe vi har skapt sammen.

Yonas:

Jeg blir ofte glad utenfor festivalen. Når jeg ser folk som ikke tilhører den skeive familien og bevegelsen gå med regnbuehandlenett eller andre pride-effekter. At de viser sin støtte og at de liker det vi holder på med. Det gir meg mye. Noe som skjer hvert eneste år er at en eller flere frivillige, eller gjester, deler sin historie med meg og forteller meg hvorfor en festival som Oslo Pride er så viktig for dem. Det er så fint. Det er de vi lager festival for. Alle de enkeltmenneskene med ulike historier og erfaringer. Mange er så opptatt av paraderekorder, men for meg er responsen fra én person som føler at vi har laget noe av betydning mye viktigere. Det er motiverende.

Oslo Pride er i gang og du kan følge med i programmet her på Blikk nett eller på oslopride.no