SommerTilbakeBlikk: OLLYS DANS

Det er sommer og BLIKK senker tempoet. Med tanke på at årets Pride-tema er historie, vil BLIKK dele en rekke magasinsaker utover sommeren. I dag: Ollys dans fra BLIKK nr. 9/18.

Ollys dans

Som tenåring var han deprimert, bulimiker og selvskader. Nå har han suksess som artist og skuespiller, og er et forbilde for unge skeive. Selv drømmer Olly Alexander om at alle skal danse sammen til skitten og sexy pop.

Sommervarmen har tatt skikkelig godt grep om Oslo og svetten renner der Blikks utsendte sitter i skyggen utenfor Café Laundromat på Bislett og venter på Olly Alexander. Vokalisten og bandet Years & Years er bare på et raskt norgesbesøk for å spille konsert i Sandvika. Dagen etter skal de slippe sin nye plate «Palo Santo», et konseptalbum hvor handlingen er lagt til den fiktive verdenen Palo Santo der tradisjonelle normer og regler rundt kjønn og seksualitet ikke eksisterer. I tekstene og musikkvideoene males et bilde av en dystopisk verden befolket av androider på jakt etter følelser.

Topper hitlistene

Da Years & Years slapp singelen «King» i februar for to år siden, fikk bandets sin første nummer én hit i Storbritannia. «King» sikret seg plass på topp-ti-lister i land som Australia, Østerrike, Bulgaria, Danmark og Tyskland. Suksessen fortsatte da debutplata «Communion» kom noen måneder senere. Albumet føk til topps i både England, Irland og Skottland, og klatret høyt oppe på listene ellers i verden også.

Året etter slapp Years & Years nok en låt fra «Communion». «Desire» hadde først blitt utgitt i 2014, men nå slapp de den på nytt med artisten Tove Lo på vokal og med en ny musikkvideo. Nyheten ble annonsert på bandets Facebook-side sammen med et åpent brev fra Olly der han forklarte at musikkvideoen handlet om seksualitet og kjønnsidentitet.

Dette ble starten på hans posisjon som talsperson for lhbt-saker. I kjølvannet av singelslippet, spilte Years & Years sin største konsert noensinne for et utsolgt Wembley Arena i London i april 2016.

Rullings, salat og Cola

På Bislett steiker fortsatt sola og klokka har tikket seg varm. En time for seint bråstopper en bil med sotede vinduer og ut hopper Olly. 28-åringen er lett å få øye på med knallrøde krøller og fargerikt antrekk.

– Å, du røyker, sier han oppglødd etter at han har bestilt en Cola og en salat. Han peker på journalistens militærgrønne rulletobakk, godkjent av helseminister Bent Høie.

– Merkelig farge, sier Olly mens han fisker fram sin egen rulletobakk og en pose med filter.

Han får en kjapp innføring i både norske tobakksrestriksjoner og i helseminister Høie.

– Seriøst? Er han åpen homo? Kult, sier Olly mens han ruller en sigg.

Juni og juli er pride-måneder mange steder i verden, så også i Norge. Artisten og skuepilleren sier han gjerne skulle ha opplevd Oslo Pride selv, men med nytt album ute må tida brukes på intervjuer og på konserter.

– Men vi har spilt på mange pride-festivaler de siste årene, forteller Olly.

– Så pride er fortsatt relevant?

– Ja, det virker i alle fall sånn selv om pride har utviklet seg til å bli noe annet enn det opprinnelig var. Pride har for så vidt alltid vært en blanding av protest og party, men de siste årene har nok partyfaktoren tatt over, sier Olly som har blandete følelser rundt pride.

– Jeg får vondt i hjertet av å se hvor stor plass kommersielle aktører tar og får. Jeg forstår at pride trenger sponsorer, og jeg synes det er flott at bedrifter og konserner flagger mangfold. Men det må forplikte også.

Drøy på scenen

Olly synes ikke det holder for disse å være regnbueturister, og flagge regnbuen i logoen sin bare i pride-månedene.

– Jeg kjenner ingen som har fått et bedre liv av at Smirnoff plasserer regnbuen på spritflaskene sine, slår han fast.

– Sånne påfunn kan ikke viske ut år med mobbing og undertrykking. Og da er vi tilbake til virkeligheten der unge skeive fortsatt mobbes, og hatkriminaliteten øker. Alle rettigheter er ikke på plass, og sannheten er at kommersielle aktører er mest opptatt av å selge produktene sine, sier Olly.

Han selv har også merket pågangen.

– De siste årene har jeg blitt kontaktet av mange aktører som vil samarbeide, eller ha meg til å fronte pride-kampanjer. Det er alt fra regnbuekolleksjoner til helt tullete ting. Men jeg ser ikke verdien. I hvert fall ikke når det ikke generer penger til skeive tiltak. Og sorry, men å tilby 10 eller 20 prosent av fortjenesten holder ikke. Det er en fornærmelse.

Å være åpen skeiv kan by på utfordringer, selv for en kjent artist – eller kanskje nettopp derfor. Olly har blitt kritisert for å være for flamboyant og drøy på scenen.

– Den kritikken er basert på at jeg er skeiv og det viser en dobbeltmoral. Jeg har mindre spillerom enn såkalt streite artister. Jeg settes oftere inn i en seksuell kontekst enn streite blir.

Skeive stanger hodet i glasstaket, konstaterer Olly som også har opplevd at bransjefolk ikke vil at han skal være åpen.

– En person som var ansatt for å gi bandet medietrening, forsøkte å få meg til å legge bånd på meg. Samtidig kjenner jeg til mange artister og kunstnere som ikke er komfortable med å være åpne. Deres valg er helt greit for meg, men det er trist at det fortsatt er sånn.

Reddet av terapien

En lhbt-spørreundersøkelsen i Storbritannia i fjor med 100 000 deltakere, viser at 68 prosent unngår å holde hender med partneren offentlighet. 70 prosent var ikke åpne om seksuell orientering i enkelte situasjoner. De høye tallene overrasker ikke Olly.

– Spør en hvilken som helst skeiv og de kommer til å fortelle om situasjoner hvor de ikke føler seg trygge, hvor de velger bort partneren sin, eller ikke tør å være romantisk. Skeive blir seksualisert hele tida. Holdningen om at vi kan gjøre hva vi vil bare det er privat, står sterkt fortsatt og er en form for homofobi, sier aktivisten og artisten som stadig utfordrer slike holdninger.

Blant annet i fjorårets BBC-dokumentar «Growing up gay», som fortsatt kan ses på NRK.no. Her møter han unge skeive som har alt fra spiseforstyrrelser til dop-problemer.

– Jeg laget dokumentaren fordi det er en forestilling om at skeive har samme rettigheter som andre og at livene våre er blitt uproblematiske. Det er så feil. I «Growing up gay» forteller jeg også om egne erfaringer med mobbing, angst, depresjon, bulimi og selvskading. Det var til slutt terapien som reddet livet mitt.

Selv i dag sliter han med angst, og kan få panikkanfall når han minst venter det.

Oppdaget i dusjen

Olly vokste først opp i Yorkshire og Blackpool i nord, og flyttet deretter til Gloucester i sør. Foreldrene ble skilt da han var tretten år, og han og broren vokste opp hos mora. Han hadde få venner, og på skolen ble han mobbet for å være jente. I «Growing up gay» får seerne være med hjem til Ollys mor og blir vitne til et sterkt møte mellom henne og sønnen.

– Mamma var der for meg, men hun føler at hun sviktet. Sannheten er at hun ikke kunne gjort noe fra eller til uansett. Det er tungt for en mor å vite det, sier han ettertenksomt.

Olly spiser litt salat, og samtalen beveger seg inn på «flukten» hans til London, hvor pop-eventyret etter hvert startet.

– Det var sterkt å møte et miljø med likesinnede. Spennende og kreative folk, men også med mange fristelser. Mange skeive er traumatisert av det de opplevde som unge. Da er veien kort til endeløs festing og dop. Jeg har erfaring fra det selv. Men på et eller annet tidspunkt må det stoppe. Som et kreativt menneske, hadde jeg ikke tid eller lyst til å kaste bort livet mitt.

Olly ble med i Years & Years for åtte år siden. Han ble hentet inn som vokalist og låtskriver da bandkompis Mikey Goldsworthy hørte ham synge i dusjen. Etter noen singelutgivelser ble de signet til Polydor Records i 2014, og da begynte det å ta av. Olly bruker nå plattformen som homofil og kjendis til å løfte fram det skeive perspektivet.

– Jeg er veldig privilegert som kan bruke stemmen min til å snakke på vegne av mange som ikke har samme mulighet til å bli hørt. Hvis man har en posisjon slik jeg har, så synes jeg man skal bruke den til noe bra. Jeg forsøker å ta min del av ansvaret.

Suksess som skuespiller

Olly vokste opp med pophelter som Britney Spears, Oasis og Spice Girls. Han blir nærmest svar skyldig på spørsmålet om han hadde noen skeive idoler. Nølende svarer han Rufus Wainwright.

– Han var ikke et idol, men var så flamboyant og sjokkerende. Hallo, han synger om å bli døpt i sæd på låta «Gay Messiah»! Hvordan kan man unngå å bli fascinert?

Som ung fant Olly først og fremst sine likesinnede i film og i litteratur.

– Jeg var ganske ung da jeg leste «Giovanni’s room» av James Baldwin, og jeg elsket den historien. Jeg elsket også Gus Van Sant sin «My Own Private Idaho». Jeg kjente meg igjen i rollefiguren til River Phoenix og filmen endret livet mitt, føler jeg.

I tillegg til artistkarrieren, har Olly også suksess som skuespiller både i film og på teaterscenen. Han har spilt i fjorten spillefilmer allerede, som «The Riot Club», og i tv-serier som «Skins» og «Penny Dreadful». Han har dessuten delt scenen med selveste Judi Dench og Ben Wishaw i stykket «Peter and Alice» på Nöel Coward Theatre i London.

Selv om det er musikken han konsentrerer seg om nå, utelukker han ikke nye film- og teaterroller.

– Hvis Gus Van Sant ringer, er svaret ja. Uansett hva slags film det er.

Danser i drømmeverden

Alle band sliter med «album nummer to». Hvis debutalbumet var en suksess, er forventningene skyhøye til neste. For Years & Years kunne suksessen med debuten «Communion» blitt en hemsko. Men med oppfølgeren «Palo Sato» bobler Years & Years over av kreativitet og er ikke redde for å utfordre fansen.

Palo Santo er navnet på et mystisk tre som vokser ved kysten i Sør Amerika. På spansk betyr det bokstavelig talt «hellig tre».

– Palo Santo brukes ofte for å skremme bort onde ånder og negativ energi, forklarer Olly.

På albumet tas lytteren med inn i fiksjonsverdenen Palo Santo der de har et fellesskap som kan sammenlignes med religiøse samfunn.

– Men i stedet for kirker, samles vi i klubber og danser sammen til skitten og sexy pop. Historisk har skeive blitt presset ut av kirkene og var ikke velkomne. Derfor ville jeg skape en drømmeverden vi kunne flykte inn i sammen, uavhengig av om vi er skeive, streite, bier eller trans. Popmusikk handler om fantasi og eskapisme. Det er virkelig noe vi trenger i disse tider.

«Queer is beautiful»

Nylig spilte Years & Years på den store musikkfestivalen Glastonbury. Olly brukte anledningen og plattformen han har til å løfte den skeive historien i anledning feiringen av 50 års jubileet til Stonewall-opptøyene. Se video her: