Kulturtipset

Publisert

– Filmen «Som du ser meg» gir god selvfølelse, sier Tor Fretheim. – Jeg er ikke i tvil: Gå og se filmen «Som du ser meg». Dette er en tragikomedie, like morsom som melankolsk, og Dag Johan Haugerud har både manus og regi. Han imponerer meg stort. Han mestrer å fortelle med ord og i bilder. I bunn og grunn er dette tre kortfilmer flettet sammen til en langfilm. Haugerud må ha en usedvanlig god evne til nettopp selv å se andre mennesker, og han viser oss det enestående som finnes i hver enkel av oss. Både styrke og svakheter. Jeg gikk ut av kinosalen med god selvfølelse og gode følelser for menneskene rundt meg. Skuespillerne spiller et spill jeg ikke kan huske å ha sett maken til i en norsk film. Ingen replikk eller mimikk er bortkastet eller pålagt. Dette er først og fremst en film om tre kvinner og om kvinnene rundt dem. Og klarer jeg ikke å dy meg; jeg falt pladask for Ragnhild Hilt og hennes skikkelse som godt voksen oversetter av tyske romaner. Forfatter Tor Fretheim har gitt ut 20 bøker. De fleste for ungdom, og flere av dem handler om kjærlighet mellom gutter. I høst kom hans nyeste bok «Kjære Miss Nina Simone». Hovedpersonen Simon er 18 år, og hans familie har vært utsatt for en dyp tragedie. Etter en rettsak har Simon verken snakket med eller sett faren sin. Han forteller historien sin, og den er skrevet som et brev til Nina Simone.

– Har du gjort noe gøy kulturelt i det siste?

– Det er sprøtt å si det, men det er helt sant. Det var en opera av gamle, gode Joseph Haydn, «Den øde øya» som ble spilt i Bjørvika tidlig i høst. Her ble det spøkt med den usedvanlig tåpelige handlingen – tåpelig selv til opera å være. Jeg hadde aldri i livet trodd at jeg skulle le høyt til musikk av akkurat Haydn, men dette var lek fra både regissør Hilde Andersen, fire sangere og kammerorkester. Det er gøy når det fleipes med gamle og forslitte klisjeer, egen selvhøytidlighet og gravalvorlig tragedie. Operaen handler om to kvinner som har overlevd på en øde øy i 20 år. Den yngste har aldri sett en mann, bare blitt fortalt hvor grusomme de er. Men når hun første gang ser en mann i levende live, da skjønner hun hvor vidunderlig god et skikkelig mannfolk kan være.

– Hvilken kultur syns du er undervurdert?

– Bildebøker for barn, og da mener jeg nye og norske. De er de reneste kunstgallerier mellom to permer og smekkfulle av ofte tause historier. Jeg er nødt til å nevne tre navn, Ragnar Aalbu, Stian Hole og ikke minst Øyvind Torseter som jeg er særlig svak for. Den siste boken hans heter «Hullet». En surrealistisk bok om nettopp et hull som går nesten uten ord gjennom hele boken.

– Hva har vært din beste kulturopplevelse?

– En spesiell salat jeg en gang fikk av et helt spesielt menneske. Det var Rita Streich, en av tidenes aller største divaer fra operaen i Wien. Jeg var fersk journalist, jobbet på Fagernes og refererte en kveld fra Nord-Aurdal geit- og saueavlslags årsmøte. Jeg husker ikke hvorfor, men dagen etter kom den store primadonnaen på besøk og holdt en aldri så liten konsert. Jeg snakket ikke tysk som henne, men begge to kunne snakke sammen på italiensk. Sånn fikk vi kontakt, og vi var sammen hele dagen. Jeg var sjåfør for henne, men var en intervjuer for lokalavisen som ikke hadde nok penger til å spandere et smørbrød på verdensstjernen. Det skjønte hun uten at jeg trengte å unnskylde meg. Hun skjøv salaten over på min side av bordet uten å si et ord. Når jeg hører opptak fra Mozarts Tryllefløyten eller Flaggermusen av Strauss, sier jeg til meg selv: «Det er henne jeg har fått salat av!». Sånt blir jeg lykkelig av å tenke på.

Powered by Labrador CMS