Sven Henriksen anbefaler film som åpner hjertene.

– Jeg anbefaler filmen «De andre» av Margreth Olin. Filmen hadde premiere i oktober og handler om enslige mindreårige asylsøkere og situasjonen for dem som blir sendt ut av Norge når de fyller 18 år. Olin har fulgt tenåringer fra ankomst i Norge via registrering til innlosjering og venting. Denne dokumentarfilmen er en øye- og hjerteåpner for folk som ikke tar innover seg vanskelige virkeligheter som leves parallelt med vår virkelighet.

23. og 24. januar står dramatikeren, skuespilleren og sangeren Sven Henriksen på scenen i Kilden Kulturhus i Kristiansand. Sven Henriksen har lenge vært kjent for sine norskspråklige tolkinger av Tom Waits. Det som startet med Henriksen, fem musikere og tre forestilinger på Agder Teater, utviklet seg til bli over to hundre forestillinger over hele Norge og Sverige og plata «Rød Pust» hvor han synger Tom Waits. Neste måned kan publikum få med seg sangforestillingen «The Bluebird Sessions» hvor Sven Henriksen tolker Tom Waits, seg selv og Charles Bukowski.

– Hvilken kultur er du mest glad i?
– Jeg er mest glad i kultur som berører meg. Det kan være musikk, teater, film og bøker. Men jeg har et veldig anstrengt forhold til feelgood-kulturen. Jeg søker ikke til kulturen for å føle meg vel, men for å forstå mer av livet og verden ellers.

– Hva er homokultur for deg?
– Homokultur? Jeg er ikke noe glad i det ordet. Homofile har det samme mottakerapparatet følelsesmessig som alle andre. Jeg liker ikke merkelapper på kultur. Det være seg «jentefilm», «guttebøker» eller «homokultur». Et fellesskap om felles kulturelle markører og tematikk kan jeg like. – I små porsjoner.

– Hva er din beste og verste kulturopplevelse?
– Min beste kulturopplevelse var for noen dager siden på singalong-baren Marie’s Crises i New York. Et lite «fillested» i West Village der musikalnerder møtes for å synge høydepunkter fra kjente musikaler. Dette var skikkelig rørende. Jeg har hatt et smil rundt munnen siden.

– Min verste opplevelse var da jeg så den norske filmen «Max Manus». En skikkelig hurra-Norge-suppe i sterk kontrast til den selvransakende danske filmen «Flammen og Sitronen» som omhandler samme tematikk. Jeg kan vel også nevne den gangen da jeg selv sang karaoke på en bar i Spania.