Kulturtipset

Publisert

Bjørn Hatterud anbefaler både sær samtidsmusikk og lettbent pop. Jeg anbefaler utstillingen «I Want the Beatles to Play at My Art Center!» på Henie Onstad Kunstsenter. Dette er en oppsummering av tidsbasert kunst, utført eller framført på senteret i de mer enn førti årene senteret har eksistert. Med tidsbasert kunst menes performance, lydkunst, opplesninger, lydinstallasjoner, videovisninger, happeninger og konserter med alt fra sær samtidsmusikk til lettbent popmusikk. I utstillingen, som er kuratert av Lars Mørch Finborud, vises foto, malerier, postere, videoer, lydopptak i en salig blanding av sterke inntrykk. Til utstillinga er det også laget en tjukk bok, med artikler om det som er utstilt. I tillegg er det gitt ut en dvd med filmer fra utstillingen, og en plate, en dobbelt-lp for de av oss som er nerder med tykke briller og øreganger av stål. Henie Onstad har fortid som et av de mest spennende kunstmuseene i Norge, som slapp in rockeband da kultureliten fremdeles rynket på nesen ved synet av en el-gitar. Senteret ble en slags vernet bedrift for noen av de mest eksentriske kunstnerne landet hadde å by på. Vent deg navn som Kjartan Slettemark og Arne Nordheim. Senteret er et sted der en kan føle tidsånden på pulsen. Se utstillingen, les boka, se dvd-en. Utstillingen står til 27. mai. Plata, dvd-en og boka står seg mye lengre. Bjørn Hatterud er skribent, kunstkritiker og musiker. Han er kjent under navnet Maskinanlegg og andre prosjekter som Norwegian Noise Orchestra. For tiden kuraterer han to utstillinger. Den ene er en soloutstilling med Felix Werbowy som er en 23 år gammel fyr fra New York. Utstillingen åpner på NoPlace i Oslo 15. mars, og homofili er en sentral del av utstillinga. Den andre er en utstilling med homorelatert kunst på Kunstplass 5 i Oslo. Den åpner 20. juni.

– Hvilken kultur er du mest glad i?

– Jeg er håpløst multikulturell. Jeg kommer fra arbeiderklassebakgrunn, så jeg gråter til «Tore på Sporet». De to forrige bladene jeg kjøpte, var det svenske bilbladet Wheels og Pondus. Sommerens ferieturer var med Colorline, DFDS og Kielferga, og for et par kvelder siden satt jeg og typen i sofaen og hørte på Ole Ivars og sang med. Samtidig har jeg tatt nok høyere utdannelse til at jeg elsker alt som er elitistisk og fælt, som samtidsmusikk, samtidskunst, lyrikk uten rim og essayistikk og teori med en million fremmedord. Nylig var jeg på en kunstreise i New York, og jeg var sikkert innom 40 gallerier på fire uker. På toppen av det hele elsker jeg trash. Forrige filmopplevelse var filmen «Showgirls», og hvis du gir meg en tv-kveld med kjendisskandaler, menn som skal pusse opp hjemme og glamourkvinner som desperat vil operere puppene sine enda en gang, så er lykken komplett.

– Hva er homokultur for deg?

– Hva er homokultur, egentlig? Jeg liker divaer, diskomusikk og dramaqueens på film. Men det gjør mora mi også. Og hun er jo ikke homo.

– Hva er din beste kulturopplevelse?

– Kanskje da jeg intervjuet Yoko Ono på Island i 2011 og ble fraktet over til øya Videy. Hun skulle tenne Imagine Peace Tower. Først var vi på en liten valfangerskute «just big enough to room me and my closest friends» i følge hjemmesida til Yoko. Så havna jeg og Kim Jakobsen i samme Toyota Hiace som Liv Tyler og Roberta Flack. Da tårnet ble tent til tonene av John Lennons «Imagine», var det bare å ta til tårene.

– Hva er din verste kulturopplevelse?

– Jeg kommer ikke på noen fæl kulturopplevelse, egentlig. Det meste har sin sjarm. Men så holder jeg meg da også bevisst unna aktiviteter som fotballkamper, skiturer, fantasyfilmer og online dataspill. Uansett hva du liker, vær selektiv. Bruk tida di på noe du tror er godt for deg, så får du det fint. Smaken er som baken.

Powered by Labrador CMS