Bendik Giske anbefaler Skandinavias største musikk-kongress, By:Larm. – Jeg anbefaler helt klart By:Larm. Festivalen har utviklet seg til å by på utrolig mange bra artister fra hele Norden. Personlig skal jeg finne meg minst en ny favoritt til å ha på spillelisten. Jeg oppfordrer alle til å få med seg popbandet The Switch, artisten The Fuzz, Nils Bech, og meg selv. – Men glem heller ikke å se «En Som Deg» på kino. For slike fine kjærlighetshistorier er verdt å få med seg. Filmen handler om Kaisa som møter Jacob på ferie i Istanbul. Etter en kortvarig og berusende forelskelse reiser Jakob tilbake til Oslo morgenen etter. Kaisa vet ikke engang etternavnet hans. Senere møter hun Jacob tilfeldig i en butikk, men han kan ikke huske henne. Musiker Bendik Giske står selv på scenen når By:Larm arrangeres i Oslo 13.–16. februar. Giske har master i improvisert saksofon fra en rekke skoler, og sammen med Nils Bech begynte han å produsere elektronisk musikk. Etter et lengre samarbeid med Bech og en rekke remikser for Kakkmaddafakka, Samsaya og Sandra Kolstad, står han nå på egne ben. Han spiller på Jæger 14. februar og på Stratos 16. februar.
– Hvilken kultur er du mest glad i?
– Subkultur. Alt som er litt hemmelig er spennende. Se dokumentarfilmen «Paris Is Burning», og se hva den subkulturen var, og hva den førte til.
– Hva er homokultur for deg?
– Det må være alt som har en underliggende «jeg bryr meg ikke om hva andre sier om meg» holdning. Hvis noen kaller deg homo i negativ kontekst, så være mer homo i positiv kontekst. Kort sagt er homokultur for meg en feiring av kjærligheten og tilhørigheten. Det er glansbildeversjonen i hvert fall.
– Hva er din beste kulturopplevelse?
– Det går ikke an å svare på. Men jeg kan svare på en av de beste og en av de verste opplevelsene. En av de aller beste var å se «Sleep No More» av Punchdrunk. Dette er et teaterstykke fullstendig fritt for replikker, løst basert på «Macbeth» av Shakespeare. Produksjonen holdt til i tre forlatte varehus, som denne britiske teatergruppa har laget til et helt hotell kalt «McKittrick». Designet på settet er det mest omfattende jeg noen sinne har sett. Da jeg så det for over et år siden, gikk stykket allerede på overtid, men så vidt jeg vet, går det enda. Ingen kan dra til Manhattan uten å få med seg dette. – En av de verste var konserten til en artist jeg ikke husker navnet på under Great Escape i Brighton. Som på by:Larm har alle artister kun 30 minutter spilletid, og om noe går til helvete, får du ingen ny sjanse. Under den første låta mista trommisen en el-gitar over trommesettet så alt raste. Da alt endelig var på plass igjen, og gitaren var stemt, satte vokalisten i gang en kjempelang intro med loop-station. Så trykken hun ved en feil på stopp-knappen, og hele låta falt sammen. Da de endelig hadde børstet støvet av seg og skulle begynne på tredje låt, kom inspisienten til scenekanten og fortalte dem at tiden snart var ute. Jeg skulle spille rett etterpå, og jeg har aldri før vært så redd for at teknikken skulle svikte, eller at jeg skulle ramle av scenen. Det var hardt.
