For første gang i historien arrangeres Europride i en tidligere Sovjetstat. Festivalen avholdes i Riga 15.-21 juni og på programmet står alt fra debatt, kunst, musikk og fest. – Programmet er god nok grunn til å dra i seg selv. Frister ikke programmet anbefaler jeg likevel at folk drar for å stille opp, vise solidaritet og aller helst delta i paraden 20. juni, sier Ingvild Endestad, kommunikasjonsrådgiver i LLH.

– Den skeive bevegelsen har gode tradisjoner for arbeid og solidaritet på tvers av landegrenser. I fjor var vi så heldige å være vertskap for Europride. Når vi nå har gitt stafettpinnen videre til et land med langt større utfordringer knyttet til seksuelle- og kjønnsminoriteter så bør vi stille opp. En gylden regel, om det er ute eller hjemme, er å gå. Gjør du det ikke for deg selv, kan du gå for dem som ikke kan, understreker Endestad.

Kommunikasjonsrådgiver Ingvild Endestad i LLH (foto: Eirik Furu Baardsen)

– Hvilken type kulturopplevelser er du mest glad i?
– Aller mest liker jeg festivaler. I mange ulike varianter. Jeg elsker kombinasjonen av masse folk, god musikk og felles opplevelser. I tillegg er festivaler en fantastisk mulighet til å oppdage ny musikk, kanskje særlig musikk du aldri hadde funnet på å gå på konsert med ellers.  Terskelen for å oppleve og bli forelsket I ny musikk er veldig lav på festival.

– Hva er skeiv kultur for deg?
– Det er et vanskelig spørsmål. Skeiv kultur kan både være kultur som utfordrer normer, det kan være et støvete dragshow i en liten undergrunnsbule i en lite homovennlig by, stand up show med rappkjefta lesber, felles språk eller fortellinger fra folk med et skeivt perspektiv. Skeiv kultur er kultur laget av skeive folk eller som treffer skeive folk. Og noen ganger kan det også være det som oppstår når vi har unison enighet om at kulturen absolutt ikke treffer.

– Hva har vært din beste kulturopplevelse?
– Det er mye å ta av. En av de fineste opplevelsene jeg har hatt var på Øyafestivalen. Folk i alle aldre ventet i steikende sol med medbrakte telefoner og sine versjoner av krokofanter på at Knudsen og Ludvigsen skulle komme på scena. Det var en fryktelig tullete, morsom og fin opplevelse.

– Og din verste?
– Jeg har tatt med dama på så mange dårlige kulturopplevelse at jeg ikke lengre har bestemmelsesrett når det kommer til det. Jeg går inn med en fryktelig positiv innstilling, sitter som et spørsmålstegn midt i forestillinga og ender opp med et lett sinne for å ha kasta bort tida mot forestillingens slutt. Det står kanskje mellom en opera uten lyd eller en danseforestilling der musikken ble slått av før det begynte.