Kulturtipset

Lisa Dillan deltar i årets Melodi Grand Prix sammen med The Hungry Hearts. Det er mye Lisa Dillan gleder seg til ved Melodi Grand Prix.– «The streets of Moscow, with my girlfriend» rungende gjennom et fullsatt Oslo Spektrum, det er ikke å forakte! Denne låta er så mye. Jeg gleder meg skikkelig til å synge denne kule låta til Tonje Gjevjon i sin helhet med rare, fine The Hungry Hearts. Og så har vi jo kostymelageret til NRK, da, der er det sikkert mange fine lesbiske kjoler, sier Dillan til Blikk nett … Ifølge Dillan er låta til Gjevjon både pussig, kommers, trist og samtidig full av kraft.– Den har en veldig sørgelig historie ved seg, om romhunden Laika som ble rappet fra gata og sendt alene opp i verdensrommet. Hun kom aldri ned igjen. Jeg får helt vondt hver gang vi øver. Så dette kan falle ut på mange måter. Jeg merker meg jo absurditeter som favorittstempel både i P3, VG og Kulturnytt, og på slagerblogger nede i Europa av alle ting. Det er jo veldig gøy, men samtidig har jeg et litt distansert forhold til det, sier Dillan, som omtaler MGP som den store folkefesten og legger til at det er folket hjemme i stua som skal stemme og avgjøre det hele. – Jeg stoler dermed på at den beste låta i denne konteksten vinner. Vi smeller til det vi kan. Så får det bli helt til månen eller med et deis i bakken. Boblefest blir det uansett! Lisa Dillan anbefaler Blikk netts lesere å dra på Vinterjazz, en tidagers landsomfattende markering av jazz.– Nå er det Vinterjazz i det ganske land. Det startet 29. januar og varer til den 7. februar, så her bør det være noe for de fleste. Jeg holder en knapp på Live Maria Roggens bestillingsverk fra Vossajazz 15, Apokaluptein. Bandet består av noen av de fineste utøverne vi har, blant annet Lene Grenager på cello, en norsk favoritt og attpåtil skeiv. – Hvilken type kulturopplevelser er du mest glad i?– Jeg er avhengig av et mangfold av uttrykk. Det kan derfor være alt fra konserter og danseforestillinger til litteraturfestivaler. Mest spennende er kanskje de opplevelsene som får meg til kjenne noe jeg ikke visste jeg hadde i meg, eller legge merke til noe jeg hadde glemt å kjenne på på en stund. Ofte er det jeg finner spennende noe med mange mulige tolkningsmuligheter. – Hva er skeiv kultur for deg?– Vi som oppsøker ulike skeive arenaer, oppfatter jeg på en måte som bestanddeler i en slags skeiv kultur. Skeiv kultur kan mer bokstavelig være produksjoner av og med skeive utøvere, noe jeg setter uhørt stor pris på. Men det kan også være noe som berører skeiv tematikk på en eller annen måte. Det kan altså kan være veldig mye og er sikkert ikke det samme for alle. – Hva har vært din beste kulturopplevelse?– Oi. Mange av dem! Mange sterke, flotte utøvere har berørt meg opp gjennom tiden. Pina Bausch sin danseforestilling Café Müller står veldig sterkt. Men jeg vil velge en her hjemme: Steffi Lund og Anne Panda Gjems Rudi i en danseduo fra 2003. Jeg ble helt satt ut og veldig rørt. Jeg synes generelt sett ofte at det ikke-normative er der det skjer, og jeg oppsøker denne typen uttrykk. Det får meg til å lete fram nye ting i meg selv. – Og din verste?– Widvey …