Mens han venter på verdens første Black metal-musikal, anbefaler Bjarte Hjelmeland å lytte til en av verdens mest kjente arier. – For ikke lenge siden var jeg i New York og besøkte the Metropolitan Opera. Jeg så Zefirellis oppsetning av «Turandot». En monumental opplevelse. Nessun Dorma er for tiden min yndlingsarie. Sjekk den ut på Spotify eller kjøp den på iTunes. For tiden er Bjarte Hjelmeland selv med i komedieforestillingen «Mascerade» av Ludvig Holberg som har ekstraforestillinger førstkommende fredag og lørdag på Den Nasjonale Scene i Bergen, men teatersjefen selv skulle gjerne fått med seg mer livemusikk også. – Bergen har vrimlet av gode band og et svært variert konsert tilbud under Bergensspillene, og nå nærmer vi oss Festspillene med stormskritt. Jeg skulle veldig gjerne vært på konsert med Jarle Bernhoft. Han svinger noe sinnsykt, enten han er alene med gitaren eller med stort soulband. Nå gleder jeg meg til den neste store premieren hos oss her på Dns som er «Svartediket».
Ny og mørk verden
«Svartediket» er verdens første Black metal-musikal. Hjelmeland følger prøvene tett opp mot premieren 26. mai, og musikalen handler om det gamle sagnet om barnedrapene i Bergens store drikkevannskilde. – Prosjektet har vært spennende hele tiden, og det har vakt internasjonal oppsikt, så nå gjelder det bare å sørge for at forestillingen blir veldig god. Jeg tror det blir en camp opplevelse. Og trøkket i musikken vil nok tiltrekke seg folk som ikke ellers finner veien til teatret. Bjarte Hjelmeland ser også fram til forestillingen «Inger Lise elsker 70-tallet» som kommer på Edderkoppen teater. – Inger Lise Rypdal var Norges første popstjerne og ser nesten bedre ut i dag enn den gang, synger like bra og er i ferd med å lage ett forrykende show med sangere, dansere og orkester, og det hele blir skrudd sammen av en av landets beste koreografer Thomas Glans. Det blir spennende, og jeg tror det blir fantastisk.
– Hva var din siste kulturopplevelse?
– Forrige helg gikk jeg og noen kolleger på John Olav Nilsen-konsert på Ole Bull Teater. John Olav er en presis poet i all sin uvørenhet. Han treffer noe i meg med de skeive språkbildene sine. Når jeg poger og skriker med av full hals: «Kan du komme ned og hente meg?», renner tårene og jeg opplever noe så sjeldent som en kollektiv ensomhetsfølelse som jeg deler med ca 700 andre. Jeg bruker konserten og opplevelsen til å slippe ansvarligheten og kravet om å levere og være vellykket. Når vi gauler sammen med John Olav: «Der fins ingen, ingen imorgen for sånne, sånne, sånne som oss». Så er det sant den stunden konserten varer.
