Egen fil i Flekkefjord

I anledning Galleri Gulbrandsen i Flekkefjord sin utstilling av Lars Kristian Gulbrandsen (1931-2005) sine kunstneriske verk, publiserer Blikk dette intervjuet fra nr. 2/2003.

– Jeg er lesbisk! sier Tatjana (26)/Lars Kristian (71). – Jeg er ikke lesbisk! sier hun like etterpå. Blikk er på besøk hos den filsprengende kunstmaleren i pietistiske Flekkefjord.

– Hadde jeg ikke vært lesbisk, så hadde jeg kanskje ikke vært en stor kunstner, sier Tatjana (26) over kaffe latten på Kaffebørsen, Flekkefjords trendy café.

 Vi har akkurat forsøkt å fritte ut personen som inntil for noen år siden var kjent som Lars Kristian Gulbrandsen (71), om hennes kjærlighetsliv. Og det er da hun erklærer at hun er lesbisk. Men utover det er alt hemmelig.

 – Kom igjen Tatjana, nå må du fortelle litt, da. Du har jo hatt kjærester, og du kikker jo på jenter, prøver regissør Steffan Strandberg seg. Han har laget en dokumentarfilm om Tatjana som snart kommer på kino.

– Ja, men jeg kikker på gutter også jeg, repliserer Tatjana triumferende, og minner litt om prinsessen som ingen kunne målbinde.

Steffan forklarer unnskyldende at det tok over to uker før Tatjana ville snakke med ham om slike ting, som at hun for eksempel har vært gift, men at det var svært kortvarig.

– Hvordan skal en kjæreste være da? prøver vi oss.

Men Tatjana bare overhører spørsmålet. Hun smiler med det fargesprakende ansiktet mens lykketrollene i håret dingler. Så ser hun vekselvis på meg og fotografen, før hun henter fram barnetimestemmen.

– Synes dere jeg er spennende?

Dumme journalister

 Flekkefjord. En småby på sørvestlandet med omtrent seks tusen innbyggere, midt mellom Stavanger og Kristiansand. Her ligger Bedehuset midt i sentrum, og Det nye testamentet finnes på alle hotellrom. Et søk på Gaysirs profiler gir kun fire treff. Alle oppgir at de er i skapet.

Blikk har reist til Flekkefjord fordi vi er nysgjerrige på hvordan en filsprengende person som Tatjana finner seg til rette her, som en flerfarget spenne på det stramme og grå bibelbeltet. For mens homoene flykter eller holder seg skjult, har Tatjana fargelagt området i over tretti år.

Uten å være det minste skjult. Hun har sågar nettopp fått Flekkefjord bys kulturpris for 2002.

– Her i byen er jeg velkommen, selv om det er stille. Jeg har for eksempel Kaffebørsen, den er positiv og annerledes. Flekkefjord er en «grei» by, med grei i anførselstegn, sier Tatjana.

– Hva mener du med det?

– Nei, hvis ikke du skjønner det, er du like dum som hun journalisten fra Hjemmet som var her i går, sier Tatjana.

For Tatjana er ikke lett å intervjue. Hun sitter hele tiden og forteller om de andre journalistene som har intervjuet henne, og om deres manglende evne til å spørre. Når hun får et spørsmål hun synes er dumt, svarer hun så kort som mulig eller sier noe sånt som:

«Det var et dumt spørsmål. Nå minner du nesten om hun fra Hjemmet i går.»

26 år og på aldershjem

De sitter tause og glor, de gamle, når vi kommer inn døra til Sundeheimen aldershjem. Som om de venter på den neste skandalen fra beboeren på 26 år. De trenger ikke tv når de har Tatjana. Vår venninne lar seg ikke affisere, setter fra seg rullatoren, trykker på heisknappen og tar oss med bortover korridoren med institusjonsgrå navneskilt. Tordis Stormen, Magnhild Hansen, Tatjana LK.

– Vi er så forskjellige! Vi snakker ikke samme språk. Og det er klart, en ungdom som meg tenker ikke likt som en på 97, forklarer Tatjana.

Hun har hatt besøk av noen av dem på rommet sitt, for å la dem se på kunsten hun lager. Men de skjønner ikke bæret.

– De bryr seg ikke, og de forstår ikke. Et sted mellom halsen og hodet har det stoppet opp. De bare lever, sover og spiser. Og så skal de dø, sukker Tatjana.

Om hun ikke får anerkjennelse blant pensjonistene på Sundehjemmet, får hun det i rikt monn andre steder. Tatjanas malerier er innkjøpt til blant annet nasjonalbiblioteket i Paris og til Pavens samlinger i Roma. Og egentlig bryr ikke Tatjana seg heller, hun trives bedre sammen med yngre mennesker. Jevnaldrende.

– Jeg har en god venninne, Else Margrethe. Hun er et flott menneske, som er mer enn en venninne. Vi er glade i hverandre, forteller Tatjana.

Veggene i den lille leiligheten er dekket av 99 bilder, de fleste strektegninger som hun har laget i det siste. Tegningene minner om notelinjer, eller årringer på trær og er i rødt og svart. Møblene er nykjøpt fra Ikea og nesten like fargerike som Tatjana selv. Tatjana setter seg i en stol, og venter på at vi skal studere kunsten hennes.

– Enten så ser man det, eller så ser man det ikke, sier Tatjana.

Hva svarer man til sånt?

Ikke i små byer

Fra Sundeheimen er det panoramautsikt til det smale sundet som deler Flekkefjord i to. Følger man sundet og fjorden noen kilometer utover, kommer man til Hidra, en sommerøy med omtrent åtte hundre fastboende. Og lenge var det to turistattraksjoner ute på Hidra. I dag er det lokalhistoriske museet Fedrenes minne den eneste. For Tatjana fikk hjertestans i fjor vår og måtte flytte. Tilbake står huset hennes. Det er som et museum, fullt av kunstinstallasjoner laget av husholdningsavfall. Og tilbake ble alle slektningene. Men det har sine fordeler å flytte også.

– Hidra har et lukket miljø. De ser ikke bildene mine, og de ser ikke meg, forklarer Tatjana som trives bedre i Flekkefjord.

– Kjenner du noen andre lesbiske her i Flekkefjord?

– Nei. De viser seg ikke i små byer.

– Hva med homofile menn?

– Nei. Og jeg er ikke homofil heller.

– Men lesbisk er du?

– Nei.

– Men du sa jo at du var lesbisk?

– Jeg er en jente, sier Tatjana, og signaliserer at hun er ferdig med temaet.

Så spør hun igjen:

– Synes dere jeg er spennende?

En kultur for seg selv

Tatjana er kristen. Det er sannsynligvis en av grunnene til at hun finner seg såpass til rette her på sørvestlandet. Tatjana går i kirken hver søndag, og når hun maler, er det bare å sette i gang. Gud gjør resten av bildet. Men det er naturligvis ikke bare bare å gå kledd i miniskjørt og ha fem forskjellige hårfarger under kirkekaffen. Det er Tatjana smertelig klar over. Derfor drar vi for å besøke Sverre. Han bor på Hidras høyeste knaus, på toppen av en lang og svingete vei omtrent to kilometer fra det gamle huset til Tatjana.

Sverre er pensjonist og tidligere leder av menighetsrådet på Hidra. Han var ofte sjåfør for Tatjana annen hver søndag da det var gudstjeneste i øyas hvite trekirke. Men hun fikk bare sitte på hvis hun kledde seg sømmelig. Tatjana og Sverre har hatt mange feider opp gjennom årene.

Vi er ganske usikre selv i det vi ringer på. Regissør Steffan har ikke fortalt hvilket blad vi kommer fra da han ringte og ba om å få komme.

– Hei, vi kommer fra Blikk, et magasin for homofile og lesbiske. Vi håper at vi fortsatt er velkomne, sier vi keitete og tramper inn i stua med Tatjana på slep.

– Ja, her har vi da hatt besøk av mange forskjellige slags mennesker, sier Sverre lunt.

Kona Helga ber han hente julekake og kaffe. På veggen bak sofaen henger fire store bilder, alle signert Lars Kristian. Vårt Land ligger på bordet, foreløpig ulest.

– Hva er det dere vil vite da?

– Får dere mange reaksjoner når dere tar med dere Tatjana i kirken?

– Nei, faktisk ikke noe særlig. Folk er vant til ham her ute. Det var litt inne i byen med en gang Lars flyttet der, sier Sverre.

– Dere sier fortsatt Lars?

– Ja, du vet. Det er ikke så godt å komme fra. Hvis vi tar oss sammen, så klarer vi å kalle ham Tatjana.

«Han e’kje lesbisk, e han det?»

Og Sverre forteller, om utviklingen fra Lars Kristian kom til Hidra i 1968 og gikk i skitne arbeidsklær og pusset opp huset til dagens Tatjana med oransje tights og lykketroll i håret. Om oppturer og nedturer. Og om tilreisende og som har hørt om den rare kunstneren på Hidra, og som blir paffe når Sverre forteller at det er tremenningen hans.

– Du lever jo i grunnen ikke i vår kultur. Du har din egen kultur. Men det he gått for långt nå, konstaterer Helga.

Tatjana må på do. Vi benytter anledningen til å spørre Helga og Sverre. Hva er det de synes er vanskeligst å takle med Tatjana?

– Han er litt egosentrisk, litt for opptatt av seg selv. Han har feiret jul og nyttår her i alle år, og det har han tatt som en selvfølge, sier Helga.

– Og den legningen hans. Vel, den har jo utartet etter hvert …

– Hvorfor kan man ikke gå med bar mage i kirka?

– Nei, om en er den ene eller den andre tingen, så må en ha respekt for visse ting. For eksempel må en kle seg med respekt i kirka. Og jeg skjønner ikke at det skulle være noe problem, han har jo så mange fine kjoler uansett …, ler Sverre.

Han understreker at det både er og skal være rom for alle som har lyst til å komme og høre guds ord i kirka.

Helga er fortsatt litt forvirret over at vi kommer fra Blikk. Hun lener seg framover og spør dempet:

– Men han e’kje lesbisk, e han det?

Nektet å gå på damedo

Sannheten er vel at Tatjana ikke er så lett å sette i bås. Hun sier en ting det ene øyeblikket og noe helt annet det neste. Og da kan man kanskje forstå at folk blir forvirret og usikre. Som hun sier det selv:

– Mange har problemer med å kalle meg Tatjana. De synes jeg ligner mer på en gutt enn på en jente.

Forklaringen på at Tatjana har blitt boende, på Hidra og i Flekkefjord, finner vi også her ute i havgapet. Hun er rett og slett avhengig av motstand for å få inspirasjon til å male.

– Hadde ikke feidene vært der, hadde det ikke blitt noe kunst. Da hadde jeg kanskje blitt gatefeier i stedet. Det er et stort behov for gatefeiere, forklarer Tatjana.

Motstand kan være så mangt. Som når hun blir nektet å gå på dametoalettet på ferga som går ut til Hidra. Eller som når bussjåføren nekter å plukke henne opp fordi hun bare har på seg et lite lendeklede. Eller når turistene filmer henne uten tillatelse eller bare glor. Eller når Sverre nekter henne å gå i kirka med navlen bar. Eller når folk rett og slett er kjedelige.

– Av og til snakket du jo om å flytte til Oslo, sier Helga og ser bort på Tatjana.

– Det hadde ikke blitt bilder av det, svarer Tatjana.

– Hva tenker dere om at dere har gitt inspirasjon til mange av disse maleriene?

Sverre ler, litt usikkert.

– Nei, det har vi ikke tenkt så mye på.

– Det må dere tenke på! kommer det kjapt fra Tatjana, mens hun nikker ivrig med hodet og smiler.

– Men hvorfor skaper du all denne motstanden for deg selv? Hvorfor gjør du så mye ut av deg Tatjana?

– Jeg vet ikke.

En siste gang

Der vi sitter i bilen, på vei til ferga som skal ta oss tilbake til fastlandet, benytter vi sjansen til å spørre en siste gang.

– Er du lesbisk?

– Nei, det er jeg ikke.

– Er du helt sikker på det?

– Ja, det er jeg helt sikker på.

Vi smiler for oss selv. Så kommer det:

– Synes dere jeg er spennende? spør Tatjana.

– Synes du at du er spennende?

Tatjana blir stille et øyeblikk.

– Jeg har jo et uttrykk som er annerledes. Og … jeg tror at jeg kommer til å bli sånn i himmelen også!

For dit skal hun, lesbisk eller ikke.