Lesbisk urkraft av papp

Utstillingen «Til tross for growing economy har vi korte armar og krev skogane tilbake!» skjer på galleriet Studio 17 i Stavanger, en visningsplass for kunst som holder fingeren på samtidspulsen.

Utstillingen er preget av radikal lekenhet. Ikke som i «nå er vi gærne nå dere», men radikal og leken, som to likeverdige størrelser.

På den ene siden; et vilt premiss om at skogene en gang var lesbenes sjekkeparadis, på den andre siden: det helt rasjonelle kravet om at disse skogene må gjenerobres som puleplasser for kvinner. Cruiseskipene, som kom som erstatning for skogene, er nemlig altfor flombelyste, der har pengemakten gjort kvinneelskende kvinners seksualitet til industri, først og fremst til for andres nytelse.

Kollektiv og individ

Christa Barlinn Korvalds første soloutstilling flombelyser motstanden som finnes, mot pornoen og kommersens klamme hånd på lesbiske kropper, uttrykt i fullskala pappmasje-skulpturer og fargesterke tegninger.

Her finnes en genuin gjenerobring, helt konkret i form av innhenting av grantrær og busker, dandert i galleriets visningsrom, og i mer overført betydning gjennom en utemmet, fri fantasi. Lesbiske kvinner tar tilbake sine seksuelle jaktmarker, skoger under så strekt press at endatil homsene (som overtok dem), må se seg fordrevet.

Kunstverkene foreslår seg imellom en kollektiv bevegelse, med ett felles mål, nemlig en sterkere personlig frihet og (retur til) en genuin, individuell identitet.

Betenkt glede

Christa Barlinn Korvald er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo og Den Norske Filmskolen og er kunstner, grafisk designer og scenograf. Hun har deltatt i mange fellesprosjekter, gjerne er preget av smått naivistiske tegninger og poengterte medieoppslag i fiktive aviser. Kunstneren har også gitt sitt sterke bidrag til «Mona», Norges første lesbiske statue.

Den som har fulgt med på Barlinn Korvalds univers, vil foruten Mona ha møtt Bjørg, Unni, Alice, Wenche og mange flere skapelser.

De fargerike, ofte barbrystede skulpturene er laget av det forgjengelige materialet pappmasje, men er utvilsomt sterke kvinner og frie vesener.

De har seg gjerne med hverandre, hvor og når det måtte passe, inkludert i årets 8.marstog.

De protesterer mot kvinneundertrykkelse, lesbisk usynlighet og miljø- og klimaødeleggelser. De har en gjenkjennelig urkraft, uten at man egentlig vet hvorfra man kjenner den.

Christa Barlinn Korvalds kunst tilbyr med andre ord en alternativ inngang til egen seksualitet og væren i verden, fjernt fra den utvannede versjonen porno og populærkulturen vil ha oss til å kjøpe.

Les intervju med kunstneren i Blikks januarnummer.

Info: Studio17