L - for Listepop

Publisert

Denne artikkelen kunne like gjerne hete L – for Lip-syncing, men det kommer vi tilbake til senere. Tyrkisk listepop er uansett en enormt stor del av lesbekulturen i Istanbul. Tyrkisk popmusikk, er en enormt stor del av den tyrkiske kulturen generelt. Pop ER nesten populærkulturen, og enkelte nøkkelartister som Sezen Aksu, binder hele landet sammen. Man kan ikke ha kjærlighetssorg uten å høre på Sezen, får vi høre, og det finnes knapt en lesbe i dette landet som ikke har grått sine bitre tårer til henne. For for lesber, som i stor grad lever skjult og derfor møtes på utelivsarenaen, blir tyrkisk pop en salgs livets temasang og setter en ramme for hvordan lesber møtes. Den blir referanser, den blir følelser, den siteres og den går igjen og igjen på stereoen. Lesber i Istanbul er rett og slett gærne etter tyrkisk pop. På klubbene nytes den til full hals, eller eventuelt med synkrone leppebevegelser. Det er et helt vanlig syn å se en sammenstuet lykkelig gjeng med kvins lip-synce med intens innlevelse til det som kommer ut gjennom høytalerne. Etter hva Blikk har hørt er det en svært smittende syssel, og våre kilder og fastboende nordmenn tar seg selv i å delta i aktiviteten uten ironisk distanse. Kjærlighet og svikHvorfor det går i tyrkisk, og da ikke engelsk har vel sin naturlige forklaring i at de som digger ikke alltid er så stø i engelsk, og gjerne vil få med seg hva teksten handler om. Tyrkere er et lideskapelig folkeslag, og popmusikk setter ord på hete og rivende følelser som kjærlighet og svik. Hvis vi i Norge tror vi kan skrive popsanger som røsker i hjerteroten, har vi aldri fått oversatt tyrkisk popmusikk. Man legger ikke noen fingre imellom når det handler om blodseriøse temaer som livet, døden og kjærligheten. Temaer som ikke blir mindre alvorlig selv om man setter dancerytmer til dem. Temaer som snakker til sjela hvis man lever et sted hvor det ikke er like selvfølgelig å hengi seg til, nettopp, den lideskapelige kjærligheten.Og en liten pikant detalj. Det er svært forskjellig hvordan mannlige og kvinnelige artister griper an livets alvor og store spørsmål. For etter hva Blikk får oversatt og fortalt så handler 95% av tekstene til de kvinnelige artistene om en slags Gloria gayner aktig- I will survive problematikk. «Jasså ja, nå kan du komme å si at du elsker meg. Drit og dra, det er for sent, jeg klarer meg fint uten deg» Mens 95% av menns tekster er hakket mer preget av desperasjon, sorg og bondeanger a la : «Tilgi at jeg var utro, jeg kan ikke leve uten deg, tilgi meg…ååååååå»Og vi lesber er jo mer glad i sterke damer som råbarskt står på egne bein, enn menn som angrer på teite ting de ikke skulle ha gjort?

Powered by Labrador CMS