Løgn og immature forsvarsmekanismer

Spaltist i Aftenposten Usman Rana svarer på debattinnlegg fra psykolog Ragnar Kværness. Klinisk psykolog Ragnar Kværness fortsetter den alvorlige personforfølgelsen av meg og konsoliderer sitt løgnaktige og ukultiverte inntrykk i et nytt uanstendig innlegg på blikk.no og gaysir.no 2.september. Kværness nekter å ta inn over seg at han farer med løgn når han repeterer løgnen om min påståtte manglende avstandtagen fra dødsstraff mot homofili i den nevnte homofilidebatten i 2007. Å repetere en løgn skaper ikke en sannhet. Faktum er at Universitas dekket den omtalte homofilidebatten i 2007 og var tilstede i hele debatten. Universitas-journalisten skriver i sin reportaje om nettopp denne homofilidebatten ”…I debatten tok du (det vil si meg, Mohammad Usman Rana) personlig avstand fra dødsstraff mot homofile…”. Dette var krystallklart fra meg under selve debatten – etter at jeg sa at jeg naturligvis ikke ønsker å begi meg ut på kompliserte teologiske spørsmål, da det er en vitenskap jeg ikke er fullgodt bevandret i. Dette er en tydelig avstandtagen og la det også være sagt at jeg er særdeles kritisk til at jeg blir stilt til ansvar for andre lands handlinger – jeg nekter å akseptere at jeg som nordmann har et særskilt ansvar for hva østlige land måtte foreta seg. Imidlertid har jeg i et langt intervju med Minerva i 2008 utdypet mitt syn på dødsstraff mot homofili og sagt at vestlig islam ikke har noen plass for dødsstraff mot homofili uavhengig av hva muslimske land foretar seg, og jeg uttalte tydelig at ”vestlige muslimer være tydelige på å ta avstand fra dødsstraff mot homofili”. Jeg er eksplisitt og tydelig på min avstandtagen helt siden debatten i 2007, og dersom noen ønsker å lage stråmenn og tillegge meg meninger, får det stå for vedkommendes tendensiøse og forutinntatte regning. Jeg kommer aldri til å bøye meg eller stå skolerett for noens ynkelige løgner og personlige vendetta mot mitt menneskeverd. Videre fortsetter Kværness sine rabiate og infantile angrep mot min medisinske integritet selv etter at jeg har belært ham på en detaljert og lettfattelig måte hvilke etiske og profesjonelle retningslinjer en behandler har, og at jeg betrakter at de som lever et aktivt homofilt samliv som likeverdige mennesker som skal ha absolutt likeverdig behandling både biologisk, psykologisk og sosialt som alle andre pasientgrupper. Dette er både min medisinske og religiøse islamske plikt. At Kværness ikke evner å forstå dette entydige medisinsketiske budskap, illustrerer hans skremmende fanatisme og manglende evne til en rasjonell meningsutveksling. Felles skjebne er felles trøst sies det så klokt – at Kværness ikke tror på at jeg kan opptre profesjonelt i mitt medisinske yrke overfor ulike pasientgrupper, er heller kanskje et uttrykk for at Kværness med seg selv kjenner på begrensninger og usikkerhet i psykologrollen i møte med pasientgrupper som han føler han ikke har evner nok til å være profesjonell overfor. For å tale med psykologiske begreper, slik at til og med Kværness formodentlig forstår, er Kværness´ tvil til min profesjonalitet muligens uttrykk for projeksjon – som i psykologisk litteratur er kjent som en immatur forsvarsmekanisme. Projeksjon innebærer at et menneske – i dette tilfellet muligens Kværness – flytter en uakseptabel, pinlig og problematisk følelse – i dette tilfellet muligens manglende profesjonalitet – på andre og tilskriver den andre personen dette istedenfor å vedkjenne seg selv denne uakseptable følelsen. Jeg er iallfall svært trygg og selvsikker på min utmerkede medisinske utdannelse og min ubegrensede profesjonalitet i møte med alle slags pasientgrupper uansett seksuell legning, praksis av seksuell legning, etnisitet og sosial status. På medisinstudiet læres nemlig studentene å opptre profesjonelt og uten fordommer overfor pasienter. Alle studentene bevisstgjøres om begreper som “overføring” og “motoverføring”, selv om et begrep som “motoverføring” ikke er gjeldende for meg verken i møte med heterofile, homofile eller andre pasientgrupper. Jeg håper at Kværness ikke projiserer, og at han er like trygg på sin profesjonalitet som meg, og at han har vært det i møte med muslimer i psykologarbeidet ved sine tidligere arbeidssteder. Tar man i betraktning Kværness fordommer og uprofesjonelle holdninger til muslimer, er jeg riktignok i tvil om hvilken service han har ytt i sin forrige jobb til denne gruppen av pasienter. Kanskje er det ikke helt uforståelig at han da ikke lenger jobber i “Alternativ til Vold”? Jeg undres over hvordan det ville være for en muslimsk mann å møte en så fordomsfull psykolog. Det er i hvert fall ingen tvil om at jeg ikke hadde ønsket meg dette. ”Forakt synes utenpå”, sier Kværness. Ja, akkurat det skal jeg gi han helt rett i. For hans forakt for islam og muslimske menn bevitner nettopp dette. Man kan undre seg over hvordan en psykolog kan ha overlevd så mange års utdannelse og praksis med så liten grad av selvrefleksjon, og at han ikke evner å se hvordan hans argumenter slår tilbake på han selv. Min oppfordring til Ragnar Kværness er: Kom deg ut av din etnosentriske boble, og forsøk å få bearbeide ditt islamhat, slik at personer som meg slipper å bli ditt neste offer på psykologkontoret. Dette innlegget er mitt avsluttende i debatten med Ragnar Kværness. Løgn og angrep på mitt menneskeverd fortjener ingen videre diskusjon fra min side. Usman Rana