Langt igjen til mål

Publisert

Argentina og Danmark er de mest progressive landene på transrettigheter. Norge er en sinke. – Jeg trodde virkelig Norge hadde kommet lenger, sier transaktivist Mauro Cabral fra Argentina. I helgen besøkte han Pride House. I 2012 vedtok Argentina en lov som sikrer transpersoners rett til selv å bestemme over sitt juridiske kjønn. Sist uke bestemte Folketinget at Danmark skal følge Argentinas eksempel. Sammenlignet med en rekke andre land sakker Norge akterut, noe som har høstet kritikk fra blant annet organisasjoner som Amnesty International. I anledning Europride inviterte LLH aktivister fra Danmark og Argentina til Pride House for å dele erfaringer med lokale transaktivister og organisasjoner.Blikk Nett møtte transaktivist Mauro Cabral, co-director i GATE-Global Action for Trans* Equality på Pride House for å høre mer om transrettigheter i Argentina. Cabral bidro i utarbeidelsen av Yogyakarta prinsippene i 2006 og var en sentral aktivist i prosessen som førte til at Argentina i 2012 vedtok verden mest liberale lovgivning imed hensyn til endring av juridisk kjønn.– Loven er den mest progressive i verden, den gir juridiske rettigheter og anerkjenner kjønnsidentiteten din. Loven er også åpen for de som kun ønsker å skifte navn for eksempel. Du får ny fødselsattest, nytt pass og ny identitet uten å måtte gjennomgå kirurgi, hormonbehandling og sterilisering, sier Mauro Cabral til Blikk Nett. Cabral forteller at loven ikke setter noen aldersgrense på personer som ønsker å få kjønnsidentiteten sin juridisk anerkjent.– I år var det en seks år gammel transjente som fikk nytt fødselsnummer. Skulle hun ombestemme seg i fremtiden, så er det ingenting som stopper henne fra å gjøre det.

– Hvordan har det seg at Argentina ligger så langt foran resten av verden på transrettigheter?

– Det handler i stor grad om menneskerettigheter, som står sterkt i Argentina, spesielt etter diktaturets fall. Loven er basert på generelle menneskerettigheter, hvilket betyr at den også inneholder retten til offentlig helsetjeneste for transpersoner.

– Er det mulig?

Cabral har møtt en rekke nordiske transaktivister under sitt besøk på Pride House og til tross for at han gjennom sitt verv i organisasjonen Global Action for Trans* Equality (GATE) har god oversikt over tilstanden i verden med tanke på transrettigheter er han mildt sagt overrasket over situasjonen i Norge.– Jeg er en privilegert mann som jobber med dette daglig og får reise verden rundt for å snakke om trans. De fleste transpersoner gjør ikke det. De lever livene sine, på godt og vondt. Hjemme i Argentina lever de fleste med en forestilling om at Skandinavia er et paradis, sier Cabral og forteller at bildet fort slår sprekker. – Det er en vanlig oppfatning at i land som Sverige og Norge er alt mulig. Det kommer som et sjokk når man finner ut at det ikke stemmer, og da tenker jeg blant annet på den norske praksisen som innebærer sterilisering og kastrering av transpersoner. Gjennom GATE møter Cabral mange europeiske parlamentarikere og internasjonale representanter hvis oppgave er å drive hjelpearbeid og å fremme menneskerettigheter.– Men så spør vi dem: Hvordan står det til på transfeltet i Europa? Det har vist seg å være en ekstremt vanskelig samtale å ha. Både Norge og Sverige er opptatt av andre lands praksis med hensyn til menneskerettigheter, og så viser det seg at Norge og Sverige tvangssteriliserer transpersoner. I Norge er det ikke en gang en lov, men en praksis, sier han oppgitt. I hjemlandet Argentina er det Cabral selv som forteller myndighetene hvilket kjønn han er, i motsetning til Norge hvor mange transpersoner bærer på id-kort med feil kjønnskategori og personnummer.– Det er utrolig vanskelig å vri hodet sitt rundt denne praksisen, med tanke på hvor langt vi har kommet i Argentina. Jeg er nå på besøk i et land som krever av innbyggerne sine at de lar seg sterilisere i bytte mot nytt personnummer. Hvordan er det mulig? Mauro Cabral har en beskjed til norske myndigheter.– Verden går i motsatt retning. Så det er et spørsmål om hvor Norge vil plassere seg i historien. Jeg er overbevist om at det blir en endring også i Norge, men en plass i historien er avhengig av hvor lang tid det tar, advarer han.

En ny bevegelse

Stein Wolff Frydenlund, leder av LLHs transpolitiske utvalg og medlem av styringsgruppa i TransGender Europe, er godt fornøyd med transfokuset på årets Pride House.– Og det er flere arrangementer resten av uka, blant annet RFSL sitt foredrag om trans* rettigheter i Nord-Europa og den siste tidens utvikling i Sverige, Danmark og globalt. For få år siden var vi helt avhengige av å invitere utenlandske transaktivister til Norge for å kunne ha debatter og faglige forum. Nå har miljøet selv fostret gode transaktivister også her til lands.– Det har skjedd mye de siste årene, og det har vært en bevegelse som har kommet ut av Skeiv Ungdom og Skeiv Verden, og LLH har kommet på banen og startet å jobbe transpolitisk, sier Wolff Frydenlund til Blikk Nett. Likevel er det viktig med internasjonale gjester på et arrangement som Pride House under EuroPride.– Det er viktig fordi det både inspirerer og gir oss kunnskap. Det er spesielt inspirerende å høre om Argentina og den flotte loven de har jobbet så lenge med. Og nå legger Danmark seg tett opptil Argentina.– Den nye loven som handler om juridisk anerkjennelse av kjønn er veldig bra, sier Wolff Frydenlund og legger til at Norges selvbilde som «best i verden» ikke klinger spesielt bra. – Det er på høy tid å skrape litt i lakken. Norge er bra på mange områder med hensyn til rettigheter. Men på trans er vi ikke gode nok, sier han og minner om at Norge har en fordel verken Sverige eller Danmark har. – I motsetning til nabolandene våre har ikke Norge et lovverk i bunnen, men en praksis. Det betyr at vi allerede nå kan lage et nytt og godt lovverk fra bunnen. I tillegg har vi, i motsetning til Sverige og Danmark, en navnelov som gjør det mulig for transpersoner å skifte navn uten å måtte be om tillatelse.

– Hvor lenge må vi vente på en praksisendring i Norge?

– Egentlig kan det skje i morgen allerede. Et lovverk vil naturligvis ta lengre tid. Helsedirektoratet har satt sammen en ekspertgruppe som skal vurdere rettigheter fortranspersoner og kjønnskorreksjonspasienter, og den skal levere sin innstilling i januar eller februar neste år, som igjen skal bearbeides i departementet. Til slutt vil det forhåpentligvis legges fram et helhetlig og godt lovforslag. Jeg håper at vi er i mål i løpet av to til tre år. Men praksisen med sterilisering og kastrering kan vi som sagt endre allerede i morgen.