Varm melk med honning

«Den lille saltpyramiden nede ved brygga er fylt med både fysisk og emosjonell varme etter cirka 1,5 time med kjærlighet, konflikt, sjarm, humor og … vridde nakker. Ja, greit å nevne, kanskje: Små deler av forestillingen finner sted i midtgangen, så vær forberedt på å vri litt på hodet. Små hint av kink dagen derpå er denne forestillingen sådan verdt», skrev Natt og Dag om forestillingen «Varm melk med honning» og trillet fem på terningen.

Aftenposten slo også terningkast fem og skrev at dette er «En historie som er lys, menneskelig og ærlig» og «En livsnødvendig forestilling».

Suksessen gjør at stykket nå settes opp igjen på SALT i Oslo. «Varm melk med honning» spilles 25. mai kl. 19, 31. mai kl. 19, 1. juni kl. 19, 12. juni kl. 18, 12. september kl. 18 og 18. september kl. 15. Info: Varm melk med honning på Facebook

Stykket «Varm melk med honning» er skrevet av skuespiller Maiken Schjøll Frisch (32), og er hennes debut som manusforfatter. Hun står også selv på scenen sammen med skuespiller Vilde Moberg.

Blikk: Hvordan fikk du idéen til stykket?

Schjøll Frisch: Det var en idé jeg og eksen min, Kristi-Helene Engeberg, som er kunstnerisk leder for stykket, hadde. Da vi var sammen, snakket vi mye om å sette opp en forestilling om det å være to jenter i en kjærlighetsrelasjon. Så fikk jeg idéer til hvordan det kunne være og begynte å skrive. Så manuset er mye inspirert av at eget liv, kjærlighetsliv og erfaringer som skeiv.

Blikk: Hvem er de andre i forestillingen?

Schjøll Frisch: Kristi-Helene Engeberg er kunstnerisk leder sammen med meg. Kjæresten min Tora, lager musikken. Vilde Moberg er på scenen med meg, og foreldrene mine, Oda Schjøll og Per Frisch, er kunstneriske veiledere som skal ha et «øye utenfra» på forestillingen sammen med Kristi-Helene. Det er fint å ha et team som er nære, som jeg stoler på, er trygge med, og som også bryr seg om tematikken i stykket.

Mye følelser og sårbarhet

Blikk: Hva handler forestillingen om?

Schjøll Frisch: Det handler om kjærlighet. Det er en kjærlighetshistorie mellom to mennesker. To jenter. Vi får bli med de to jentene gjennom et helt liv i kjærligheten fra de møtes første gang i ung voksen alder til de blir gamle sammen. Forestillingen tar også for seg utfordringer man møter på både i seg selv som skeiv og fra samfunnet rundt. Også handler det om hvordan kjærligheten arter seg gjennom et helt liv, fra unge voksne til eldre damer. Hva er kjærligheten i et ungt liv og hva er den i et eldre liv. Jeg skriver om to kvinner fordi jeg selv er kvinne og ville gå inn i de personlige opplevelsene og erfaringer skeive kvinner opplever.

Blikk: Hva er spesielt i et forhold mellom to kvinner?

Schjøll Frisch: Det er et interessant spørsmål, for oss så er det jo ikke noe spesielt, men det er det jo til tider fra omgivelsene rundt, som nettopp gjør at det noen ganger føles annerledes å være to jenter sammen. Og det er vel nettopp det jeg vil prøve å fortelle. Hvilket blikk og syn verden rundt har på oss. Hva tenker de, hva misliker de, hva dømmer de, hva mener de er feil med det, og hvorfor. Som igjen er grunnen til at man kan dømme seg selv og sin egen legning. Og hvilke spørsmål en stiller seg rundt det å få barn. Hvem skal bli gravid, hvordan er det å få barn uten at vi to kan lage barnet sammen? Så er det den særegne diskrimineringen vi blir utsatt for. Som når jeg har opplevd at en guttegjeng seksualiserer at jeg kysser kjæresten min på gata; Her står jeg med den viktigste i mitt liv, og så skal du gjøre det til en pornofilm?!

«Jævla lesbefitter»

Blikk: Har du opplevd mye sånn selv?

Schjøll Frisch: Jeg hadde en opplevelse i fjor. Tora og jeg skulle gå over fotgjengerfeltet, og plutselig slipper hun hånden min i tilfelle det skulle være en homofob som satt bak rattet i det vi gikk over gangfeltet. Det rare var at bilen faktisk kom i full fart og holdt på å kjøre oss ned, og så ropte han «jævla lesbefitter» ut av vinduet. Det var tilfeldig at det skjedde da, men det satte en støkk i meg. Sånt skjer, og plutselig skjedde det der med oss midt mellom Tøyen og Grünerløkka. Det setter seg i kroppen og man vil helst unngå det slike situasjoner. Det er noe av det jeg tar opp i forstillingen. Vi har litt radar hele tiden. Når vi holder hender, er vi klar til å slippe eller bytte side av veien. Vi blir veldig bevisste; Er det noen som ler av meg, noen som skal si noe, noen som vil drepe meg? Også er det også den andre siden av det med at man tillegger holdninger på folk fordi man er redd. Før folk har fått sjansen.

En skremmende tanke

Blikk: Hva får vi se på scenen?

Schjøll Frisch: En gripende og humoristisk kjærlighetshistorie mellom to jenter i opp- og nedturer. Der de møter på utfordringer, men også gleder som skeiv, og i kjærligheten i seg selv, som vi alle kan kjenne oss igjen i. Vi skeive må kanskje bare kjempe litt ekstra for kjærligheten noen ganger. Og holder de sammen, eller går de fra hverandre? Jeg håper alle kan kjenne seg igjen. Alle legninger, kjønn og aldre. Det er en forestilling for alle.

Blikk: Har du noen håp og drømmer for den?

Schjøll Frisch: Jeg håper den kan bidra til at mer kunnskap og kan skape forståelse og mer åpenhet. Jeg tror uvitenhet er roten til fordommer og misforståelser. Og så er det viktig å huske på at vi har jo rettigheter i dag, vi er ikke ulovlige, eller er syke lenger, ikke i Norge i hvert fall, takket være de før oss som har kjempet for det. Men det betyr også at de rettighetene kan bli tatt fra oss igjen. Den tanken skremmer meg. Det er viktig å holde i den hånda selv om det er skummelt. Jo mer vi slipper hendene, jo mindre normalt blir det.

Hvilken boks?

Blikk: I beskrivelsen av forestillingen står det at den er et forsøk på å synliggjøre de indre kampene i oss skeive. Hva går disse ut på?

Schjøll Frisch: Hva slags type skeiv er jeg, hvilken boks skal jeg sette meg i? Kan jeg hoppe fra boks til boks? Tanker som «jeg ser jo ikke lesbisk ut». Spørsmål som «om man kunne velge om man skal være skeiv eller hetero, ville man da valgt hetero», og hvorfor og hvorfor ikke?

Blikk: Har du selv erfaring med disse indre konfliktene?

Schjøll Frisch: Da jeg for 15 år siden begynte å tenke på at jeg kanskje var skeiv, var det mye sånne tanker; «det kan jo ikke skje meg, jeg kan jo ikke være lesbisk». Så skjøv jeg det unna og ville ikke ta det inn og innse det. Jeg skjønte så lite av det, og var lite opplyst om det. men så kom jeg meg ut etterhvert. Og jeg elsker jo å være skeiv! Det er så mye moro med et skeivt liv. Og så får jeg elske og bli elsket av den jeg vil. Det finnes jo ikke noe bedre enn det.