Tuva Syvertsen.

Teater og tv for Tuva

Tuva Syvertsen har komponert musikken og lydbildet til Riksteaterets oppsetning av «Sult», som har premiere i Oslo torsdag 9. januar. Lørdag 11. januar ser du henne i «Hver gang vi møtes» som har sesongpremiere på TV2.

Publisert Sist oppdatert

Tuva Livsdatter Syvertsen

Alder: 36

Bor: Oslo

Gjør: felespiller, rapper, sanger, låtskriver og vokalist/frontfigur i Valkyrien

Aktuell: har komponert musikken og lydbildet til Riksteaterets oppsetning av «Sult» som har premiere 9. januar i Oslo, og står på scenen som stykkets eneste musiker. Turnépremiere 15. januar i Stjørdal. I alt har stykket 62 forestillinger over hele landet. Hun deltar også i niende sesong av «Hver gang vi møtes» som har premiere lørdag 11. januar på TV2.

Intervjuet sto på trykk i BLIKK nr. 11-2019

Tuva Syvertsen er ikke lenger nyfrelst, verken på hiphop eller homoaktivisme. Men begge deler mener hun er frigjørende.
– Alle trenger ikke være homoaktivister. Men de trenger å stå fram med hvem de er. Og det er jo en form for aktivisme det også, sier Tuva Syvertsen bestemt.

Blikk møter felespilleren, sangeren og rapperen på en kafé på Youngstorget i Oslo. Ny plate er på gang. Planen er at den skal bli sluppet ut i verden før høsten. Før den tid skal hun som eneste musiker stå på scenen i Riksteaterets forestilling «Sult» som har premiere på nyåret. Snart får du se henne på TV 2s «Hver gang vi møtes» også.

Men vi skal vente litt med komme tilbake til alle de andre tingene hun gjør, og nylig har gjort. Først må vi innom hvordan hun følger opp påstanden om aktivisme, med et misvisende utsagn om at hun selv har blitt et kjedeligere intervjuobjekt med årene.
– Det kan være mange grunner til at folk ikke ønsker å rope høyt om at de er annerledes, på en måte. Men jeg blir veldig glad når folk er synlig. Men det er jo ikke for alle.

På sitt mest lesbiske
Men det har det vært det for henne. Tuva trekker på om det var en fordel å være åpent lesbisk før hun slo igjennom med Valkyrien. Men hun tror at det kanskje gjorde at hun fikk være i fred. På et vis.
– Samtidig som bandet ble kjent var jeg på mitt mest lesbiske. Jeg var overlykkelig over at jeg hadde funnet ut at jeg likte damer. Jeg var nyfrelst. Så jeg misjonerte en del på den tida der. Det var også da jeg oppdaget feminismen. Det ble en ganske eksplosiv blanding. Jeg skjønte så mye jeg ikke hadde skjønt før. Det var så mye jeg ikke kunne lukke øyene for. Det var veldig mye på en gang. Kjempegøy, var det.

Jeg var overlykkelig over at jeg hadde funnet ut at jeg likte damer. Jeg var nyfrelst.

Tuva Syvertsen

– Har dette forandre seg på noe vis etter hvert som du har blitt eldre?
– Det har egentlig ikke forandre seg særlig mye. Men jeg har blitt mer privat. Det handler nok også om at livet mitt er mer komplisert enn hva det var den gangen. Jeg skjønner også at jeg ikke har rett i alt, så det er flere ting jeg lar gå. Før trodde jeg at jeg hadde skjønt det meste. Jeg har kanskje blitt litt mer ydmyk i argumentasjonen. Det er selvfølgelig mye kjedeligere å høre på. Eller å gjøre intervju ut av. Hehe. Men jeg sa bare det jeg mente.

Å stagnere er det siste musikeren Tuva Syvertsen ønsker og hun utfordrer seg selv stadig i nye prosjekter og samarbeid, alt fra teater, Hollywood-film, musikksamarbeid med andre musikere og som medlem i rap-kollektivet HEADS.

Alltid mange menn
Tuva begynner på en tankerekke om at det nå også er vanskelig å si noe nytt om kjønn og identitet. Det er et komplekst tema. Så ombestemmer hun seg. Tenker tilbake til egen oppvekst. Hvordan hun måtte kjempe om oppmerksomhet, og bli respektert. Hun har fire brødre, og har alltid hatt mange menn rundt seg, inkludert som musiker.
– Jeg har veldig ofte vært den enste jenta. Jeg kan bli veldig rasende på menn av og til. Det er så mye de ikke skjønner. Samtidig er det jo det som henger ved lesbestemplet, ler hun.
– Det verste er at det stemmer. Hvordan kan man ikke hate menn?!

Den gang hun vokste opp var det også få kvinnelige musikere, og langt færre av dem var åpne om at de likte damer. Hun husker bare Anne Grete Preus. I dag er det flere, om enn fortsatt ikke i andre ledd av bransjen. «Digg», kaller hun det å for første gang ha en kvinne som booking-agent. Selv tror hun ikke at hun verken har møtt mer medgang eller motgang på grunn av kjønn eller legning.

Men jeg har blitt mer privat. Det handler nok også om at livet mitt er mer komplisert enn hva det var den gangen.

Tuva Syvertsen

Være som man er
Men noe har det hatt å si, likevel.
– Det er veldig mange som tror at jeg er så jævlig tøff. De skal derfor være så tøffe mot meg, og går inn for en guttastemning. Men jeg er jo ikke der. Jeg er ikke så tøff. Jeg er ganske myk. Det kan være litt kleint. Enten er det sånn. Eller så er de redd for at jeg skal stjele dama deres. Det er mer forståelig.

Hun ler. Smått rått. Før hun forteller hvor hyggelig det er når noen kommer bort og vil prate om musikk med henne, eller bare vil si at de er glade for at hun har vært åpen om at hun er homo.
– Det er jo det man håper på. Det at det man gjør faktisk skal bety noe for noen. Man går jo ikke rundt og tror at det gjør det. Så når folk kommer bort sånn, etter en konsert, da er det verdt det.

– Du er jo i så måte et forbilde. Er det noe du er bevisst på?
– Ja. Det er jeg. Jeg kan være et forbilde og vise folk at man kan være som man er. Jeg har til tider gitt aktivt faen i tradisjonelle skjønnhetsidealer. Jeg var kjempeobsternasig på at jeg ikke skulle pynte meg siden ingen av gutta i bandet gjorde det heller.

Tuva Syvertsen.

Svett og livredd
Tidligere i år kom albumet «Ei Saa Peittää» med hip-hop-duoen med samme navn som hun utgjør sammen med Nils m/Skills. Det begynner å bli flere år siden felespilleren, som også fant ut at hun hadde sangstemme, ga seg i kast med rappen. En musikalsk utvikling som ikke skjer for så mange, men selv kaller hun den for logisk. Valkyrien og impro-rap-kollektivet Stor Overraskelse har samarbeidet mye. Hver tirsdag holder kollektivet åpen scene-kvelder, og Tuva ble med sine rapp-venner dit.
– Jeg prøvde meg. Det var jævlig vanskelig. Da bestemte jeg meg for å lære det ordentlig. Og så ballet det på seg.

– Du ville gjøre det fordi det var vanskelig?
– Ja. Jeg ble svett og livredd, og klarte knapt å få ut ett ord. Det var skikkelig rart. Men så øvde jeg som faen, og så ble jeg ganske god.

Det siste ordet har beskjedenhet i seg. Men hun er ikke kokett. Hun er ganske enkelt ærlig. Framføring skulle så lede henne til en annen form for låtskriving.
– Jeg oppdaget nye rimstrukturer. Det er så mange måter man kan rime på i rappen. I visesang og popmusikk slipper man unna med så sinnssykt simple rim. Det holder å rime på slutten av setningen.

Tuva Syvertsen.

Snikende selvkjedsomhet
Hun synes rap-tekninkken er mer fascinerende.
– Det går an å ha multirim på flere steder i setningene. Og så kan man skrive om hva som helst. Når du skriver popmusikk, så tenker du fort at du skal skrive om noe viktig. Det blir ofte ganske dårlig. Men i rappen kan man skrive om de dummeste småting, og det kan ofte være mer fruktbart. Ved å si noe om noe lite, er det lettere å si noe om noe stort. På et tidspunkt ble jeg litt lei av egen skriving. Jeg skrev nesten bare om meg selv. Det er jo veldig kjedelig, og også fort gjort å gjenta seg selv.

På et tidspunkt ble jeg litt lei av egen skriving. Jeg skrev nesten bare om meg selv.

Tuva Syvertsen

Rappen ga henne noe annet. Det hun trengte for å komme ut av den snikende selvkjedsomheten. Hun var rett nok ikke forberedt på at nye teknikker ville forløse så mye som det gjorde. Ordene sitter løsere nå enn tidligere, også når hun skriver for Valkyrien. Det klinger igjen latter over bordet når hun forteller hvordan hun ble fjortis-ivrig på en måte som gjorde at det nesten gikk på bekostning av det hun egentlig skulle gjøre.
– Men når man blir så frelst på noe, så bør man egentlig bare ri den bølgen så lenge som man kan. Det er ikke så ofte man opplever slikt som voksen. Jeg har blitt veldig minnet på at man må huske å lære seg noe nytt. Det er så veldig gøy. Jeg tror flere burde gjøre det.

Kameleon på scenen
Arbeidsmetoden sin omtaler hun som «kameleonens». Hun liker å jobbe med ulike mennesker, som igjen gir mulighet til å bruke flere sider av seg selv. På samme måte som det å bevege seg mellom kunstarter kan gjøre det. I 2017 skrev hun musikken til Nationaltheatrets stykke, «Historie om et ekteskap», der Anders T. Andersen hadde regien. De gjentar samarbeidet på «Sult», som har premiere 9. januar.

– Å jobbe med teater er veldig forskjellig fra alt annet jeg gjør. Ikke minst er det mer penger i det enn i de fleste musikkprosjekter. To måneders prøvetid der du bare øver på stykket, er for meg vanvittig luksus. Det er så mye tid! I musikkverden har vi gjerne to dager på å øve på noen svære greier, og med masse folk. Det er alltid mye stress. Noe du også lærer mye av. Jeg er vant til mye flatere struktur fra musikken. Teaterverdenen er mer hierarkisk. Regissøren bestemmer alt.

Terapeutisk trøst
Det siste der innrømmer hun at kan være frustrerende. Men det er jo heller ikke slik at hun bestemmer alt selv i Valkyrien. De er et band. Det er kun rap-tekstene som egentlig bare er hennes egne.
– Musikken i Valkyrien er vårt fellesskap. I rappen kan jeg være bare meg. Det er også en sjanger der det er god tradisjon for å være svær i kjeften. Pluss at det ikke er så fryktelig mange kvinnelige rappere, noe som gjør det lett å skrive om ting som ikke har vært rappet om før. Mange av temaene som går igjen, er sinnssykt maskuline. Jeg kan derfor si mye som ikke er oppbrukt i den sjangeren. Jeg vet ikke om jeg har noe overordnet som jeg vil uttrykke, men jeg vil at folk skal kunne relatere seg til det jeg framfører. For meg fungerer musikk terapeutisk, og som trøst. Det man kan gjøre for folk med musikk, er å gjøre livet litt finere.

For henne handler musikk om fellesskap. Følelse av å ikke å være alene, uansett om det egentlig er en illusjon. Men det er som hun sier, «en fin illusjon». Denne kan oppstå i bandet, i møte med publikum, eller med noen av de veldig mange andre hun samarbeider, eller har samarbeidet med.

Tuva Syvertsen.

På strak arm
Tuva Syvertsen navn er kreditert på en rekke utgivelser de siste årene. Med Susanna Wallumrød spiller hun fele. På Sandra Kolstads nyutgitte album med Jon Fosse-dikt, synger hun.
– Jeg har gjort masse forskjellig. Det har vært veldig slitsomt, men lærerikt. Det er digg å komme til et sted der jeg kan si: «kom med hva som helst, jeg fikser det». Jeg er ikke lenger redd for å gjøre noe. Jeg har brunt belte i å ta ting på strak arm. Det var målet mitt også.

Lista over gjesteopptredener kunne ellers fortsatt over flere sider. Hun ligger ikke på latsida. Og like før hun altså skal gå til øving, kommer det fram at hun kanskje også vil gjøre mer som aktivist. Hun som har moderert seg, og latt ildsjel-virksomheten litt i bero, kjenner på at det kanskje likevel er på tide å vende tilbake på barrikadene.
– Jeg føler at jeg har mer å bidra med der. Jeg vil være med. Være mer involvert.

– Så noen burde bare ta kontakt med deg?
– Ja. De siste årene har jeg vært med på Pride på Sørlandet. Jeg har sittet i noen debattpanel. Å kjenne på det fellesskapet, det savner jeg litt. Så hvis det er noen som har et eller annet obskurt Pride-event de vil ha meg med på, så er det bare å ringe.

Powered by Labrador CMS