I mørkets skjød

BLIKK HADDE SPURT meg om jeg kunne tenke meg å skrive om det nye klubb- konseptet med mørkeromstilbudet for kvinner i Oslo. Oppdraget var at jeg også skulle prøve det. Men jeg kunne ikke ta bilder siden det er fotoforbud der. Jeg svarte et begeistret «ja» med det samme.

Men etter et par dager begynte jeg å få noen «second thoughts» … For hvem er det egentlig som oppsøker et mørkerom når de er ute på byen? Og hvor mørkt er det der? Ville jeg kunne føle andres kropper stryke seg inntil meg uten at jeg kan se hvem de er? Hender som tafser uten at jeg vet om jeg vil bli tatt på av den som eier disse hendende? Og hva hvis de tilhører eksen, eller eksen til eksen?

Min eneste «erfaring» med mørkerom, var fra en ferietur i Kroatia der et vennepar av meg gikk inn på et dark room på homoklubben vi var på. Det var bare tillatt for menn, så jeg fikk ikke være med. Etterpå kunne de fortelle at en fyr hadde cruisa dem, og som de ville invitere til å bli med, men så viste det seg at han kun var interessert i å se på at de to hadde sex sammen.

Jeg husker at jeg funderte på hvordan fyren kunne «se på», for var det ikke mørkt inne på mørkerommet? Var det ikke det som var hele poenget?