Kjærlighet: hånd i hånd
Du og kjæresten leier hverandre på gata. Dere får smil og gode blikk. Dette må vel være fordi vi i Norge har så bra holdninger til homofile? Eller er det heller et tegn på det stikk motsatte?
Jorun Hagelund (65) blir faktisk litt provosert over denne problemstillingen.
– Jeg tenker vel egentlig: «Hvor sutrete er det mulig å bli?» sier Jorun, som kom ut av skapet for ti år siden da hun traff kona si på en 17. mai-fest.
– Da tenkte vi at «nå er det ingen tid å miste». Så vi begynte å leie hverandre med en gang, og har ikke sluttet ennå. Vi får stadig hyggelige smil og blikk fra forbipasserende og det synes jeg bare er kjempehyggelig.
Da hun og kona Åse flyttet fra Oslo til Saksumdal, ei lita bygd utenfor Lillehammer, var hun selvsagt spent på hvordan de kom til å bli mottatt.
– Men folk er fantastisk hyggelige og imøtekommende her. Det er som nabobonden vår sa til oss: «Bare man oppfører seg som folk, så går det bra». Da jeg spurte han hva han la i det, svarte han: «Dere må delta på dugnader og bidra i lokalmiljøet. Da blir dere akseptert.»
Søker mot Oslo
Marianne Mortensen (51) har vært åpen lesbisk siden slutten av tenårene, og liker å kunne vise at hun er glad i kjæresten, gjerne ved å holde hender ute blant folk.
– Vi får av og til anerkjennende blikk fra fremmede, det synes jeg bare er positivt. Ikke å bry seg blir jo et veldig trist samfunn. Men det vil ta tid før alt ses på som normalt eller naturlig, selv om det siste egentlig er det allerede og burde være en selvfølge. Uansett er det bedre å bli møtt med smil, hyggelige blikk og nikk enn med trakassering av ulike slag.
Hun har, i likhet med Jorun, tenkt på at det kan være store forskjeller på å være åpen homofil eller lesbisk i de store byene og på bygda.
– Selv har jeg bodd på det sentrale Østlandet hele livet, og jeg merker jo at jeg søker mot Oslo og miljøet der. Dessuten er det jo store forskjeller i ulike land. Vi må ikke glemme at vi er kommet veldig langt i Norge, sier Marianne, som er adoptert fra Vietnam og har tenkt på hvordan livet som lesbisk ville ha blitt hvis hun hadde vokst opp i Asia.
– Vietnam er delvis katolsk og buddhistisk. Vietnamesere er generelt veldig opptatte av familieliv, og når jeg møter folk fra Vietnam her i Norge, så kommer spørsmålet om mann og barn ofte tidlig opp i samtalen. Jeg vet ikke, men det er ikke sikkert det er så greit for to damer å leie hverandre der …
Mangler forbilder
Jorun har nettopp startet en avdeling av Late Bloomers for Innlandet, altså en gruppe for folk som kommer ut seint i livet. Hun mener at det fortsatt er mange som møter mye fordommer, og som sliter med å forholde seg til sin egen legning.
– Det er fortsatt så mange som strever, som har vanskelig for å komme ut og akseptere seg selv, og ikke minst er det mange som opplever å få negative kommentarer og stygge blikk når de leier kjæresten sin. Da blir det veldig feil fokus å se positive kommentarer som noe negativt. Nei, dette tror jeg nesten må være et storbyfenomen, sier Jorun litt oppgitt.
Hun tror at mange, både unge og eldre, heller mangler forbilder, særlig på mindre steder.
– Da er det ekstra viktig at vi er synlige. Dessuten så skjønner jeg ikke hva slags samfunn vi skal få hvis det ikke er lov å se på hverandre engang!
Parade vs. homotog
Ifølge Arne Backer Grønningsæter (66) i forskningsstiftelsen Fafo, som i en årrekke har forsket på levekår blant minoritetsgrupper og spesielt innen lhbt-området, er opplevelsen av diskriminering mindre nå enn tidligere.
– Det er en endring i tida i positiv retning blant folk. Samtidig er vi jo en minoritet og det kan være vanskelig i seg selv, sier seniorforsker Grønningsæter som selv er gift med en mann.
– Offentlig homoseksualitet kom på en måte først på 1980-tallet med hiv- og aids-pandemien. Da ble vi nødt til å forholde oss til åpenhet og synlighet på en helt annet måte.
Han understreker poenget sitt med å sammenligne Pride-paraden nå med homotogene for tretti år siden.
– I dag er paraden en stor folkefest med mange tusen mennesker som farger hele byen med regnbueflagg. Den gangen var vi noen få hundre som gikk i tog og ropte: «Vi er mange flere, resten står blant dere!» Så at det har skjedd endringer, er det ikke tvil om!
Fortsatt en betroelse
Likevel kan det å leie hverandre på gata virke mer skremmende for homofile enn for heterofile fordi vi blir så veldig synlige.
– Undersøkelser viser at det er et sterkere fokus på homofile og lesbiskes livsførsel, og ikke minst på seksualiteten vår, enn det er på heterofiles liv og atferd, bekrefter Grønningsæter.
– Å fortelle noen at du er homo blir jo fortsatt sett på som en betroelse. Det er vel ingen som tenker sånn hvis du sier at du er hetero, spør Fafo-forskeren, og den etterfølgende humringen hans røper vel i grunnen svaret på det spørsmålet.
Grønningsæter påpeker at også alder kan spille en rolle i hvordan folk tenker om det å leie hender offentlig.
– Det er forskjell på par på 25 år og de på 65 år. Eldre leier generelt sjeldnere enn yngre par, og dette gjelder nok både for tokjønnede og likekjønnede par. Men godt voksne homofile er nok mer vare på diskriminering, engstelsen sitter bedre i, så å si. Så her er det nok en tydelig generasjonsforskjell, slår Grønningsæter fast, og minner om at mange eldre par veldig godt husker den gangen forholdet deres var ulovlig.
Anerkjennelse av kampen
Homofili ble først avkriminalisert i 1972.
– Selv om samfunnet er endret nå, så er det ikke alltid så lett å legge av seg gamle opplevelser, særlig hvis de framkaller frykt eller skam. Jeg synes det er viktig å minne om at det fortsatt er lettere for heterofile enn for homofile å vise kjærligheten åpenlyst.
– Kan positive reaksjoner, selv om de er hyggelig ment, fortsatt bety at vi blir sett på som annerledes?
– Vi er jo en minoritet, og det kan være vanskelig. Men det er også store forskjeller på hvordan lhbt-folk vil leve livene sine. Det er mange ulike holdninger til og meninger om hva det vil si å være skeiv, sier Grønningsæter.
– Noen vil være som «alle andre», leve A4-livet, mens andre igjen vil være spesielle og ønsker å skille seg ut. Den siste gruppa mener ofte at en del homofile tilpasser seg det heteronormative samfunnet i for stor grad. Det hele kommer an på hva man ønsker seg for sitt eget liv, og hvem man ønsker å være. Men når fremmede smiler til oss på gata, så er det kanskje en slags anerkjennelse av kampen vi alle har stått i, spekulerer Grønningsæter.
– Levekårsundersøkelser viser jo at det fortsatt finnes en del folk som ikke vil sitte ved siden av homofile på bussen. Så da synes jeg vi heller skal smile til hverandre, jeg.
Bør feire forskjellene
Både Jorun og Marianne har hørt flere homofile og lesbiske si at de «bare vil bli behandlet som alle andre», og de er begge enige om at selv om det å være en minoritet kan ha sine vanskelige sider, så er det å være i mindretall i seg selv ikke noe negativt.
– Det betyr jo bare at det er noe folk ikke ser hver dag, rett og slett fordi vi er færre enn de heterofile, påpeker Jorun.
– Dessuten underbygger vi vel av og til det spesielle selv også, mener Marianne.
– Mange vil si at hvis vi bare vil behandles som alle andre, hvorfor skal vi da ha egne dager og en stor Pride-parade, sier hun som personlig ikke har noe imot Pride.
– Jeg synes det er kjempefint at vi syns så godt, jeg! Men så mener jeg jo også at vi egentlig bør feire forskjellene litt. Alle trenger ikke å være helt A4, heller.
Jorun forteller om en episode på Lillehammer som fikk henne til å tenke litt.
– Kona og jeg gikk og leide hverandre som vanlig. Så møtte vi et godt voksent par, en mann og en dame, jeg vil tippe de var i 80-årene. Og de gikk også og holdt hverandre i hendene. Jeg tok meg i å smile til dem, og tenkte at det var så koselig at de fortsatt gjorde det etter et langt samliv. Så fint at de har klart å bevare kjærligheten, liksom. Det kan jo hende de lurte i ettertid på hva jeg smilte sånn for?
