«Satanic Panic» er tilbake - og rammer skeive superstjerner

Sam Smith og Kim Petras laget skeiv historie under årets Grammy utdeling for et par uker siden. Som henholdsvis den første ikke-binære- og den første transartisten, mottok duoen Grammy-pris i kategorien for best pop duo/gruppe, for låten «Unholy».

Dette fikk det, ifølge Billboard, til å koke i enkelte kroker av internett. Og dessverre ikke fordi dette var en historisk seier, men fordi puritanske konservative raste mot det de kalte satanistiske bilder på skjermen. Duoen, som også fremførte vinnerlåten under det tv-sendte showet, bar sceneantrekk av blant annet rødt lær, og hadde djevelhorn som tilbehør.

Senator Ted Cruz og den republikanske politikeren Marjorie Taylor-Greene kalte fremførelsen ond og demonisk. FFC, som er ansvarlig for live-showet mottok også en mengde klager på denne såkalt djevelske opptredenen.

80-tallets moralske panikk om igjen

Denne form for utblåsninger likner et gufs fra fortiden. Nærmere bestemt 80-tallet.

– En god stund tok de aller fleste avstand fra den slags holdninger. De så ut som at vi kulturelt sett var enige om at den form for frykt var ganske dum i utgangspunktet. Men de siste tre-fire årene har demoniseringen dukket opp igjen, sier Paul Corupe, som i 2016 var medforfatter av boka Satanic Panic: Pop Cultural Paranoia in the 1980.

Men kanskje var det ikke slik at frykten for det såkalt sataniske forsvant. Den har levd videre i enkelte konspirasjonsteorier, blant enkelte politikere og som Dr. Joseph Uscinski, en professor ved universitetet i Miami påpeker, i den religiøse undergrunnen.

80-tallets paranoia kan, ifølge Corupe, delvis forklares i et kulturelt skifte. Foreldre ble engstelige for barnas egen tid med skjermene, og popkulturen de møtte der. Som foreldrene da ikke hadde kontroll over.

– Men så kom såkalte eksperter inn og fortalte at den satanistiske popkulturen forgiftet barna.

Artister som Black Sabbath, Mötley Crüe og mange flere ble beskyldt ikke bare for å forderve unge, men lede dem inn i djeveldyrkelse, ut på dopkjøret eller faktisk, kun gjennom lydbølger begå vold mot ungdommen.

Lek med kjønn og seksualitet

Samtidig, når Corupe ser tilbake, er det også med et visst ubehag. For det er kanskje ikke så tilfeldig som man kunne ønske, det som gjentar seg.

– Mange av disse artistene lekte med kjønn og seksualitet, om det så bare var som image. For eksempel var det hva Prince gjorde. Det samme gjelder alle glam-bandene, som brukte sminke og iblant kjoler. Det var nok en sammenheng mellom kjønnsrepresentasjonen og hvordan disse gruppene ble angrepet.

På mange måter er det imidlertid mer enn et ekko fra 80-tallet når artister som overnevnte Sam Smith og Kim Petras, eller Lil Nas X eller andre skeive artister får ord på seg for å gå djevelens ærend.

Kulturkrigens virkelige ofre

Tipper Gores ramaskrik om satanrock kunne kanskje høres latterlig ut på 90-tallet eller tidligere på 2000-tallet, eller i en norsk sammenheng. Men det er mer enn et ekko når konservative nå taler med to tunger om foreldres frykt for hva barn skal utsettes for av populærkultur. En frykt som altså skal handle om at popen leder ungdommen rakt ut i djeveldyrkelsen.

Men det handler selvfølgelig ikke om det.

– Det å forsøke å sensurere eller nedverdige musikere handler hverken om foreldrene eller om å beskytte barna. Det er en taktikk de anti-skeive aktivistene bruker for å spille på foreldrenes største frykt, sier Sarah Kate Ellis, sjef i GLAAD til Billboard.

Ellis legger til at disse aktivistenes mål er å gjøre klasserom, kulturinstitusjoner og kulturuttrykk til en slagmark.

For som Corupe understreker. De virkelige ofrene i denne kulturkrigen er ikke superstjernene eller andre kjendiser. Det er alle de ukjente, vanlige, skeive.