Hjemløs i København

Forfatteren Thomas Korsgaard (f.1995) må sies å være i vinden. Sist uke kom han med ny kritikerrost roman i Danmark. Nå har «En måtte nok ha vært der», tredje bind i triologi om Tue, kommet i norsk utgave.

– Det er et luksusproblem, sier Korsgaard til Blikk om å omstille seg fra forrige uke å gjøre lanseringsintervjuer i hjemlandet, til nå å gjeste Oslo for å snakke om Tue. En karakter med biografi og livsløp relativt likt forfatteren selv.

Han understreker imidlertid at selv om det er sammenfall, og bøkene dermed kan få merkelappen virkelighetslitteratur, så er det fiksjonalisert.

– For så vidt er Tue meg. Men det er jo alle romanfigurene. Jeg gir dem trekk og karakteriska jeg har, for å gjøre dem levende.

Et fenomen

Norske leser fikk først stifte bekjentskap med den homofile gutten fra karrige kår i en dysfunksjonell familie på den Jyllandske landsbygda i fjor vinter. Debutboka «Hvis det skulle komme et menneske» ble her, møtt med omtrent like mye anmelderros, som den fikk da den kom i Danmark da forfatteren bare var 21 år.

VG slo til med overskriften «Et fenomen!». NRK beskrev boka som «en besk oppvekstroman om fattigdom», fra det litterære stjerneskuddet, mens Dagbladet ganske enkelt kalte boka «et mesterverk».

Bok to ble nok litt lunknere mottatt her til lands enn i hjemlandet. Særlig Aftenpostens anmelder var skuffet over «En dag vil vi le av det», mens VG og Dagbladet fortsatt var temmelig begeistret.

For tredjeboka «En måtte nok ha vært der» (Originaltittel: «Man skulle nok have været der») fikk Korsgaard De Gyldne Laurbær, prisen tilsvarer den norske Bokhandlerprisen.

– Tonen i boka er kanskje litt hard og barsk, men jeg håper det likevel er litt lettlest, sier Korsgaard, om boka hvor vi møter Tue i det han blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København.

De påfølgende dagene brukes til å finne husly, når han ikke selger avisabonnement på gata eller forsøksvis flørter med en fyr. Han får etter hvert mulighet til å sove et par netter på sofaen hos kollegaen Victoria, eller rettere, hos hennes arkitektmor. Men han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt...

Besteborgerlig eventyr

– For mange er det et eventyr å flytte til en ny by. Og det er et fantegrep jeg har gjort ved å la ham få bo hos den anerkjente arkitekten. For jeg har aldri bodd som Tue gjør, altså hos en anerkjent arkitekt, humrer Korsgaard.

Men han har bodd hos mange forskjellige mennesker som kommer fra liknende gode kår.

– Jeg kjenner det besteborgelige. Det kunne jeg utnytte. Jeg kunne bruke mine erfaringer med hvor vanskelig det er å komme fra laveste klasse og forsøke gjøre det borgerlige. Klasseforskjellene i Danmark er ufattelig store. Og det vet jeg noe om.

– Det var deilig å kunne lage en historie av det. Når det blir en fortelling kan man lettere leve med alle feil man har gjort, og hvor dum man har vært.

Dette er også noe av kjernen i hans forfatterskap. Han sammenlikner det med et åpent brev til verden.

– Det er som å spørre om det er noe de kjenner seg igjen i, er det noen andre som forstår dette her. Eller er det bare meg som er skjør?

Skeiv flyktning

Som nevnt er det likheter i livsløpet til Tue og Thomas Korsgaard. Det å vokse opp på landet, finne ut at man er skeiv, oppleve ensomheten i det å ikke riktig passe inn, det er en opplevelse de deler.

Det samme gjelder forståelsen av å måtte reise bort for å kunne leve det livet man vil ha. Men uten å egentlig vite hva det livet skal være. Men, som han sier, hvem vet vel hvordan man vil ha det når man er 17 år?

– Jeg skulle bare bort fordi jeg hadde det vondt i barndomshjemmet. Ofte har jeg tenkt at dersom jeg var hetero og interessert i kvinner hadde det vært lettere å bli værende, og ta til takke med det livet jeg var litt presentert for.

– At jeg var opptatt av menn ble en tilleggsgrunn til at jeg måtte dra. Det var jo ikke mange andre skeive på landet. I hvert fall ikke som var åpne.

Riktignok var det en annen på samme skole som ham som var åpent homo. Men det førte dem ikke sammen.

– Jeg ville helst ikke ha noe med ham å gjøre, fordi jeg var redd for at de andre skulle oppdage at jeg også skeiv. I ettertid ser jeg hvilket potensielt skeive fellesskap jeg gikk glipp av. Men jeg var ikke klar for å skille meg enda mer ut.

Regnbuefellesskap

Han kom heller ikke umiddelbart inn i noe skeivt miljø i København. Men han hadde stor glede av å oppdage utesteder med regnbueflagg i vindu. Skeive barer var en åpenbaring.

– Jeg møtte flere mennesker som jeg fortsatt er venner med den dag i dag. Det er jeg dypt takknemlig for. Det er uvurderlig å ha venner som man kan snakke med om de felles erfaringene vi har som skeive.

– Slikt man ikke nødvendigvis kan snakke med sine heterofile venner om.

Akkurat det står det imidlertid lite om i «En måtte nok ha vært der». Derimot er det en saunascene. En scene som er en veldig mannlig, homofil, erfaring.

– Jeg tror ikke jeg hadde skrevet om saunaen om jeg ikke selv hadde vært innom en. Og jeg har vært i mange saunaer, hehe.