I denne kommentaren skal jeg skrive litt om livmoren min. Årsakene til det moderlige temaet er flere. For det første er folk så innmari gravide for tiden. Straighte og skeive. Og de føder i stadig akselererende tempo. Noe jeg fortsatt synes er ganske ivrig og litt vel tidlig. Inntil jeg innser at jeg og mine jevnaldrende begynner å dra på årene. I heterofile forhold har dette hverdagsmirakel en tendens til å skje av seg selv, mens jeg i min lesbiske partilværelse ennå ikke har begynt å planlegge å ligge med nakent underliv under en frossen sædstilk av plast. Det er så mye å masa med, og jeg tenker mer på å få råd til strømregning og å vanne den stadig mer døende orkideen min.
Skamfull og ubefruktet
Dette plager livmoren min tror jeg. Livmoren min er en femtitallshusmor. Prektig og energisk pynter hun storstua en gang i måneden. Henger opp alle de røde nystrøkne fløyelsgardinene og fluffer putene i den myke sofaen. Tripper frem og tilbake i hvileløs spenning, titter ut i haven og speider mot inngangsdøra. Men hun er som Filifjonka i Mummidalen. Alle pannekakene er stekt, men gjestene uteblir. Så når enda et stakkars lite egg kommer tuslende ned egglederen med lua i hånda, skamfull og ubefruktet, rakner alt for henne. Hun kaster seg ut i et vilt raserianfall. Røsker ned all den hjemmekoselige pynten og slenger den med illsint kraft ut søpla.
Evig juleverksted
Jeg titter ned i toalettskålen, følger tampongtrådens lite miljøvennlige nedoverspiral og tenker ja, ja ... der røyk enda et ressurssterkt barn med minoritetsbakgrunn. 'Faen' skriker derimot livmoren min, i dagevis, før hun kommer på bedre tanker. For hun er egentlig penere i språket og hun har dessuten dårlig læringskurve. Det tar ikke mange ukene før hun er i gang med å henge opp slufser og girlandere igjen. Hos livmoren min er det et evig juleverksted. Jeg tror livmoren min skulle ønske at jeg var godt og heterofilt gift og at muligheten for pannekakefest var mer reell. Hun stemmer nok Krf. Hun kan være glad for at ingen har talt stemmene hennes. I hvert fall ikke under de siste Stortingsvalgene.
Kraftig støttemedlem
Det hun ikke vet er nemlig hvilken indirekte påvirkningskraft hun har hatt på det homopolitiske Norge og at hun i stadig større grad er «up to date» i sin forventningsfulle gardinopphenging. Selv livmødre i lesbiske somlekopper har rett til lovlig besøk. Ja, de skal helst få det. For selv om barn har vokst opp med lesbiske mødre i mange år, var det likevel da vi satt disse barna og våre befruktede og befruktningsdyktige livmødre i system, at vi lesber for alvor ble synlige i media og som politisk premissleverandør. Og nå som fokuset har vært der en stund. Nå som rettighetene er på plass som det heter, begynner jeg å legge merke til en gryende mentalitetsforandring. Både blant lesbiske, men også blant de fleste andre jeg møter. Stadig oftere stilles spørsmålet om jeg skal ha barn, med en selvfølgelig forventing om at jeg svarer ja. Det kan ha noe med alder å gjøre, men jeg klarer ikke riste av meg følelsen av at det også handler om noe annet. Det at lesbiske får barn er i ferd med å gå fra litt uvanlig til noe man regner med. At vi nærmer oss idealene for heterofile kvinner. Kjønn overtar for seksualitet. Du er rett og slett litt rar hvis du ikke ønsker deg barn når du er relativt ung kvinne og lever i et stabilt lesbisk forhold.
Historisk hopp
Historisk sett er dette faktisk et ganske stort hopp. Det er ikke altfor lenge siden det å være lesbisk representerte et alternativ livsstil. En frihet fra konvensjonene og kjernefamilien. At man flyttet på definisjonene på det å være kvinne. At man opponerte mot det å bli sett på som en rugekasse. Eller fra den andre siden. At lesber ikke var fullverdige kvinner uansett. «Vi kan vel ikke regne med at Kjersti blir den første», sa mormor engang i en samtale som handlet om kommende oldebarn. Det fikk hun strengt tatt rett i. Min tre år yngre kusine klemte ut det første tilskuddet for et par dager siden. Gratulerer Thea! Men jeg blir nok ikke sist heller. To av tre som står på venteliste for inseminasjon lesbiske par. For meg, som for stadig flere av mine lesbiske medsøstre, føles graviditet og barn som et åpenbart og nesten «naturgitt» valg. Selv om barn, helt ærlig, er snåle. De er det! Jeg vet ikke engang om jeg alltid liker dem så godt. Lyst har jeg på dem likevel. Trur eg. Så femtitallshusmoren min kommer nok ikke til å henge opp gardinene forgjeves til evig tid.
Sikker som banken?
Det eneste skjæret i sjøen er den gresselige mangelen på sæddonorer. Da muligheten for å være anonym donor forsvant, falt tallet på donorer drastisk. Etter at ekteskapsloven ble innført står det enda dårligere til, noe som viser at mentaliteten ikke forandrer seg like fort over alt. Før jul kom det fram at sædbanken i Haugesund, den ene av landets to sædbanker, bare hadde klart å hanke inn én ny donor i løpet av hele 2009. Det blir ingen fotballlag og babyboom av slikt. Jeg og min kjære har ikke hastverk. Men kanskje vi kan smelle oss inn på en sånn venteliste allerede. Går det an? Litt sånn som man gjør med kolonihager. I mellomtiden synes jeg de homsene som likevel ikke drømmer om en egen kjernefamilie kan følge oppfordringen til Haugesunds sædbank og solidaritetsdonere. Så slipper vi og femtitallshusmoren å satse på en av de gøyale gutta som tilbyr tjenestene sine på nettet.
