– LLH skal være den tydelige stemmen

I et presseutspill til Gaysir i dag kommer Jon Martin Larsen med sin valgtale til LLHs medlemmer i forkant av landsmøtet i LLH i april. Ingvild Endestad svarer på utspillet. Larsens lovnad i presseutspillet på Gaysir er at med ham ved roret som LLH-leder skal alle fylker i hele landet få hver sin ansatt. Jeg er enig med Larsen i at selve fundamentet i landsorganisasjonen vår ligger i lokale helter og hverdagshelter. Å ha homohelter, bihelter, transhelter og skeive helter som jobber for at alle skal få mulighet til å leve som den de er - i sin familie, i møte med lokalsykehuset og den eneste fastlegen i bygda, og i sitt første møte med arbeidslivet, er helt grunnleggende for det frie og likestilte samfunnet vi ønsker oss. Men kampen for å komme dit kan være både kronglete og vindfull. Mange av våre lokale helter opplever at blesten kan bli tung å bære alene. I møte med lokalpolitikere som vokter kommunekassa, med nabokona som som synes de kan «te seg som vanlige folk» eller den lokale menigheten som ikke ønsker å åpne kirkedøra. Eller fordi de som den eneste åpne lhbt-personen blir talspersonen for alle dem som ikke tør. En lokalhelts oppgaver kan også lett bli mange, lange telefonsamtaler med gråtkvalte, nysgjerrige eller fortvilte likesinnede. Derfor ønsker jeg at lokalheltene skal ha organisasjonens felles menneskelige og økonomiske ressurser i ryggen. Det hadde vært en drømmesituasjon å få ansette i hele Norges land, å kunne berømme og styrke det engasjementet som finnes der ute enda bedre.

Men LLHs styrke har aldri vært økonomien.

Da vi startet opp i DNF48 var vi i statens øyne både lovbrytere og psykisk syke, og penger eller ansatte kunne man se langt etter. Likevel var det i vår fattigste periode som organisasjon at vi vant de viktigste seirene. Det gjorde vi fordi noen folk turte å utfordre det etablerte, fordi noen ikke fant seg i at vi var annenrangs borgere med plass på bakerste benk. Folk fant sammen i felles frustrasjon, i troa på sin rett til å være frie- og de kjempet. Også i nyere tid har det vært folkene, ikke pengene, som har skapt forandringer.

La oss ta pridearrangementene.

De våre best besøkte arrangementer over hele landet, som et eksempel. I fjor deltok jeg på Arctic Pride i Tromsø for andre gang. På kun ett år, og med minimalt med økonomiske ressurser, stablet vårt lokallag av hverdagshelter på beina et arrangement som spredte farger gjennom et utsultet Troms fylke. Det er menneskene som er vår styrke. Jeg ønsker et LLH som tar vare på, samler og styrker menneskene i organisasjonen vår. Klarer vi det, vil vi også klare å holde fortet når vi ikke er i medvind.

Og la det være helt klart.

Likestillingskampen og homokampen er ikke i medvind for tida. Hardt tilkjempa rettigheter kan rives vekk på et øyeblikk. For to år siden fikk vi etter mange års iherdig kamp endelig et diskrimineringsvern for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som skulle gjelde på alle samfunnsområder, og som forpliktet arbeidsgivere til å jobbe for våre rettigheter i arbeidslivet. I disse dager foreslår regjeringen å svekke både denne loven- og alle andre lover som er ment å beskytte minoriteter og kvinner mot diskriminering. Det gjør arbeidslivet og privatlivet til skeive over hele Norge vanskeligere.Når vi samtidig ikke har sett snurten av lhbt-handlingsplan vi ble lovet i sommer av likestillingsministeren, og hun samtidig har sagt at den ikke vil komme med økte midler, ja da kan vi si at motvinden tiltar. Og løfter vi blikket utenfor vårt eget land blåser det til en orkan. De siste dagene har jeg snakket med flere skeive asylsøkere som returneres i busser over grensa, uten å ha fått lagt frem saken sin, til en uviss fremtid i homofobiske Russland. Når verden står overfor den største flyktningkrisa siden andre verdenskrig, må også en vårt arbeid i LLH berøre dette. Når krisen rammer, rammer den kvinner, barn og minoriteter verst. Som tilhørere av en minoritet bør vi kunne noe om forfølgelse. Lhbt-personer og andre som ikke kan hjelpes i sine nærområder kommer seg ut av de utrygge leirene og over ei trygg landegrense. Jeg mener LLH også skal ha et ansvar for at lhbt-personer i andre land får støtte i sin kamp for rettigheter og frihet.

LLH er en organisasjon skapt i motvind.

Den er skapt av mennesker som ikke finner seg i at mennesker skal deles inn i A- og B-lag og at noen skal sitte med definisjonsmakta over andres liv. Vi har vokst i styrke gjennom hardt arbeid, gjennom mennesker som har turt, som har villet og som har ønsket. Vi har fått flere penger, prosjekter og stillinger. Men vi har også erfart, og det gjør vi også nå, at rettigheter ikke er vunnet en gang for alle. Vi skal søke penger for å oppnå mål, og jeg vil absolutt jobbe for at lokallagene får flere midler til å jobbe med politiske saker og møteplasser over hele landet. Sammen med de lokale tillitsvalge vil jeg bygge en organisasjon som får mest ut av ressursene som til enhver tid finnes.

Men pengene i seg selv bør aldri være målet.

Det er mennesker som taler makta midt i mot, som sitter i timeslange telefonsamtaler med fortvilte mennesker, som tropper opp i regnbueflagg i minus 10 for å vise at de finnes. LLH eksisterer fordi vi ønsker forandring, fordi vi vil skape et friere samfunn. Dersom vi klarer å samle alle de bra folka og ta vare på dem kan vi få til forandring. Jeg går til valg på å samle menneskene og være den stemmen som får vinden til å snu, også når det blåser til orkan. Ingvild Endestad, kandidat til ledervervet i LLH.