Det har nå gått en tid etter EuroPride, og de fleste av oss synes det har vært noen fine dager. Vi har landet godt, noen med abstinenser allerede. Det er likevel en emmen bismak i munnen for mange av oss, som selv ikke norske jordbær med fløte kan overdøve, skriver Katrina Roen, Tove Lundberg, Kris Bue og Ranveig Stava. Det kom sterk kritikk mot LLH gjennom hele pride-uka, ikke minst i forkant, da det ble kjent at likestillingsminister Solveig Horne hadde fått æren av å åpne EuroPride og Pride house. Kritikken var tydelig, Hornes deltagelse rosavasket FrP og regjeringen, en regjering som allerede har senket støtten til LLH. Når beviset for rosavasking kom på bordet ble det øredøvende stille fra LLH. Vi kan forstå at invitasjonsbrevet, hvor de aktuelle setningene highlightes i gult på tv-skjermen med Høyres logo kunne føles som et slag i mellomgulvet i en travel uke, men fremdeles er det stille. Vi som forfattere av kronikken Den blåblå-regjeringens rosavaskeri har ingen prominente roller i LLH, noen av oss er medlemmer mens andre ikke er det. Debatten etter kronikken har vært interessant å følge, med flere gode diskusjoner. Det har vært kritikk mot LLH, og det har også vært kritikk av våre meninger. Vi vil her forsøke å svare på noe av den kritikken som har kommet mot oss, og være så vågale at vi forsøker å se på hvilke veier vi som bevegelse kan ta fremover.
- Organisasjonskulturens effekt
LLH har lovet en grundig evaluering, vi håper dette betyr at organisasjonen også skal se på sin kultur, hvordan de behandler hverandre og hvordan de tillitsvalgte behandler sine frivillige. I en god organisasjonskultur ville det aldri vært rom for å gå ut på egenhånd og invitere sin egen regjeringspartner til å skinne i rosa lyskastere, og det ville heller aldri vært rom for å velsigne en slik handling gjennom å godta en slik invitasjon. NRK forteller i en artikkel 27.06 (
http://nrk.no/kultur/mener-homobevegelsen-lar-seg-selge-1.11801899) at det også har kommet frem at Pride house hadde gjort vedtak på at de ikke ønsket Horne der, og at de ble instruert til å utelukkende snakke om invitasjonen i positive termer. Tilbakemeldingen fra Oslo Pride AS sin styreleder Stein Runar Østigård gjennom media har vært at det alltid har vært tradisjon for å invitere en likestillingsminister til åpningen. Det er ikke vanlig, som det har blitt påstått, at Oslo Pride AS inviterer en åpningstaler over hodet på de som har ansvar for prosjektet. Det er heller ikke vanlig at det alltid inviteres en likestillingsminister til å åpne Pride house. Første året Pride house eksisterte ble Fabian Stang invitert, ordfører i Oslo og Høyremann. Andre året ble Anette Trettebergstuen (AP) og André Oktay Dahl (Høyre) invitert, tredje året Veronica Scognamiglio fra Amnesty International. Det har faktisk aldri blitt invitert en likestillingsminister til å åpne Pride house tidligere. -
En splittet LHBT-bevegelse?
Noe av kritikken vi kronikkforfattere har blitt møtt med er at kronikken splitter LHBT-bevegelsen. Bevegelsen ble splittet i det invitasjonen og grunnlaget for Hornes tilstedeværelse ble godkjent av LLH Oslo Akershus (eier av Oslo Pride AS). Vi har vanskelig for å tro at de ansvarlige for invitasjonen skjønte følgene av det de gjorde, men vi burde forvente det som maktpersoner og forvaltere av organisasjonens integritet og ansvarlighet. Når Skeiv Verden, en mangeårig samarbeidspartner med LLH, uttaler at de ikke følte seg ønsket til åpningen fordi Horne var åpningstaler, blir det overtydelig at noe har gått galt helt i starten. Når EuroPride og Pride house ekskluderer den gruppen som kanskje aller mest trenger å få sin stemme hørt er dette er svært kritikkverdig. Derfor er LLHs fortsatte taushet et problem. Noen mener at dette er en intern sak, og at det ikke er pent å lufte skittentøyet offentlig. Vi er enige i at det ikke er pent å lufte skittentøy offentlig, de aller fleste ville synes noe slikt var særdeles udannet. Problemet her er at dokumentet som kickstartet saken ikke er internt, det er offentlig. Offentlig tilgjengelige dokumenter er ikke å anse som interne saker. Man kan mene at ytringene som kom frem i NRK-artikkelen det er lenket til tidligere er interne, men disse ytringene er det ikke vi kronikkforfattere som har gått ut med. For oss virker det som om dette er fortvilte frivillige som ikke har blitt hørt.
- Hva kan vi håpe på?
Vi håper at LLHs fortsatte taushet er et symptom på sommerdvale, og ikke et forsøk på å tie kritikken i hjel. Den største jobben fremover må uten tvil gjøres internt i LLH, men skaden på LLHs omdømme må også jobbes med. Det er fryktelig leit når frivillige i LLH forteller at de aldri kommer til å ha noe med organisasjonen å gjøre i fremtiden, de har blitt skremt bort. Fortsetter ukulturen i organisasjonen vil enda flere gode krefter forsvinne. Derfor håper vi leder i LLH Bård Nylund mener alvor når han sier at det skal gjøres en grundig evaluering, og at denne også inkluderer hvordan de frivillige har blitt behandlet. RFSL i Sverige jobber ut fra et interseksjonelt perspektiv, her har LLH noe å lære. Hadde de hatt denne kunnskapen innabords burde de skjønt at ved å akseptere Horne som åpningstaler ville dette få følger for Skeiv Verden sin deltakelse på åpningen. Sett i lys av uttalelser Nylund har gjort i sosiale medier hvor han lurer på om det var mange som laget bråk eller noen få som bråket mye understreker dette behovet for en interseksjonell forståelse. Skal vi følge Nylunds logikk ville hele debatten allerede der blitt avfeid og latterliggjort, og Skeiv Verdens opplevelser usynliggjort. Vår bevegelse må være sterk nok til å tåle kritikk innad, ikke bare fra eksterne mørkemenn som vil frata oss rettighetene vi har kjempet for. Vi håper evalueringen LLH har lovet både luker ut ugress og sørger for ordentlig gjødsel, slik at nye skudd kan vokse til. Ingen er tjent med en organisasjon som kun reproduserer seg selv og sine venner. Vi vil ønske LLH en god evaluering, og gleder oss til å følge organisasjonen i fremtiden, både som medlemmer og ikke-medlemmer. Katrina RoenProfessor Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, og styremedlem, Rosa Kompetanse Helse (LLH). Tove LundbergKlinisk psykolog, jobber med LGBTIQ psykologi, Sverige. Kris BueAktivist i Oslo Queer, og medskribent på Fafo-rapporten «LHBT i etniske minoritetsgrupper», 2013. Ranveig StavaLeder for Pride house 2011-2013 og aktivist.
