Det var ikke homokamp Aasmund Robert Vik (65) hadde i tankene da han satte seg på bussen ut til Snarøya en høstkveld i 1968. Ferden gikk til Foreningen for by og bygd og på bussen satt en ulovlig 21-åring med et ønske om å komme hjem. – Det var helt fantastisk og eventyrlig å være sammen med sine egne og vite at 'Her er jeg hjemme', sier Aasmund Robert Vik til Blikk Nett. Blikk Nett møter senioren på Nationaltheatret hvor han jobber. Et hus og en institusjon han mener har hatt stor betydning for homolivet i Oslo og Norge. Men før han begynte å jobbe ved Nationaltheatret var han innom Den Norske Opera.– Det første året jobbet jeg på scenen, før jeg så gikk over til å jobbe i rekvisittavdelingen i fire år. I 1964 begynte jeg å jobbe på Nationaltheatret, hvor jeg jobber i dag. – Føltes det ikke risikabelt å oppsøke andre homoer på den tiden?– Jo da. Men jeg jobbet jo på en vernet bedrift så det gikk greit, sier Vik og ler godt. Blikk Nett møter Vik for å snakke om 40-års markeringen for avkriminalisering av homoseksualitet i Norge.– Jeg er født i Telemark, men vokste opp i Valle i Setesdal. Jeg forlot bygda da jeg var 15 år gammel, fordi da var det ikke flere muligheter med tanke på utdannelse, sier Vik til Blikk Nett. Selv var han 25 år da loven ble fjernet. Paragraf 213 ble introdusert i 1905 i forbindelse med unionsoppløsningen. Men det har eksistert lover i Norge som har forbudt homosex helt siden 1163.
§ 213
Finder utugtig Omgjengelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil med Fængsdel indtil 1 År.Med samme Straf ansees den, som har utugtig Omgjengelse med Dyr eller som medvirker dertil.Paatale finder alene Sted, naar det paakreves af almene Hensyn. Loven ble gjort gjeldende fra 1. januar 1905 og opphevet med lov den 14. april 1972.
Busstur med diskresjon
Aasmund Robert Vik forteller om besøkene på Foreningen for by og bygd med en blanding av nostalgi og flotte minner. For han har gode minner fra den tiden til tross for den tidens lovverk.– Bussturen fra Oslo sentrum og ut til Snarøya var veldig diskre. Jeg var veldig stille og sjenert på den tiden. Men bussturene tilbake til sentrum var ikke alltid like stille, etter at man hadde fått seg noe å drikke. Jeg har blitt fortalt at en bussjåfør en gang sa: 'Nå sitter dere stille. Jeg vet nemlig hvor dere skal!'. – Du var jo per definisjon kriminell på den tiden.– Ja jeg var jo det. Bare det at den paragrafen eksisterte og den frykten man levde med var helt forferdelig. Men den tiden var også preget av en solidaritetsfølelse, og den var veldig sterk, på grunn av den ytre fienden, sier Vik men forteller samtidig at det også var mange allierte, spesielt fra teater- og kunstmiljøet. – Tordis Maurstad var en gjest som kom på besøk på Snarøya. Hun var en vennligstilt alliert og kom ut for lese dikt for oss. Forfatter Finn Carling, som skrev boka «De homofile. En studie» i 1965 var også gjest på Snarøya. Carling visste ikke hvor han skulle og ble fraktet ut med bind for øynene, forteller Aasmund Vik. – Men han må jo ha skjønt hvor han var når han hørte flylydene, sier Vik og ler. Han forteller at festene på Snarøya hadde en god blanding menn og kvinner.– Det var også et stort typegalleri der. Kim Friele har fortalt meg at det ofte var noen som ble litt nærgående, og da måtte hun ut å sloss i løpet av kvelden. Da satt det gjerne en skrulle i vinduet i andre etasje og ropte 'Ikke ta penga. Ta meg!'.
Kim som fru Justitia
Samme år som han satte seg på bussen ut til Snarøya for første gang, ble han også aktiv i DNF-48. Senere ble han leder og satt i lederstolen i tre år. Vik er også mannen bak Åpen kirkegruppe og LLHs Seniorgruppe.– Jeg har jobbet homopolitisk siden jeg kom ut. Jeg klarte ikke å la være å engasjere meg. Han var 25 år i 1972 da loven som forbød og straffet homofile menn ble opphevet.– Jeg har et veldig klart bilde av festen vi hadde da avkriminaliseringen skulle feires, forteller Vik til Blikk Nett. – Festen var på Venstres hus i et stort lokale i andre etasje. Det var en jubelstemning som var preget av at vi hadde greid det. Kim Friele opptrådte som fru Justitia med bind for øynene og vektskål. Det var en revolusjonsfølelse.
På stedet hvil
Verden har gått fremover i løpet av de 40 årene siden den forhatte loven ble fjernet. Likevel mener Vik at det fortsatt står stille på enkelte områder.– Når jeg tenker tilbake på min egen skoletid, så ble overhode ikke homofili nevnt i noen sammenheng. Verken negativt eller positivt. Det eksisterte ikke i det hele tatt. Vi kunne jo lese i leksikon, men det var det jo listet som en lidelse og en sykdom. Den store ensomhetsfølelsen som følge av at man ikke passet inn eksisterer jo også den dag i dag. Selv om det er aldri så åpent. Det er tragisk og vi har virkelig et utviklingspotensiale på mange områder. Aasmund Robert Vik forteller om en tid med mye motstand. Men er likevel klar på at motstand også utfordrer og gjør at man blir ekstra kreativ.– Ja. Og det tror jeg er veldig sant. Jeg kan heller ikke sitte og være bitter over at loven sto i veien for livet den gang. Straffelovrådet utarbeidet i 1953 en oversikt over hvor mange menn som var dømt etter paragraf 213. Ifølge denne oversikten ble i alt 119 menn idømt fengelsestraffer på seks måneder eller mer. Senere ble det ikke laget flere oversikter, men en gjennomgang av Norsk Rettstidende etter 1950 viser at fem saker ble anket til Høyesterett. Den siste dommen falt 11. april 1970. Her ble en 51 år gammel badevakt i Oslo dømt til seks måneders fengsel. Han hadde ikke skilt mellom jobb og fritid.
