Må bryte tausheten

Publisert

Oslo Queer tok søndag initiativ til debatt om vold i lesbiske og homofile parforhold på Pride house. Psykolog Ragnar Kværnes, seniorrådgiver ved LHBT-senteret Hans Wiggo Kristiansen og Neeta Parmar ved Oslo Krisesenter satt i panelet. – Problemet er like utbredt i samkjønna forhold som i andre. Vi i skeive miljøer har et ansvar for å ta opp dette som det snakkes det så lite om. Mye skam er knyttet til temaet, og mange tar det ikke så alvorlig. Det fortelles mest om at noen har sloss litt eller at det skjedde i fylla, sier Kaja Glenne Lund fra Oslo Queer til Blikk Nett. I Norge finnes det lite forskning på området. Carin Holmberg, Ulrica Stjernqvist og Eva Sörensen gjennomførte den første svenske undersøkelsen om vold i likekjønnede parrelajoner i 2005. Ellers finnes det noe forskning fra land som USA, Canada og Storbritannia. – Tematikken har vært vanskelig å synliggjøre. Forskningen er preget av heteronormativitet, at det tas for gitt at folk er heterofile. Menns vold mot kvinner har vært fokuset. Det som er skummelt, er at folk oppfatter at dette er en tematikk som ikke angår dem. Det har vært en tendens å trivialisere partnervold, å ikke ta det helt på alvor. Den har blitt sett på som noe komisk, sier Hans Wiggo Kristiansen. Hans Wiggo Kristiansen legger vekt på at det kan være vanskelig å forstå volden på grunn av inngrodde forestillinger om hvem som utøver vold. I tillegg er homofile miljøer er ofte tette, og det kan være vanskelig å avsløre sin partner som voldelig. Likevel har både homofile og lesbiske kontaktet Oslo Krisesenter. – Jeg jobber med voldsutsatte menn og har møtt homofile som har vært utsatt for vold fra partner og fra sin familie. Uavhengig av legning så opplevde de jeg møtte, volden like alvorlig som heteroer. De opplever det som nedverdigende og skamfult. Det å være mann og bli utsatt for vold, er ekstra skamfullt, for samfunnet tenker at mannen er sterk nok til å ikke bli slått, sa Neeta Parmar.

Først i Norge

Elisabeth Hesselberg den første som har skrevet masteroppgave i Norge om lesbiske som lever i voldelige forhold. I oppgaven «Et knust hjerte - Om vold i lesbiske parforhold» intervjuer hun sju lesbiske kvinner som har blitt utsatt for vold av sin partner. I tillegg inneholder den en spørreundersøkelse på norske krisesentre. Kvinnene Hesselberg har intervjuet, er fra begynnelsen av 20-årene til begynnelsen av 30-årene. Hesselberg fant ut at informantene ikke fokuserte på at de hadde blitt slått av en kvinne. De var opptatt av at de hadde blitt utsatt for vold fra en som sto dem nær, og de var ikke opptatt av kjønn når det gjaldt offerforståelse. – Gjerningspersonens kjønn har større betydning for andre enn kvinnene selv, og mine informanter tror at folk flest nedvurderer seriøsiteten av deres opplevelser på grunn av menns fysiske styrke. Kvinner anses som svakere enn menn, og dermed kan deres vold ufarliggjøres. Holdningen om at det ikke kan være like ille å bli slått av en kvinne som av en mann, må bekjempes. Relasjonen til voldsutøver er det som betyr noe for mine informanter, ikke kjønnet.

– Hva er årsaken til at noen lesbiske blir utsatt for vold fra partneren?

– Vi hadde ikke fokus på grunnene til volden, men årsakene kunne være så mange. Rus og alkohol og økonomisk makt for noen, men ikke for alle. Fokuset var hvordan de opplevde volden, og det var den ikke-fysiske volden de opplevde som verst. En kvinne ender opp med å spørre om lov til å hente seg mat i kjøleskapet og beskriver hvordan hun fikk lov til å kjøpe mat for egne penger. Det handler om trusler og om opplevelser av å bli isolert, truet og utskjelt. Fem av kvinnene oppgir å ha blitt utsatt for ulik grad av fysisk vold fra partneren sin. Tre av dem forteller at de ble utsatt for dette relativt ofte. En forteller om hyppige og grove voldsepisoder som varierte fra å være daglige til at det gikk en uke eller to mellom. Den fysiske volden rettet seg ikke bare mot kvinnene, men også mot gjenstander og materiell. Da gjerne mot ting som var av affeksjonsverdi eller av ulike årsaker var viktige for kvinnene. Andre hendelser er trusselen om selvmord. Kjærestene sier de skal ta livet sitt dersom kvinnen ikke gjør som kjæresten ønsker.

– Får de hjelp?

– Felles for alle kvinnene, bortsett fra en, var at ingen av dem hadde søkt om hjelp. Verken fra krisesenter eller andre organisasjoner. Anmeldelse til politiet ble ikke ansett som en mulighet for noen av dem, selv om et par hadde tenkt tanken. Flere krisesentre tror manglende besøk av lesbiske kvinner kan ha noe med en heteronormativ forståelse av parforhold å gjøre, fordi mange fremdeles skjuler sin legning. Andre sentre uttrykker at de ikke engang hadde tenkt tanken på vold i lesbiske forhold, fram til jeg tok kontakt.

– Er krisesenter et alternativ for lesbiske?

– Ja. De er velkomne på lik linje med andre voldsutsatte kvinner. Det er et behov for å synliggjøre kvinner som voldsutøvere generelt, og vold i lesbiske parforhold spesielt. Grupper som ikke naturlig regnes inn i voldsproblematikken, må inkluderes. Flere av kvinnene så ikke krisesenter som en mulighet, de hadde ikke engang tenkt tanken før jeg nevnte det. Familie og venner, derimot, blir ofte nevnt som et viktig. De blir stadig fremhevet når det spurtes om hva som er viktig for å komme seg ut av at voldelig forhold.

– Kommer de seg ut av det?

– Av de jeg pratet med, var alle ute av forholdet da jeg intervjuet dem. Men noen av de som hadde vist interesse for å bli intervjuet, trakk seg fordi de ble sammen med kjæresten sin igjen.

Powered by Labrador CMS