Jens Bjørneboe var bifil hele livet, og levde 15 år i et platonisk forhold med Lisel Funck. Tore Rem har tidligere skrevet bøker om Kielland, Ibsen og Dickens. Med bind nummer to, «Født til frihet», har han nå skrevet ferdig biografien om Jens Bjørneboe som han begynte på for fem år siden. Boka er blitt omtalt i de fleste medier fra Historisk Tidsskrift til Norsk Ukeblad, men ytterst få har vært opptatt av at Bjørneboe var bifil. – Få har tatt tak i dette, selv om det er viktig. Men for meg inngår dette i ambisjonen om å gi nye innganger til en forståelse av historien, homohistorien altså inkludert. Med det vi vet i dag, hadde det vært umulig å dysse dette ned, slik det også ville vært umulig å skrive et rent helteportrett om Bjørneboe. De vanskelige sidene må også med. Det at Bjørneboe var biseksuell, er allerede etablert, men ikke at det var noe som fulgte han fra ungdommen av. En vanlig forståelse har vært at han levde slik sist i livet for å sprenge grenser. Det går ikke an å opprettholde denne forestillingen lenger.
– Hva betyr det?
– Først og fremst er det et bidrag til forståelsen av hvem Bjørneboe var, og til hva det betydde i hans tid. Men det gir også noen bidrag til hvordan man leser tekstene hans. Å si at dette ikke betyr noe for tekstene, er naivt. På 50-tallet lever Bjørneboe tilsynelatende strengt og disiplinert, men han skriver dikt om munken som hele tiden skriker av begjær, og han skriver dikt om David og Jonatan. Veldig få tematiserer homoseksualitet i litteraturen på 50-tallet, slik som Bjørneboe gjør det. Ett eksempel er romanen «Vinter i Bellapalma». At han har et annet blikk for seksualiteten enn den heteronormative, manifesterer seg en rekke steder i tekstene.
Fersket av mor
Rem mener man skal være forsiktig med å redusere litteratur til liv, men mener også at dette er en av flere historiske kontekster man kan ha med i lesningen.
– Var bifilien et problem for han selv?
– I det som er et fragment av en selvbiografi som Bjørneboe legger igjen etter sin død, også i brevvekslinger, skriver han temmelig suverent om dette, men det er sent i livet. Han skriver som om det ikke var noe problem å kjenne oppvåkningen til en seksualitet som ikke passet inn i heteroseksualitetens rammer. Men det er vanskelig å tro at dette kan ha vært tilfelle i Kristiansand på 30-tallet. Bjørneboe holdt denne siden ved seg selv skjult, og han bebreider blant annet sin mor fordi hun fersket ham en gang i ungdommen da han var sammen med en ung mann. Moren avviser ham, og det blir en avstand mellom dem. Så helt enkelt kan det ikke ha vært. Jeg nekter å gjøre biseksualiteten til selve nøkkelen for å forstå Bjørneboe, men den er en av flere faktorer som bidro til hans opplevelse av fremmedhet og en følelse av å ikke høre hjemme. Kilder viser at det første varige forholdet Bjørneboe hadde, var i 17-18-årsalderen med en jevnaldrende gutt.– Det virker som om det tar en stund før han kommer over dette forholdet, og etter hans egne utsagn levde Bjørneboe så i 15 år i et platonisk forhold med Lisel Funck. Jeg skriver også ut fortellingen om hans forhold til Gudmund Vinland. Dette er på flere vis en ny historie, og det er dette forholdet til en mann som varer lengst. Bjørneboe skriver ikke så mye om sin seksuelle historie, men han nevner at han under krigen vanket i homofile miljøer i Stockholm . Han skriver at det også der var vanskelig å framstå som biseksuell.
Bjørneboes skinnekteskap
Den tyske fotografen og antroposofen Lisel Funck (1918 - 2001) gikk i graven med sin hemmelighet, men hun gikk i herredress, og Bjørneboe omtaler henne i tredje person som «han» eller «løvemannen». – Ingen tjener på å insistere på hennes seksualitet, men Bjørneboe selv sier muntlig og i brev rett etter skilsmissen, at hun var lesbisk. Det er vanskelig å se at han skulle ha noen interesse av å lyve om dette. Dette er hans livs største tabu. I 15 år levde de i et skinnekteskap. At de var oppriktig glade i hverandre, er det ingen tvil om, men dette er mannen som siden har levd som 60-tallets mann, som pornograf og som frigjort. Dette var også en måte å organisere livet på, og Bjørneboe insisterer på at seksualiteten ikke var en del av forholdet. Forholdet sier en god del om hvordan man måtte leve hvis man følte seg annerledes.
– Var det noe som overrasket deg i arbeidet med biografien?
– Forholdet til Lisel var jo det mest overraskende. Men også, på et senere tidspunkt, at Bjørneboe ikke kom ut av skapet i offentligheten, og livet som familiemann med Tone hadde en større kontinuitet og lengre varighet enn jeg hadde trodd.
– Hvorfor kom han ikke ut?
– I selvbiografien synes det som om Bjørneboe ville stått fram. Der er biseksualiteten et vesentlig moment. Han var åpen i den forstand at han hadde mange yngre menn rundt seg. Han var på Club7 og på Metropol, og i Oslos uteliv var det ingen hemmelighet. Rundt rettssaken i forbindelse med boka «Uten en tråd», legger han også vekt på at homofili er en naturlig ting. Kilder viser at han har hatt litt kontakt med Det Norske Forbundet av 1948. At han skulle være med i en type levekårsundersøkelse, men det ble ikke noe av. Også her følte han seg nok som en minoritet blant minoriteten med sin bifili. Hensynet til døtrene spilte nok også inn.
– Er det fortsatt noen som mener at det er enklere hvis biseksualiteten bare var en side ved den siste delen av Bjørneboes liv?
– Det er mulig. Men jeg ville i alle fall ikke gjøre dette til et tabu. Bjørneboe fant ikke på dette med biseksualitet i siste fasen av livet. Etter dette er det hevet over tvil at han selv hadde en helt annen opplevelse av dette. Min oppgave har vært å utforske et menneskeliv. Og dette er en vesentlig del av dette menneskelivet og av tida Bjørneboe levde i. Både hvordan man regulerte seksualiteten, og hvordan man løste de problemene man fikk, hvis man hadde en annen seksualitet enn den normative. Dette har biografen et ansvar for å forholde seg til, slik jeg ser det.
Skeiv seminarrekke
Professor Tore Rem kommer til Skeiv seminarrekke med foredraget: «I seg selv ikke et problem»: Jens Bjørneboe og homoseksualiteten. Det blir også kommentarer fra forsker Hans W. Kristiansen og forfatter Gudmund Vinland som skrev «Villskudd» (1979), som blant annet skildrer Yngves forhold til forfatteren Jonas Løvehjerte, en direkte gjengivelse av forfatterens eget stormfulle forhold til Jens Bjørneboe.
Skeiv seminarrekke, Nedjma, Litteraturhuset i Oslo, onsdag 26. januar kl 18
