Skeiv sommer
– Skeive må fortsatt kjempe for sin eksistens
– Skeive individer må fortsatt rettferdiggjøre og legitimere sine liv, sine opplevelser, sine kropper og sin eksistens, sier prosjektleder og kurator Mathias Skaset.
– Tradisjonen tro har Blikk sommerspalte i år igjen. Som regel er den lettbeint, men i år er det vanskelig å ikke adressere skytingen i Oslo 25.juni. Pride ble ikke som vi hadde trodd i år. Hvordan går det med deg?
– Det var helt uvirkelig å våkne lørdag morgen. Følelsesmessig var det kaotisk, uforståelig og vanskelig. Jeg visste først ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da jeg hørte at venner og bekjente allikevel skulle samles på Grønland for å gå i tog, følte jeg ikke at det var noe annet sted jeg kunne være. Det var ikke noe alternativ å la frykten seire. Jeg er så takknemlig for de fantastiske individene som tok initiativ til å gå, på tross av at Pride offisielt var avlyst. I den forferdelige situasjonen kjentes det godt å være synlig, stå sammen og støtte hverandre.
– I år er det Skeivt kulturår. Så, hva har vært din beste skeive kulturopplevelse til nå?
– Det beste med Skeivt kulturår har vært alle de skeive rommene og møteplassene som er blitt skapt rundt omkring. Som skeive individer, i en streit verden, har vi alltid måttet kjempe for å skape trygge rom hvor vi kan møtes, være oss selv og feire hverandre. Denne kampen kjemper vi fortsatt i dag. Og derfor har det vært så godt å oppleve at de skeive rommene har vokst eller dukket opp nye steder.
– Hvilken låt går på repeat hos deg i sommer?
– Årets sommerlåt har bestått av bølgeskvulp, havbris og lyden fra gresshopper - ingenting slår det!
– Hva leser/ ser du på i sommer?
– I sommer har jeg sett The Boys, en helt sinnssyk superheltserie. Ekstrem, men sykt bra, og en skikkelig tankevekker. Anbefales!
– Kampen fortsetter! Hva er din skeive hjertesak?
– Vi har fortsatt en lang vei å gå. Skeive individer må fortsatt rettferdiggjøre og legitimere sine liv, sine opplevelser, sine kropper og sin eksistens. Vi kjemper fortsatt for våre rettigheter, for retten til god og riktig helsehjelp, for beskyttelse og sikkerhet. Terroren 25. juni har tydelig vist at mange av disse tingene ikke er selvfølger, selv om mange kanskje tror det. Så kampen må fortsette, og vi må huske på å stå sammen og støtte hverandre. Ingen er fri før alle er fri.
