– En eksplosjon av bekymringer

I en kronikk på NRK ytring nylig kommer Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) med sterke anklager mot «aktivister». Ifølge dem presser «aktivister» myndighetene til å gjøre kjønnsbekreftende behandlinger like enkelt som å kjøpe godteri på kiosken.

Undertegnede representerer Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). En pasientorganisasjon for alle personer med kjønnsinkongruens og deres familie og nære i Norge. Kjønnsinkongruens rommer alle som opplever eller har opplevd at det kjønnet som ble skrevet i fødselsattesten ikke passer. Vi er helsepersonell, foreldre, fagfolk, og en del av denne pasientgruppen.

Historiene til personer som angrer er viktige. PKI har skrevet flere ganger om dette temaet (på Minerva, og egen webside). I motsetning til HBRS er ikke vi en pasientorganisasjon kun for de som får behandling på Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS).

Om du har spørsmål og tvil angående kjønnsreisen din, vit at det er rom for deg hos oss og at du er ikke alene. Det finnes ingen fasit i en kjønnsreise, det som fungerer for noen er helt feil for en annen. Vi vil fram til et samfunn der alle skal bli møtt med respekt og åpenhet, der det er rom til å utforske, og av og til feile.

Økt åpenhet
Det refereres ofte til en eksplosjon i antall henvisninger til kjønnsbekreftende behandling de siste årene og at ingen vet hvorfor det er slik. Når vi jobber med små tall, kan en liten økning virke som en eksplosjon om du regner den i prosent.

Ja, antall personer som blir henvist har økt siden 2014, men økningen har flatet ut. I 2019 var det 359 personer som ble henvist til NBTS. I et land hvor vi er 5,3 millioner er dette bare 0,007 prosent av befolkningen. I tillegg, takket være denne studien fra Nederland: Re-evaluation of the Dutch approach: are recently referred transgender youth different compared to earlier referrals?, vet vi at den «nye» gruppa henvist ungdom har like mye dysfori som tidligere generasjoner og de har verken mer eller mindre psykiske problemer. Økningen skyldes antagelig og gledelig nok økt åpenhet i samfunnet.

Mangel på takhøyde
HBRS er bekymret for at kjønnsbekreftende behandling blir lettere tilgjengelig. Vi er bekymret for alle medlemmene våre som står uten helsehjelp, vi er bekymret for alle som fikk behandlingene sine stanset, fordi NBTS har presset legene deres.

HBRS skriver også at de finner det svært krevende å være uenig med det sosiale konsensus. Anekdotisk nok har flere av våre medlemmer og tillitsvalgte gitt uttrykk for at de meldte seg inn i PKI fordi de ikke opplevde tilstrekkelig takhøyde for uenighet og debatt hos HBRS.

HBRS har i det siste valgt å legge seg på en tydelig samarbeidslinje med den nasjonal behandlingstjeneste. Det er flott og fungerer fint for dem som opplever god helsehjelp der. For PKI har det imidlertid vært viktigere å tørre å utfordre det etablerte tilbudet. I likhet med over 50 prosent av pasientgruppen har mange av våre medlemmee opplevd behandlingen ved NBTS som svært eller overveiende dårlig (ifølge KHOM undersøkelsen).

Samarbeid mellom instansene
Nye retningslinjer skal på plass fordi det er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt at dagens tilbud i Norge er for snevert og har for få ressurser. Helsehjelp for kjønnsinkongruens kan ikke forstås som en «one size fits all» slik det er i dag. Vi må kunne skille på blant annet veiledende samtaler, hormonbehandling, og kirurgi. I det krevende debattklimaet som rår ved transrelaterte spørsmål er det i hvert fall en ting alle er enig om, kjønnsbekreftende behandling skal utredes og utføres av kompetente helsepersonell. PKI er for en desentralisering, og en avvikling av monopolet når det gjelder utredning og hormonbehandling. Det finnes kompetanse hos NBTS, og det finnes også mye kompetanse utenfor NBTS. Det beste for pasientgruppen er et samarbeid mellom instansene.

Vi ser en økende bekymring for anger i norsk offentlighet. Vi er enig i at kjønnsbekreftende behandling er alvorlig og kan bære med seg noen irreversible konsekvenser. Det er også irreversibelt å gå gjennom feil pubertet. Skrekken alle føler når de hører om personer som angrer på kjønnsbekreftende behandling, er den samme skrekken alle oss som har måttet gå gjennom feil pubertet har kjent og fortsatt kjenner på kroppen.

Vi må lytte
Rigide og strenge kriterier for hvem som får helsehjelp fører til flere problemer som disse:
• Behandlere blir for rigide og forholder seg mer til diagnoser enn til personen.

• Behandlere som burde vært opptatt av å gi pasienten riktig hjelp ender opp med å kun være opptatt av om pasienten skal få hjelp i det hele tatt.

• Mange som oppsøker helsehjelp er livredde for å få avslag og dermed pynter på sannheten og overdriver sine symptomer (= stor risiko for overbehandling)

Vi må lytte til de av oss som har kjent dette på kroppen. Vi må lytte til de av oss som trodde de var et annet kjønn, men så fant ut at de ikke var det. Vi må lytte til de av oss som lever lykkelige liv etter kjønnsbekreftende behandling og vi må lytte til de av oss som aldri fikk den helsehjelpen vi skulle ha hatt. All medisinsk behandling medfører en risiko for anger, vårt mål må alltid være at rett person skal få rett hjelp til rett tid.

Mathilde Decaen, leder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens