Medisin medisin medisin med det samme

Publisert

I år fyller homobevegelsen seksti år. Gratulerer homobevegelsen! Går det an å si at jeg er stolt? Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jubileet er min fortjeneste. Men jeg kjenner meg litt stolt likevel. Jeg er stolt over å få være en del av noe som er skapt av en lang rekke modige, elskende og kjempende mennesker. Mennesker som har stått på barrikadene, både åpent og bak kulissene. I 1951 trykket DNF-48 brosjyren «Hva vi vil» som lanserte begrepet «homofili» på norsk. Den var blant annet rettet mot helsevesenet og andre som møtte homofile gjennom sin profesjon. Den ville bekjempe fordommer og sykeliggjøring og fokusere på retten til å være et elskende individ.

Hetero til det motsatte er bevist

Mye har skjedd på femtini år, men det er en grunn til at LLHs Rosa Kompetanse i samarbeid med Den Norske Legeforening, Landsgruppen av Helsesøstre, Jordmorforbundet, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Psykologforening og Helsedirektoratet nå gir ut brosjyren, «Ta det ikke for gitt at pasienten er heterofil»For selv om kampen og barrikadene på mange måter er annerledes i dag, er alle helter i sitt eget liv og de viktigste barrikadene kjemper man på i hverdagen. Og det er sjelden man er mer sårbar i sin egen hverdag enn når man er syk eller trenger hjelp. De fleste homoer lever godt og åpent i egne liv og med seksualiteten sin. Men ikke alle. Og jeg tror de færreste av oss har unngått å treffe på heteronormativitet i møte med helsevesenet.Jeg snakker ofte om at jeg er heldig. For jeg er det. Etter noen justeringer har jeg alltid følt meg trygg på seksualiteten min. Jeg har også stort sett blitt møtt av profesjonelt helsepersonell. Likevel er jeg er vant til at de konsekvent refererer til han, når jeg snakker om kjæresten min. Og jeg sier kjæresten min, fordi jeg personlig ikke liker begrepet «dama mi», og fordi jeg synes det er litt gøy å se om noen catcher muligheten for at kjæresten er en dame. Det skjer ikke så ofte. Personlig synes jeg ikke det er noe vanskelig å si «hun er en jente», men det betyr ikke at alle lesbiske og homofile er der jeg er, eller synes det er lett.  

Plaget og spesiell

I møtet med norsk helsevesen har seksualitet har vært et tema i to settinger. Hos gynekologen og hos psykologen. Hos gynekologen har jeg fast fremgangsmåte. Under den rutinemessige spørsmålsrunden, før jeg skal ligge å sprelle med anklene i været, forkynner jeg glad og fornøyd: «Neida, jeg ligger bare med damer jeg».De gangene jeg har vært hos psykolog har vi, naturlig nok, diskutert livet, døden og kjærligheten, som man jo gjør hos psykologen. Og selv om det ikke har handlet om vanskeligheter med å være lesbisk vil jeg si at det ofte finnes utfordringer i lesbiske parforhold som ikke finnes i heterofile. Som eksempelvis et tettere miljø, mer fri flyt av ekser, mer rom for konkurranse, andre forventninger, problematikk rundt felles vennegjenger osv.Det er dessverre også hos en psykolog, eller psykiater for å være helt nøyaktig, jeg har min absolutt dårligste erfaring med norsk helsevesen. Dette er mange år siden. Jeg var student på Blindern, og jeg gikk gjennom en kjip periode. Derfor valgte jeg å benytte meg av en av universitetets gratis psykiatere. Problemet var at da jeg fortalte at jeg var sammen med en kvinne forandret han helt personlighet og endte med å bare være opptatt av hvorfor jeg var sammen med en dame, hvordan vi hadde sex osv. I tillegg gikk han så langt at han nesten anklaget meg for å dikte opp problemer og at jeg bare ville gjøre meg selv plaget og spesiell ved å være lesbisk. Til slutt gikk jeg derfra, gråtende. Der og da hadde jeg ikke spesielt lyst til å noen gang prøve terapi igjen.  

Ikke pasientens ansvar

Nå har jeg verdens fineste og romsligste terapeut og dessuten en fastlege som er homo. Jeg valgte han ikke på grunn av seksuell orientering, og jeg vet ikke om det gjør han bedre for meg, men han er en strålende dyktig og hyggelig fyr i pene skjorter. Han er dessuten veldig populær. Blant homoer. Spørsmålet er om det er en tilfeldighet.Eller går mange homoer til han fordi han på et eller annet vis er tryggere. En av «oss» og derfor en lege som aldri burde ta for gitt at pasienten er heterofil?For uansett om jeg ikke synes det er noe vanskelig å fortelle at jeg er lesbisk, så setter jeg likevel pris på at folk ikke regner med at jeg er hetero. At jeg ikke alltid må «korrigere» og fortelle at jeg er «annerledes». Om man er hos skolens helsesøster, om man har ny fastlege, om man skal gå til psykolog, om man vil ha barn med partneren sin, om man har problemer i parforholdet, om man sliter med skam, redsel, det å være skjult ... ja uansett burde mennesker i helsevesenet ha ansvaret for å holde muligheten åpen for at pasienten er homo. Det skal ikke være pasienten som skal etablere den muligheten.Det kan faktisk hende at det pasienten/eleven/klienten strever med har noe med homo å gjøre. Da er det dumt å bli behandlet for noe annet enn det man egentlig kom for, eller å gå fra legen med følelsen av å være snål, alene eller usynlig.  

Skummelt?

Og det betyr ikke at helsepersonell skal anstrenge seg for å være overdrevent avslappet og kul, kulere, kulis a la Harald Eias ungdomsarbeider som viser fram skrukken sin for at alt er så gøyalt og naturlig atte. Det holder lenge å ikke automatisk regne pasienten som heterofil. Skaffe seg kunnskap hvis man føler man ikke vet nok. Bruke kjønnsnøytrale begreper. Kanskje til og med spørre hvis de lurer. Er du homofil? Har noe av dette noe med at du er homofil å gjøre?Det koster ikke all verdens mye å ikke ta for gitt at mennesker er hetero. Og hvor skummelt kan det egentlig være? Rosa kompetanse. Smak på det. Det kan jo ikke være noe annet enn en svært positiv oppgradering.

Powered by Labrador CMS