Metallhuer mot mobbing

Mye var fargerikt under årets Oslo Motor Show, men Metalheads Against Bullying (MAB) var den eneste standen med regnbueflagg. Der vaiet det sammen med et banner prydet av en hodeskalle, et symbol på død og opprør gjennom århundrer. 

– Skallen i logoen vår representere for oss at alle er like, uavhengig av hudfarge, religion og legning. Tenk deg at du skreller av alle laga dine. Alle. Da kan ingen se om du er religiøs, ateist, hvilket språk du snakker, om du er heterofil eller homofil, hvilken farge du har. Og så er jo dette starta av Leif, og han er et metallhue’, forteller Tone Marie Ilseng, en av de frivillige i organisasjonen som står på MAB-standen.

Organisasjonen som er et privat initiativ mot mobbing, ble tatt av Leif Munkelien i 2015. Siden har den vokst og har nå omtrent 20 frivillige som er på utallige metallkonserter og andre festivaler året rundt. 

– Metallfolk bryr seg ikke om hvem du er eller hva du gjør på, så lenge du er en god person. Det er så mye omsorg, så mye omtanke i miljøet, sier Tone Marie.

– Også for skeive?

– Dagen etter skuddene mot London Pub i fjor sommer vaiet det regnbueflagg over hele Ekebergsletta. Der var mange tusen mennesker på Tons of Rock-festivalen, og her var det metallhuer med regnbueflagg så langt du så. Miljøet verdsetter at folk er forskjellige, forteller Tone Marie. 

Alltid tilgengelig

MAB er basert på likemannsprinsippet, og standen deres er et trygt og inkluderende sted i folkemylderet.

– Alle hos oss har egenerfaring med ulike former for utenforskap. Vold, overgrep, rus og mobbing. Eller de er pårørende til noen som har erfaring med å være utestengt, forteller Tone Marie.

Hun har selv en sønn som blir mobbet og kalt for homo gjennom hele skoletida, mens hennes yngste som er ikke-binær og panfil, derimot har sluppet unna. 

– Hender det at det kommer pårørende med ikke-binære barn og unge for å snakke spesielt med deg?

– Ja, og det tror jeg er fordi jeg våger å si høyt mye av det de selv tenker. Og det er mye. Det skjer jo noe med ungen din som du ikke er forberedt på. Og jeg tør å si at jeg synes det er dritvanskelig. Det er mye mindre komplisert å være en som jatter med. Men hvis du ikke kjenner og føler på hva du aksepterer, så aksepterer du det egentlig ikke. Det har vært så mange samtaler mellom meg og Alix. Det er en prosess for barnet, men det er også en prosess for oss som er pårørende, sier Tone Marie.

– Hvordan setter du i gang en samtale med noen du tror vil snakke om å være skeiv når du står på stand?

– Mitt barn har gitt meg tillatelse til å bruke det jeg har lært gjennom prosessen. Da kan jeg starte via Alix sin historie. Det forteller den som kommer bort, at det er ok å snakke med meg.

Vondt og skamfullt

Tone Marie sitter også med pårørendetelefonen i MAB 24/7.

– Jeg er alltid tilgjengelig.

– Og ellers er du ute på stand?

– Så mye jeg kan. Jeg har jo en vanlig jobb også.

Den som trenger en som lytter, skal finne et øre hos noen i MAB som forstår hva de gjennomlever. Og personen skal vite at det som blir sagt, blir mellom dem.

– Vi har taushetsplikt. Personvernet er sterkt, understreker Svein Arild Johnsen som står på stand sammen med Tone Marie.

– Jeg vet ikke hvem hun har i sitt nettverk og hun vet ikke hvem jeg støtter.

De frivillige har gjerne ett eller flere mennesker de følger opp, mange holder kontakten over flere år. For mange er de tilfeldige samtalene på en festival den aller første gangen de snakker med noen om hvordan de egentlig har det. 

– Hvorfor er det så vanskelig å snakke om at man er utsatt for mobbing?

– Fordi det er så vondt. Å fortelle andre at du har latt andre angripe deg, det er så skamfullt. Du vil skjule at noen har fått til å ta vekk dine egne tanker om deg selv, sier Svein Arild som selv ble mobbet da han gikk på skolen. 

– Det startet med at en lærer sa at tyskerne pleide å rope «Svein» og at det betydde svin. Fra da av ble jeg bare kalt Svin. Og jeg ble behandlet som et svin resten av tiden. 

«Takket være dere»

Svein Arild er deltidsansatt i MAB i en stilling betalt av NAV, men han bruker all fritida på organisasjonen i tillegg.

– De gangene jeg har ført lister, bare for å se, ligger jeg på mellom 300 og 400 timer i måneden. 

– Ser dere resultater?

– Vi vet at vi er med på å redde liv, slår han fast. 

– Det kom en før i dag og sa at «takket være dere så står jeg her», forteller Tone Marie.

– Kan alle dere som er frivillige, snakke med alle om alt?

– Om jeg ikke har akkurat den erfaringen selv, så sier jeg at jeg gjerne kan snakke med deg om du vil det, eller at jeg kan vise deg videre til en jeg vet har erfart noe lignende, forklarer Svein Arild.

Ofte får mobbing konsekvenser som rusproblemer og selvskading. MAB har tilgang til spesialister innen flere fagfelt som de kan dra nytte av i forskjellige situasjoner. De jobber for at barn, unge og voksne skal får den støtten og verktøyene de trenger for å både forebygge og håndtere mobbingen og konsekvensene av den.

– Vi kan for eksempel bli med til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, det er litt lettere å bli hørt og tatt på alvor når vi er med, sier Svein Arild. 

Og MAB forskjellsbehandler ingen. 

– Når noen blir utestengt fordi de er skeive eller ikke-binære, så er jo det en mobbesak som andre mobbesaker, slår Tone Marie fast.

Woke og trangsynthet

Hun anslår at det i løpet av dagen på Oslo Motor Show har vært omtrent to hundre personer innom standen. 

– Hva med de som ikke stopper på MAB-standen, kan de påvirkes av at dere er her?

– Mange går og trør og tør ikke helt å komme bort. Ofte gir jeg dem bare et visittkort, så kan de selv velge om de vil prate, eller ikke. Noen tar smugbilder også. Jeg tenker at de vil vise at MAB finnes til noen de bryr seg om, sier Tone Marie.

– I MAB «hyller dere individet og anerkjenne mangfoldet», står det på nettsiden deres. Hva blir dere mest overrasket over i møte med folk sånn generelt? 

– Jeg blir skuffa over hvor trangsynte mange er. Folk snakker nå om woke, og at woke liksom har gjort folk mer bevisste. Men det stemmer ikke. For noen tiår siden var det kult å skille seg ut. Skiller du deg ut nå, med legning eller kjønn eller noe annet, så virker det som om du skal tas, sier Svein Arild.

– Hvorfor er det slik, tror du?

–Jeg tror grunnen er sosiale medier. Rettere sagt; hvordan vi voksne oppfører oss i sosiale medier. Ser vi noe som er annerledes, så skal og må det kommenteres på negativt vis. Vi er de største rasshøla på jord!