Knut-Einar Eriksen 1949 - 2020

MED BOLLAS BORTGANG er en av homo-Norges pilarer gått bort. Han var en pioner i våre første organisasjoner, var legendarisk dj, en bejublet stjerne i Norges første draggruppe, en tøff fagforeningsmann og i fortroppen for det uorganiserte hiv- og aids-arbeidet. Innimellom var han Bolla, kameraten som kom deg i møte uansett tilstand. Han var alltid klar med en treffende replikk og kaskader av latter. Og aldri kjedelig.

Via sosiale medier er det nesten uvirkelig å oppleve hvor mange forskjellige mennesker som er i sorg etter Bollas bortgang. Han rørte ved noe i oss. Han var så ekte. Innimellom lattersalvene var han kompisen vi alle savnet. Eller for å sitere ham selv: «Nei, vet du hva, her er det ikke mye pønting!».

Knut fra Trysil på 16 år ble ingen tømmerhugger, men jobbet i maskinrommet og byssa i selveste Handelsflåten. Den gang seilte Norge på de sju hav og i Europas havnekneiper danset man til Supremes, jazz og Beatles. Han hadde vært homo siden sjuårsalderen og hadde en onkel som var superskrulle. Derfor var det naturlig, syntes han, at han debuterte som dragshowartist i Antwerpen i 1968.

SAMME ÅR LESTE han i Handelsflåtens blad, Nytt fra Norge, om homostedet Fallas kro i Sørkedalsveien i Oslo. Der begynte han å vanke, fire år før homoseksualitet ble lovlig i Norge og året før Stonewall-opprøret i New York.

Omtrent samtidig begynte han også å gå på de hemmelige festene i Snarøya Sportsklubb, et lokale som DNF-48 leide under dekknavnet Foreningen for by og bygd. Her måtte du være invitert og godkjent av to andre for å slippe inn. Som dj klarte han på uforklarlig vis å forene jentene og guttene som egentlig var i musikalsk konkurranse. Først fikk jentene sitt med gammeldans, og etterpå var det disco for gutta. Dundrende suksess!

Hans ordentlige debut som dragdronning var på Venstres Hus nyttårsaften i 1972, altså før lovforbudet mot sex mellom menn ble opphevet i april samme år. Siden homoseksualitet også var en psykiatrisk sykdomsdiagnose (fjernet i 1977), trodde han og kameratene at nå kom de alle til å bli sendt på sanatorium for «å bli friske». Det skjedde heldigvis ikke, og Bolla startet som dj på Venstre Hus og senere Metropol.

BOLLAS MUSIKALITET kom til sin rett som dj, lovordene kom fra hele landet. Han hadde et entusiastisk publikum hvorav den to meter høye og blonde Anita med kjempevipper var et trofast høydepunkt. «Spell reinlender», ropte hun. Og sånn ble det. Blandingen av folkelige viser og hypermoderne hits fulgte ham. Det var et tøft miljø, men han var alles venn.

En gang kom det bombetrussel mot Metropol. Politi- og brannvesen stormet lokalet. Men Bolla var trofast mot sine gjester der mange var både på et ukjent og forbudt sted. Han gikk ut i full mundur: «Slapp av gutter, den eneste bomba dere finner her er meg!».

På dagtid arbeidet han også for DNF-48. Mang en tilreisende fikk roet ned begynnernervene takket være Bolla. Dette skjønte han og visste alt om. På Metropol hadde han de fleste roller, også som dørvakt som den gang var krevende. Selv elsket han hovedstaden, og ville at alle skulle trives uansett hvem de var.

NORGES FØRSTE dragshowgruppe het Los Shwaps som sørget for stappfulle hus på Pilen restaurant i St. Olavs gate i 1980. Bolla var den frodige, Stein Rosenlund den sofistikerte, Morten Rudå gæren og god, Bjørn Hertzberg den historiske, Vidar Thyness den tøffe rocker’n og Hjalmar Winje både tekniker og «Esther Phillips».

I dag er det umulig å forestille seg hvilken sensasjon og suksess guttene skapte med lange køer og rosende omtaler. De legendariske historiene er mange, men best huskes Wenche Foss da hun kastet løspuppene opp på scenen til «guttene mine».

Rent faglig hadde Norge aldri sett maken, for de var så flinke og ordentlige i et rasende tempo. Publikum omfavnet øyeblikkelig Bolla som mimet til Kari Diesens «Hovedøen» som en hyllest. Hans Ella Fitzgerald i «A-Tisket, A-Tasket» var uforglemmelig. Det samme var hans Bette Midler-hyllest der hun «gjør» sitt forbilde Sophie Tucker. Å mime og «synge» er en selvfølge i all drag, her skulle han i tillegg «prate» på tykk jødisk New York-aksent. Bolla var ingen skuespiller, men presisjon og timing var absolutt i mesterklasse. Folk skjønner rett og slett ikke hvordan han fikk det til.

HVER FASTELAVNSØNDAG i årene 1983-1992 arrangerte Morten Rudå («Tootsie Knutsen») Dragqueen of the Year på Humla. Det var ulike klasser og hovedstadens mest ettertraktede billetter. I en flom av tiaraer, parykker, tyll, paljetter, blomster og sminke vant Bolla i 1989. Folk skrek seg hese. Den gang kunne man virkelig arrangere missekonkurranser. Hovedpremien var en tur til Rio og atter en gang var Knut fra Trysil på de syv hav. Han holdt sitt løfte om et realt Rio-show da han kom hjem.

Bak sminken var Bolla vennen som alltid var der. Lenge før Helseutvalget begynte sitt enestående arbeid med hiv og aids, var Bolla på Østbanen, toalettene og klubbene med varm kakao, gummi og røyk. Den usynlige pesten drepte kamerater og mange vi var glade i. Ikke bare samlet Bolla inn penger til «saka», som han kalte det, men han var for mange trøsten i en håpløs og smertefull tilværelse. Det var en uselvisk og livsviktig innsats som aldri glemmes.

Når Bolla nå minnes, sitter latteren løst. Men også takknemlighet til denne hederlige mannen som slo i bordet og aldri gjorde forskjell, for ham var alle var like mye verdt.

Vi lyser fred over Bollas minne.