Halleluja for kjærligheten

DEN SVENSKE sangeren, låtskriveren og felespilleren har i de senere årene blitt hyllet for sin fornyelse av den svenske folkemusikken. Senest i vår mottok Sara Parkman flere priser for albumet «Eros Agape Philia» som kom i fjor høst.

– Det er radikalt å elske, men vanskelig å snakke om, sier hun.

På det nye albumet tar hun utgangspunkt i de tre forskjellige gammelgreske ordene for kjærlighet: Eros, det romantiske, eller erotiske, Agape, det guddommelige, og Philia, den venne- eller familiære kjærligheten.

Blikk møtte henne på bakrommet på osloklubben Blå et par timer før hun fikk et fullt lokale til å synge henne av scenen til teksten på albumets tittellåt: «På min grav ska det stå: Som hon har älskat / På vår grav ska det stå / Som vi har älskat.»

– Jeg er skeiv, men det varierer hvor mye jeg trekker det fram. Men det blir jo skeiv kjærlighet jeg beskriver fordi det er jeg som skriver om den.

Alle skal med

Det var imidlertid ikke det skeive aspektet som gjorde det vanskelig å skrive albumet hvor hun kombinere elektronisk klubbmusikk med tradisjonsuttrykk. Det dreide seg mer om at hun var redd for å være tantete, eller banal. Og det faktum at kjærlighetsviser, det finnes det allerede mange av.

– For ti år siden var jeg veldig aktiv i den skeive bevegelsen. Jeg arrangerte blant annet en skeiv festival. Senere har jeg gjort mest mine egne saker. Målet var at uansett hvem jeg er, så skal jeg kunne fortelle noe som er allmenngyldig. Jeg vil ikke at det skal være sånn at fordi jeg er skeiv, så blir det en skeiv skive. Alle skal kunne relatere seg til musikken. Og det er fint å kunne få være en stemme som kan røre alle.

– Når jeg leser intervjuer med deg i svenske medier, er sjelden det skeive et tema. Er det med vilje?

– Nei. Men det kommer nesten aldri opp. Nå har jeg heller ikke skrevet så mye om det i pressemeldinger, som jo ofte er det journalister tar utgangspunkt i. Jeg har snakket om kjærlighetens ulike dimensjoner. Jeg har snakket om den erotiske kjærligheten uten å snakke om den handler om kvinner, menn, eller ikke-binære. Jeg har snakket om den vennskapelige og den hellige kjærligheten, og hvordan kjærligheten er en kraft vi går inn og ut av med ulike kropper.

Mett på politikk

Parkman tror det å velge å snakke om kjærligheten som et eget fenomen, mest av alt kan handle om å skrive seg inn i en norm. Hun mener at det ikke har vært bevisst at hun har underkommunisert at hun er skeiv, eller bifil, men at noe kan bunne i at situasjonen i Sverige er litt annerledes enn i Norge.

– I Sverige peaket den skeive og feministiske bevegelsen da Feministisk Initiativ kom inn i parlamentet i 2014. Da handlet alt om det, noe som jo var helt utrolig. Jeg tror ikke det har vært et egentlig backlash etter det, snarere handler det om at vi har blitt litt mette på at alt skal være politisk. Jeg kjenner det på det selv. Jeg kan fortsatt være politisk, men jeg synes det er mer interessant å være i det relasjonelle og emosjonelle. Kunsten er et sted å hvile. Samtidig er det jo jeg som skaper kunsten, og jeg har en kropp som representerer noe annet. Men musikken står i front.

Om aktivistdagene er over, og hun først og fremst ser på seg selv som musiker nå, så jobber plateselskapet som hun er medeier i, mer eller mindre bare med skeive artister.

– Det er ikke uttalt, men det blir bare sånn. Noe som jo er fint. Det skeive er for meg så essensielt.

Prestedatterens aftensang

Men apropos 2014. Det var også året Sara Parkman skrev en lengre artikkel for Svensk visearkiv om hvordan folkemusikken kunne leses skeivt, og hvordan man kan skape en skeivere folkemusikk. Hennes egne sjangeroverskridende utgivelser har vært en musikalsk videreføring av dette. På forrige album, «Vesper» (2019), kombinerer hun som er tredjegenerasjons prestedatter, sine mange bakgrunner. Her er blandingen av kirkemusikk, salmer, setermusikk og annen svensk tradisjonsmusikk.

– Jeg var veldig redd for at noen skulle føle seg ekskludert da jeg slapp «Vesper», og da særlig fra et skeivt perspektiv. Kirken er, og har alltid vært homofob. Vi brukte mye tid på at ingen skulle misforstå musikken som fundamentalistisk, eller kristenkonservativ.

Løsningen ble å samarbeide med kunstneren Edith Hammar, som hun for øvrig møtte på en skeiv klubb som 22-åring. Hammar har laget omslaget på hennes to siste album, samt vært førstelytter. Oppdraget var å skape en inkluderende visuell verden hvor alle kunne inkluderes. Resultatet ble lekent.

– Jeg tror det er en sorg for mange som vokser opp i et kristent fellesskap, at de ikke får plass til å være hele seg ...

– Hvordan var det for deg?

– Jeg vokste opp i en liberal kirke. Samtidig var homofili et ikke-spørsmål. Men nei, det var ikke helt greit for meg da jeg kom ut. Jeg kom ut i en krangel med pappa. Han hadde sagt at han ikke ville vie homoseksuelle. Så jeg sa: «Men pappa, det kan jo være meg!». Jeg var kjempesint, og kjempelei meg. Han tok det imidlertid fint. Han sa at han elsket meg uansett.

Kropp, ånd og fellesskap

Hun er klar på at kirkebakgrunnen selvsagt har påvirket henne, og også medvirket til noe av hennes engasjement. At det ble folkemusikkfornyelse av det, forklarer hun med at hun synes fela er verdens fineste instrument. I motsetning til mange andre svenske folkemusikere, har hun heller ikke vendt seg mot kunstmusikken.

– Det handler nok litt om smak. Jeg liker det skitne, det pønkete, det eksperimentelle. Folkemusikken blir som tydeligst i musikkens fysikalitet. Du ser det tydelig i dansen, om det er pols, eller ganger. Kroppen er i kontakt med underlaget. Det er kropp, kropp, kropp. Spillingen er også kroppslig. Du må være jordet. Samtidig, og det tror jeg mange glemmer, skaper musikken fellesskap, i kirken, til arbeidet, til fest. For meg er det en nøkkel. Musikken eksisterer ikke for sin egen skyld. Den har en funksjon.