Hvordan er det å stå på Youngstorget og brenne en hijab foran en fiendtlig folkemengde? Og hva skjedde etter at hun sto og frøys foran Rabita-moskeen i fem dager? Les Frank Rossaviks intervju med Sara Azmeh Rasmussen. Intervjuet ble publisert i Blikks januarnummer 2012. Sara Mats Azmeh Rasmussen (38) kommer med toget fra Stockholm. Vi møtes på Oslo S. Hun er vennlig, men sliten etter reisen. Vi oppdager at vi begge bruker høreapparat og har felles interesse av å finne et passe rolig sted med god nok akustikk. Litt leting på måfå, ender med at Rasmussen foreslår lobbyen på Hotel Royal Christiania. – Jeg følger deg, sier jeg.– Det er aldri lurt å følge meg, svarer hun. Sara Mats Azmeh Rasmussen definerer seg nå som mann, har jeg lest. Vi møtes for første gang, men jeg opplever at jeg møter en kvinne. Jeg reiser spørsmålet tidlig under samtalen. Svaret lar vente litt på seg, i noen smilende, kanskje oppgitte strakser. Hun sier seg trygg på sin mannlige identitet, men forholder seg pragmatisk til den. – Det dreier seg om posisjonering, å måtte ta ulike hensyn og bevege seg i forskjellige miljøer. Jeg kaller meg homofil, lesbisk og transperson, alt etter hva jeg anser som formålstjenlig. Hetero bruker jeg også, av og til. Når jeg skriver ut intervjuet, refererer jeg i utkastet til Rasmussen som «han». Etter gjennomlesning, kommer et bestemt ønske om omformulering tilbake fra Stockholm: Bruk «hun».– Andre ser ikke mandigheten jeg selv ser og føler, men det godtar jeg. Jeg trenger ingen bekreftelser utenfra.
Med hjertet i Oslo
Uten at jeg spør, sier Rasmussen at hun ikke er tilhenger av skeiv teori.– Jeg liker friheten den åpner for, men jeg kjøper ikke hele pakka. Det er en utopi. – Hva er problemet?– Ideen om at man kan velge sin identitet. Vi fjerner oss fra virkeligheten ved å fornekte det biologiske. Vi trenger et ankerfeste. Jeg er overbevist om at jeg har en biologisk disposisjon som mann, det er ikke et valg, det er ingen fantasi. Og jeg tenner på kvinner. Det har jeg gjort siden jeg var meget ung. Jeg har bare fortrengt det. I fortrengningsperioden ble Sara, dette var før «Mats», Azmeh Rasmussen samboer og fikk to barn med en mann som nå bor i Stockholm. De gikk fra hverandre, men har et bra forhold, og Rasmussen flyttet selv til Stockholm for tre år siden for at barna på åtte og fem skal ha far i nærheten. De begynner nå å snakke svensk, slikt er uunngåelig. – Å flytte fra Oslo var en av de vanskeligste beslutningene i mitt liv. Hjertet mitt er blitt igjen her. I Stockholm er jeg antakelig den dårligst integrerte av alle. Jeg kan gå opp og ned Drottninggatan og to gater til høyre. Kanskje hun likevel har funnet seg bedre til rette i Sveriges vakre hovedstad enn hun tror. Snevet av svensk er svakt, men det er der.
Aksjonen foran moskeen
I september dro Sara Mats Azmeh Rasmussen til Oslo for å møte generalsekretæren i Islamsk Råd. Mehtab Afsar skulle få et brev der Rasmussen følger opp sitt krav om at rådet skal ta ettertrykkelig avstand fra straffeforfølgelse av homofile, framfor alt fra bruk av dødsstraff. Det var for denne saken hun sist vinter frøs og sultet foran Rabita-moskeen. Da slapp hun ikke inn med sin protest. Under fredagsbønnen tvang de henne dessuten til å flytte ryggen fra veggen. En uren person kunne ikke besudle moskeen under bønn. «Fare for takras», lød begrunnelsen. Sara Mats Azmeh Rasmussen måtte tåle mye kjeft fra muslimer mens hun satt der, og latterliggjøring også fra andre og ga seg etter fem dager.– Jeg sluttet ikke fordi jeg ikke orket mer. Jeg sluttet fordi Islamsk Råd tilbød et kompromiss som i alle fall gikk et stykke i riktig retning. Jeg skjønte at jeg ikke kom videre der og da. Muligens spilte også hensynet til barna inn, men det sier hun ikke. Når vi møtes er hun rede til en ny sitt ned-aksjon. Hun skal få levere brevet, men frykter at generalsekretæren bare vil møte henne på gaten, nekte adgang til bygget der moskeen ligger. Dagen etter viser det seg at frykten denne gangen er ubegrunnet. Mehtab Afsar inviterer ikke bare inn på sitt kontor. Den kortklipte og dresskledde transpersonen, den frafalne muslimen, Islamsk Råds store plageånd, får til og med tre inn på teppet i selve bønnerommet. «Jeg er takknemlig og glad», skriver Rasmussen i en epost.
Kravet til Islamsk Råd
Hennes aksjon i februar hadde to hovedmålsettinger.– Å kreve et klart svar fra Islamsk Råd om dødsstraff mot homofile, som var det mest uttalte. Men det handlet også om å protestere mot at homofile var ekskludert fra religiøst og sosialt fellesskap. Jeg slapp ikke inn den gangen, selv om jeg ba eksplisitt om det. Når jeg, et halvt år senere, blir godt mottatt, slipper inn i bygget, og får til og med komme inn i det hellige rommet, er det uten tvil en bevegelse i riktig retning. Islamsk Råd har slik sendt et viktig signal både til det muslimske miljøet og den norske offentligheten. Sara Mats Azmeh Rasmussen er tilfreds med dette viktige resultatet og tror at det gir håp til homofile muslimer.– Men spørsmålet må besvares. Jeg har ikke lyst til å fortelle om mine planer videre, men jeg gir meg ikke før vi får det eneste akseptable svaret fra rådet. Verden er altså ikke statisk. Kan det også bety at hennes aktivisme har hatt noe for seg? Personen jeg snakker med framstår som alt annet enn en barrikadestormer. Liten og spinkel, lavmælt, sky, forsiktig. I løpet av halvannen times samtale hører jeg ikke et eneste slagord, ingen populistisk forenkling. Men hun har flere sider. Som ung student på 17 år hjemme i Damaskus, ble hun medlem av medlem av SSNP, det syriske sosialnasjonalistiske partiet. Fram til hun var 20 år, så hun den høyreekstreme bevegelsen som løsningen på de sosiale problemene hun så rundt seg. Utøya-massakren fikk henne til å fortelle om denne fortida. Intervjuet finnes på NRKs hjemmeside: «Logikken min var blokkert av ideologiske dogmer. Den naturlige empatien ble lammet».
Drøye saker
Vi rakk ikke å snakke om dette. Derimot snakket vi om aksjonene hun er blitt kjent for de siste årene. Den første, foran moskeen i Oslo, er nevnt. Den siste, i sommer i Dublin, da hun først sendte det europeiske fatwa-rådet et brev om behandlingen av homofile, og deretter reiste til den irske hovedstaden, troppet opp på møtet med en bukett rosa roser, ble dårlig tatt imot, gjennomførte en fem dagers sitt ned-aksjon, og ble mobbet nesten uavbrutt – den aksjonen bare nevner vi. – Hvor henter du besluttsomheten fra?– Jeg er ikke tøff og besluttsom av legning. Jeg tviler mye. Men i rettighetskampen kan jeg være besluttsom. Styrken kommer fra min sterke overbevisning om individets frihet og ukrenkelighet, og fra min emhans pati, min evne til å føle andres smerte. – Men du bruker ganske aggressive virkemidler?– Synes du? Jeg kommer med rosa roser, de er symbol på vennlighet. Jeg kaster ikke stein, og hevet stemmen bare én gang mens jeg aksjonerte, det var da jeg ble presset mot veggen av ti-tolv stykker og ble truet med å bli banket opp. – Men brenningen av en hijab på Youngstorget 8. mars i 2009 var drøye saker for mange som så på?– Jeg tenkte meg om i over et halvt år. Jeg var klar over at jeg kom til å bli misforstått og kunne mislykkes. Men det er bedre å handle og mislykkes enn å la være å gjøre noe av frykt for å mislykkes.
Opplysning, frihet og glød
Selvsagt tenkte Sara Mats Azmeh Rasmussen over at aksjonen også kunne virke mot sin hensikt.– Aksjon fører alltid til reaksjon. Jeg regnet med at mange muslimske kvinner ville forsvare sløret på ren trass, og at noen kanskje også ville begynne å bruke det i protest. – Men likevel?– Rasjonell debatt er essensielt, men utilstrekkelig for samfunnsendring. Jeg tror på det visuelle uttrykket. Et brennende slør er en effektiv måte å formidle verdier på, og i lengden bidrar det til en endring som fornuftige kronikker og innviklede resonnementer ikke kan skape. – Er det et kunstnerisk virkemiddel?– Jeg har ikke tenkt på det som kunst. Men jeg prøver å skape et bilde som vekker følelser og stimulerer tanker. Sløret måtte være sort. Det er en farge med åpenbar symbolikk. Flammen er lys, opplysning, frihet og glød. Jeg tror på det bildet. Nå uttrykker øynene hennes noe jeg ikke klarer å beskrive. Hun må si noe før jeg rekker å spørre videre:– I det muslimske miljøet avfeies aksjonen på Youngstorget med at jeg har et behov for å bli sett, for å skape meg en profil. Det er så feil. Jeg er sky, nesten asosial. Jeg vil helst sitte hjemme i sofakroken. Jeg spør hva hun tenkte da hun sto på Youngstorget, tente på og hevet det brennende sløret foran menneskene som hadde gått i kvinnetoget. Bildene, som finnes på Youtube, oser av besluttsomhet, nevner jeg. Hun smiler også.– Jeg har sett bildene, og jeg ser at jammen er jeg god til å bevare en fasade.
To flasker tennvæske
Som sagt, så hadde hun tenkt på dette lenge. Da hun først hadde bestemt seg, var hun aldri i tvil.– Men for et mareritt perioden frem mot 8. mars var. Jeg var dødsnervøs de siste ukene, jeg hadde søvnproblemer og muskelsmerter. De siste par nettene fikk jeg ikke sove i det hele tatt. – Og da dagen kom?– 8. mars var jeg et nervevrak. På forhånd hadde jeg kjøpt to identiske, sorte slør og to flasker med tennvæske. Jeg testet i bakgården der jeg bodde. Jeg måtte vite at det ville ta fyr, også i drittværet som var i Oslo den dagen. I gården brant det helt perfekt. – Ja, det ville jo være ille om det ikke skulle ta fyr på Youngstorget ...– Hvis jeg ikke fikk fyr på det, ville kvinnene som så på tenke at det var Guds vilje, at sløret var beskyttet av guddommelige krefter. Kampen ville ha blitt satt hundre år tilbake. Da kunne jeg like godt ha kastet meg ut fra toppetasjen på Plaza. Sara Mats Azmeh Rasmussen smiler, men jeg er ikke sikker på om siste bemerkning var en ren spøk.– På Youngstorget var været blitt enda verre. Jeg sto med sløret på og skalv. Jeg snakket i en megafon, og appellen var ikke kort heller. Imens merket jeg at sløret ble våtere og våtere. Over balustraden sto en mann og kastet snø på hodet mitt for å hindre meg i å gjennomføre. – Ja, og plassen var full av folk som ville at du ikke skulle lykkes. Rundt deg sto tv-kameraene. Men du ser like uanfektet ut.– Jeg var nervøs, men trodde på det jeg gjorde.
Sløret som symbol
Så var hun endelig ferdig med å snakke, tok sløret av seg og skulle tenne på.– Så tok det ikke fyr. – Hm, og da tenkte du?– Da helte jeg på enda mer tennvæske, så mye at jeg også fikk noe på klærne. Til slutt tok det så godt fyr at jeg fryktet at jeg selv skulle bli påtent i samme slengen. Det ville jo også ha blitt tolket som Guds inngripen. – Men det gikk bra til slutt.– Ja, jeg kunne heve det brennende sløret. Jeg følte ingen personlig triumf, men lettelse og glede over at jeg klarte å gjennomføre. Ett spørsmål må gjentas, selv om hun ikke vil like det: Kan aksjonen på Youngstorget likevel ha bidratt til å befeste slørets posisjon blant muslimske kvinner, også på lengre sikt? Jeg argumenterer for at det nå fremholdes som et plagg for identitet og frigjøring blant unge kvinner. – Ganske riktig, sukker hun litt tungt, mange unge muslimske kvinner legger noe annet i sløret enn deres mødre og bestemødre gjør. Det er blitt et symbol på politisk og kulturell identitet. Det kan jeg forstå, men tror det er forbigående. Jeg kan dette plaggets historie og forstår dets funksjon slik bare en insider kan, og uansett hvor entusiastisk kvinner vil argumentere for det, er det ett spørsmål ingen av dem kan gi et godt svar på: Hvorfor skal kvinner tildekkes? – Takk for en interessant samtale.– Takk selv. Det var godt å få fortelle. Hvis jeg er død om en uke, har du fått det viktigste intervjuet. – Hvorfor skulle du være død om en uke?– Det er mange som hater meg, men jeg er ikke redd.
